Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnad I denne månedens dugnad ønsker vi å sette fokus på fortidas forfatterskap – særlig de som har forsvunnet ut av den allmenne bevisstheten. Grunnen til at en forfatter glemmes kan være mange. I noen tilfeller handler det om at forfatterne traff en tidsånd, ble bejubla i en periode, men siden har forlatt offentlighetens oppmerksomhet og ikke blitt med i litteraturhistoriske verker. Men det kan også dreie seg om forfattere som skrev i en sjanger som sjeldnere omfattes av litteraturhistoriene, slik som serieromaner eller barne- og ungdomsbøker. Andre ganger kan forfattere ha kjentes mindre gangbare enn tidligere på grunn av politiske skiftninger, for eksempel i tida under og etter andre verdenskrig. Noen forfattere har hatt stor betydning lokalt, men fikk aldri noe nasjonalt gjennombrudd. I wikiprosjektet Forfatternett Oppland er det flere ubeskrevne blad. Kanskje kan du lage en tilsvarende oversikt over forfattere i ditt fylke eller din kommune? Noen eksempler:
Du finner flere eksempler og mulige kilder til artikler om forfattere på samtalesiden.
Smakebiter fra artiklene Eiendommen utgjorde opprinnelig et 60 dekar stort område med tilhørende parkanlegg. I Jahres tid utgjorde dette hele Midtåsen, området mellom Mokollveien i vest til Dølebakken i øst og Midtåsveien i nordøst. Anlegget er tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg og består av en hovedbygning, garasje med portnerbolig og et ombygget drivhus samt hage/park. Bygningene preges av en helhetlig utforming med sjeldne fine detaljer. Anlegget, inklusive interiører er fredet og brukes nå tilpublikumsrettede virksomheter. Les mer …Historisk vandrerute Fieldfare-ruta i Tafjordfjella baserer seg på bevegelsene til motstandsmennene Joachim Rønneberg, Birger Strømsheim og Olav Aarsæther under siste delen av andre verdenskrig, da de skulle utføre en sabotasjeoperasjon mot tyskernes kommunikasjonslinjer i Romsdalen. Ruta går fra Zakariasvatnet i Tafjord til Reindalseter via Rønnebergråsa i Hulderkoppen over til Veltdalen og Fieldfarehytta. I Veltdalen finnes det et lite museum over anleggsarbeidet i forbindelse med kraftutbygging på 1920-tallet. Dette museet inneholder også gjenstander brukt under Operasjon Fieldfare under andre verdenskrig. Ruta går videre til Pyttbua, Vakkerstøylen og/eller Torsbu, eller retur til Reindalseter gjennom Nedre Veltdalen. Les mer … Bukti (Sagarøy, bnr. 4) med stova frå 1917, fotografert frå hovudvegen. Foto: Oddmund L. Hoel (2012) Sagarøy er ei lita grend i Jostedalen i Luster kommune i Sogn. Grenda ligg i dalbotnen på den sørlege delen av området til matrikkelgarden Bakken og grensar mot Jostedal prestegard. Grenda ligg i midten av bygda ca 1 km nord for kyrkja. Her var bygde- og kommunesenteret i Jostedalen frå slutten av 1800-talet til opp i etterkrigstida. Sagarøyelvi renn gjennom grenda. Ho skifta løp og gjorde store øydeleggingar i grenda i storflaumen i august 1979. Les mer … Kraftstasjonen Sauda III stod ferdig i 1930. Arkitektane Bjercke og Eliassen stod for utforminga av stasjonen, og det var det lokale kraftselskapet A/S Saudefaldene som var utbyggjar. Foto: Kirsten Hellerdal Fosstveit (2016) Kraftstasjonen Sauda III ligg som eit landemerke, sentralt i Sauda, og godt synleg når ein kjem inn fjorden. Vasskrafta var grunnlaget for industrireisinga i Sauda, og det var A/S Saudefaldene som stod for utbygginga. Kraftutbygginga med Sauda I-IV skjedde i ein femtiårsperiode frå 1919 (Sauda I) til 1967 (Sauda IV). Kraftstasjonen Sauda III starta å produsera kraft 15. februar 1931, og heldt det gåande fram til aggregata blei slått av for godt i 2008. Sauda III vart då erstatta av det nybygde Sønnå kraftverk. Utbygginga Sauda III, med kraftstasjonen, røyrgata og dammen ved Storlivatnet, har nokre særeigne og særskilde løysingar som er verdt å ta vare på. Mellom anna er dammen ved Storlivatnet rekna