Mot en ny lokalhistorie? NLIs jubileumsseminar 8.–9. september 2006

Av Dag Hundstad

Denne artikkelen er gjengitt med tillatelse fra HIFO-nytt og er hentet fra nr 4, sept. 2006, s. 16-18.

Siden 1956 har Norsk Lokalhistorisk Institutt (NLI) vært en sentral institusjon innenfor norsk lokalhistorie. Det er derfor naturlig at deltakelsen var stor når instituttet feiret seg selv med et 50-års jubileumsseminar på fasjonable hotell Bristol i Oslo 8.–9. september. Med over 140 deltakere ble seminaret på et tidlig tidspunkt fulltegnet.
            Som ingen annen historisk institusjon har NLI fått føle spenningen som ligger mellom lokalhistorie som forskning og som folkebevegelse – det som er kalt "lokalhistoriens janusansikt". Overfor Landslaget for lokalhistorie og folkebevegelsen, "den glade vitskapen", dekker NLI et viktig faglig behov. På flertallet av de siste årenes seminarer, herunder jubileumsseminaret, er det likevel den akademiserte versjonen av lokalhistorien som har fått fokus. Dette er til glede og inspirasjon for et økende antall faghistorikere som arbeider med lokalhistorie til daglig. Faktisk kunne direktør Knut Sprauten innledningsvis fortelle at rundt 80 prosent av den by- og bygdehistorie som er under arbeid, skrives av forfattere med hovedfag fra historie eller tilgrensende fagfelt. Dette illustrerer profesjonaliseringen som har funnet sted de senere tiår. Selv om stedet som dimensjon i vår virtuelle hverdag kanskje har mindre betydning enn tidligere, kan det fortsatt være en ensom prosess å arbeide med by- eller bygdehistorie uten et faghistorisk nettverk i rimelig geografisk distanse. Her har derfor NLI fortsatt en viktig misjon, gjennom rådgivning, nettverksbygging og seminarer.
            Mens NLI-seminaret forrige høst dreide seg om IKT i lokalhistorien, og kunne oppfattes som relativt "håndverkspreget", var jubileumsseminarets motto mer åpent og inkluderende: "Se nøje, skal du øjne det Store i det smaa" (Henrik Wergeland) – lokalhistoriens form og funksjon i det 21. århundre." All ære til instituttet for et spenstig tema og sterke navn blant foredragsholderne.
            Den første sesjonen – "Sted, tilhørighet og historie", kunne sees på som en prolog til selve seminaret, der Edvard Hoems personlige innlegg kalte på – og vakte – sterke følelser. Hoem viste blant annet at det store flertall av oss fortsatt er heimfødinger, iallfall i et internasjonalt perspektiv. I Thomas Hylland Eriksens, til sammenligning noe springende innlegg, kom det frem at interessen for lokale røtter også er stor blant sosialantropologer, i det minste etter at disse har fylt 40 år!
             Neste sesjon "Stedet som forskningsprosjekt – hva slags lokalhistorisk forskning har vi bruk for i framtida?" ble innledet av Ingar Kaldal, som fremhevet lokalhistoriens behov for metarefleksjon. Nå må det vel kunne sies at metatenkningen slett ikke har vært fraværende innenfor fagfeltet. Såvel lokalhistoriens mål som midler er en rekke ganger blitt dissekert og løftet opp mot lyset, noe også dette seminaret er et eksempel på. Lokalhistorien bør ikke skrives på lokalsamfunnets premisser, men på "turistens" premisser, polemiserte Kaldal, som tok til å orde for å være mer kjettersk mot det samfunnet lokalhistorikeren studerer. Det er ikke vanskelig å si seg enig i Kaldals poengtering av nødvendigheten av flere kritiske analyser av makt og maktbruk og behovet for å skrive tapernes historie, selv om slike perspektiver ofte er til stede i den eksisterende litteraturen. Det kan imidlertid synes som unødvendig – og kanskje arrogant – å søke seg helt bort fra den generelle bygde- eller byhistorien som sjanger. Behovet for den totale samfunnshistorie vil nok fortsatt være til stede, både innen faget og hos oppdragsgiverne, og som nyere arbeider har vist, er det fortsatt rom for såvel eksperimenter som provokasjon innenfor sjangeren. Som Kaldal påpeker, bør likevel ikke de voluminøse totalhistoriene fungere som oppdragsgiverens (les: kommunens) sovepute og sperre veien for f.eks. spesialstudier.
            Også i Knut Kjeldstadlis innlegg "Historie og legitimering – kan lokalhistorie skade", fremkom en del kritikk av lokalhistorien som kan oppfattes som gammelt nytt. Kjeldstadli påpekte, som han gjorde under NLI-seminaret 2003, behovet for en åpnere lokalhistorie, og fremhevet det relasjonelles betydning for konstitueringen av det lokale. Det er nok slik at lokalhistorien tidligere har tendert mot å underkommunisere innflytterne og de fremmedes rolle, relasjoner med omverdenen og indre konflikter og forskjeller, men idag kan vel dette ikke sies å være den dominerende praksis innenfor fagfeltet. "Alle skal med" har vært det rådende paradigmet i flere tiår allerede, og dette gjelder såvel husmenn som drabantbybeboere. Også innvandrerne er definert inn i lokalhistoriens del av det fortsatt pågående nasjonsbyggingsprosjektet. Dette fikk vi blant annet demonstrert gjennom Bente Guro Møllers engasjerte innlegg om arbeidet på Internasjonalt