som eit pionerarbeid innan norsk dambygging. Dammen vart planlagt av den kjende dameksperten og ingeniøren Christian Fredrik Grøner. Arbeidet og planlegginga av sjølve kraftstasjonen stod dei like kjende arkitektane Andreas Bjercke og Georg Eliassen for. Les mer … Diplomplakett på veggen til Losjihus for menn i Markveien 57 i Oslo, som fikk Houens diplom i 1923. Foto: Stig Rune Pedersen (2013) Houens diplom (Anton Christian Houens Fonds diplom) er en utmerkelse som siden 1904 er gitt til fremragende arkitektur og er Norges eldste arkitekturutmerkelse.Fondet bruker den årlige renteavkastningen til å fremme «en bedre og renere arkitektur i Norge», herunder tildeling av diplomet. Prisen skal gå til «fremragende, selvstendig og arkitektonisk gjennomført arbeid» og omfatter ikke noen pengeutbetaling, men markeres med en bronseplakett på bygningen som bekostes av fondet. Prisen gis til enkeltbygninger, ikke til en arkitekts fulle produksjon. Basiskriteriene for prisen at bygningen må være oppført etter 1. januar 1904 og at den må ha stått i minst to år når prisen tildeles. Prisen kan også tildeles plantegninger og til endringer av eksisterende bygninger. I teorien kan huset ha stått betydelig lenger enn dette. Når avkastningen tillater det og det finnes flere verdige kandidater, kan det deles ut flere priser innenfor et år; likeledes kan fondet unnlate å dele ut priser enkelte år. Prisen deles ut av Kulturdepartementet som har gitt Nasjonalmuseet i oppdrag å forvalte diplomet. Museet utnevner juryen, i samråd med Norske Arkitekters Landsforbund. Les mer …  Det nye hotellet fra 1960, før utvidelsen i 1966. Dette er den fjerde hotellbygningen på stedet. Foto: ÅM Stalheim, Voss/Nasjonalbiblioteket (1960)
Lista og Mandals fellesforening starta som eigen krins i 1902 under namnet Lister og Mandals krets. Krinsen var liten samanlikna med dei andre krinsane som vart etablerte kring i Noreg på denne tida. Men Det norske lutherske Kinamisjonsforbund, som krinsen var ein del av, hadde eit omfattande arbeid i denne vesle krinsen. I 1925 vart krinsen slått saman med Kristiansand krets under namnet Agder krets. Røtene til Kinamisjonsforbundet sitt arbeid i denne delen av Vest-Agder fanst først og fremst i Mandal, i krinsen omkring Laurits Nilsen. I 1885 gjekk det ei stille vekking over Mandal. Fleire ungdomar kom med i denne vekkinga. Dei nyfrelste heldt saman i eit lag som sannsynlegvis på vårparten 1890 fekk namnet Misjonsarbeideren. Handeland karakteriserer livet i kamaratlaget slik: «Dei song, bad og las i misjonsblad og i Bibelen.. Men først og sist samtala dei om alt som interesserte dei og var framme i ordskiftet der dei ferdast. Og så gav dei til misjonen.» Henrik Seyffarth var leiaren i dette kristne kameratlaget. Han søkte i 1887 om å bli tatt opp som elev ved Misjonsskulen i Stavanger, men det vart han ikkje. Han ville reise til Kina som misjonær. Les mer …
|
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 215 artikler og 217 582 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. 
Ukas artikkelEva Helene Sars Nansen f. Sars (født 17. desember 1858 i Christiania, død 9. desember 1907 på Lysaker) var regna som en av sin tids fremste romansesangere. Hun er også kjent for sitt ekteskap med polarforsker Fridtjof Nansen. Hun var datter av prest og professor Michael Sars (1805–1869) og Maren Cathrine Welhaven Sars (1811–1898). Hun var søster av blant annet professor Johan Ernst Welhaven Sars (1835–1917), professor Georg Ossian Sars (1837–1927) og sangeren Mally Lammers (1850–1929). Eva Helene Sars var yngst i søskenflokken. Den 6. september 1889 ble hun gift med Fridtjof Nansen, sønn av sakfører Baldur Fridtjof Nansen (1817–1885) og Adelaide Johanne Thekla Isidore Wedel Jarlsberg (1821–1877). Blant deres barn var kunstmaler Irmelin Revold (1900–1977) og arkitekt Odd Nansen (1901–1973).Les mer... Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