kultursenter og museum. Av "blod og jord"- tankegangen er det vel bare selve tittelen på sjangeren "gard og slekt" som i dag er tilbake. Arnfinn Kjelland har foreslått å erstatte denne tittelen med, "befolkning og bebyggelse", noe som nok er et mer symptomatisk uttrykk for synet på denne delen av bygdeboklitteraturen i dag. Få faghistorikere ville vel i 2006 vurdere å skrive et by- eller bygdehistorisk verk der ikke omstreifernes, innvandrernes og de sosiale lavstatusgruppenes historie er innarbeidet i disposisjonen. Jarle Simensens poengtering av å også integrere historien til de som har flyttet ut fra lokalsamfunnet, samt viktigheten av å avdekke lokale forskjeller når det gjelder oppslutning om NS og nazismen (selv om dette fortsatt er tabubelagte emner), fremstod til sammenligning som mer originale grep.
            Gjennom Simensens innlegg "Kan norsk lokalhistorisk forskning bli noe mer enn heimstadlære", fikk vi blant annet servert det teoretiske bakteppet for Kjeldstadslis forsvar for en åpnere lokalhistorie. Simensen så utviklingen av synet på stedet siden 1930-tallet gjennom tre stadier: modernisering, sentrum–periferi og postmoderne identitetsteori, og vi fikk en nyttig gjennomgang av de sentrale teoretikerne innenfor de ulike paradigmene. Simensen betonte også teoriens betydning for lokalhistorien generelt. Apellen må sies å være betimelig innenfor et fagfelt som fortsatt er relativt teorifattig. Ved å relatere lokalhistorien nærmere til den overordnede vitenskapsteoretiske forskningsfronten kan faget tilegne seg mer akademisk legitimitet.        
            Interessen for formidingen av kulturarven er i vinden som aldri før, og flere nye forskningsprosjekter fokuserer på iscenesettelsen av lokalhistorien. I Guri-Mette Vestbys innlegg fikk vi demonstrert at Norsk institutt for by- og regionforskning har oppdaget det store kommersielle potensialet som ligger i "stedsbygging" (for øvrig et tvetydig begrep, det mest korrekte og tungvinte vil vel være å omtale fenomenet som "merkevarebygging av steder"). Innlegget demonstrerte at det synes å være et stort behov for kritisk forskning på denne trenden, og såvel maktperspektivet som de ulike kulturentrepenørenes rolle i "stedsbyggingen" bør her settes under lupen.
            Under jubileumsseminaret ble altså et vidt spekter av emner belyst, men likevel er det alltid noe man savner. Eksempelvis kunne man godt tenkt seg en sesjon knyttet til et bestemt territorielt nivå, nemlig regioner. Problemstillinger knyttet til regionsinndeling og regionalisering blir jo i økende grad aktuelle både blant byråkrater, politikere og akademikere. I tillegg kunne det kanskje vært gitt en bredere utredning om norsk lokalhistorie og NLIs rolle i norsk historiografi. Imidlertid avhjelper det trykte jubileumsskriftet på langt nær informasjonsbehovet, og beskjedenhet er jo alltid en dyd.
            Det som fremstod som et større savn var en mer grunnleggende debatt om den norske lokalhistoriens fremtid, "dens form og funksjon i det 21. århundre", som tross alt var hovedtema. Gjennom de interessante innleggene om lokalhistoriens rolle i det historiske forskningslandskapet i Norden i dag, synes det som denne delen av historieskrivningen er satt under press i flere av våre naboland. Dette skyldes først og fremst fokus-skiftet som har inntrådt etter at "den språklige vendingen" og den nye kulturhistorien har inntatt historiefaget for fullt. Som Peter Aaronson påpekte, antiterritorialiserer de nye diskursene faget, noe som på sikt må ha drastiske virkninger for lokalhistorien som fagfelt også innenfor det norske utdanningssystemet.
            Mens kompetansen blant "amatørene" innenfor både slektsgranskning og bygdehistorie har eskalert de senere tiår, er det tegn som tyder på at lokalhistoriske problemstillinger ikke har høyeste prioritet blant dagens historiestudenter. Gjennomsnittsalderen blant delegatene på NLI-konferansene vitner iallfall ikke om stort tilsig fra yngre forskere. Selv om det stadig skal skrives nye bygdebøker, vil det i fremtiden ikke lenger være selvsagt at en bok-komité kan velge fritt blant en ny generasjon faghistorikere med bakgrunn fra by- eller bygdehistorie. Det kan også stilles spørsmål ved om det nye gradsystemet i høyere utdanning i tilstrekkelig grad gir rom for den fordypning i håndverkskunnskaper og kilderefleksjon som er nødvendig blant lokalhistorikere. Vil kompetansen på sikt bli større blant de "glade" amatørene – og kan vi da se for oss en av-akademisering av lokalhistorien, der den folkelige del av lokalhistoriens janusansikt på nytt blir dominerende? Eller – vil en "ny pragmatisme" betone sterkere det territorielle aspektet, og snu pendelen tilbake, slik at den akademiske interessen for lokalhistorien revitaliseres? Som Edvard Hoem påpekte, er jo det store flertall av menneskeheten fortsatt heimfødinger, og vil etter alt å dømme også være det i fremtiden. Den som lever får se...

Nettstedet har mottatt økonomisk støtte fra Kulturnett Norge