| Om Militærhistorie
|
 Grenaderrulle fra Lesja datert 1773. Militærhistorie er en gren i historieforskninga som dekker alle sider ved militær virksomhet i krig og fred. Tidsmessig strekker militærhistorien seg fra den første kjente krigføringa i Norge i forhistorisk tid og fram til nåtida. Emnene som faller inn under begrepet militærhistorie er mange, for eksempel utstyr og gjenstår brukt til militære formål, personer med militær tilknytning, kriger og slag, festningsverk og militæravdelinger. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Ole K. Laake. Foto: Ullensaker - en bygdebok, bind I Ole K. Laake (født 13. november 1862 i Ullensaker, død 22. mai 1927) var lærer, gardbruker, offiser og Venstre-politiker i Ullensaker kommune på Romerike. Fra 1908 til 1916 var han ordfører. Laake kjøpte i 1902 garden Haug i Hovin sokn og bodde der fram til sin død.Laake ble kaptein i 1898 og rykka opp til major og bataljonsjef i Infanteriet i 1915. Ole K. Laake tilhørte en familie der flere gjorde karriere i det militære. Broren Kristian Laake (1875-1950) ble general og hærsjef. Ole K., Kristian og en tredje bror, Knut M. Laake, var alle sentrale Venstre-menn.
Politiker
Kort tid etter at han flytta til Ullensaker, rundt 1902, engasjerte Laake seg i lokalpolitikken. Først ble han medlem av skolestyret, der han var spesielt opptatt av kretsregulering, eksamensordningen og en middelskole bygd på folkeskolen. I 1905, under avstemningen om Norge skulle ha monarki eller republikk, var Venstre-mannen Laake på republikanernes side, sammen med blant annet Arbeiderparti-mannen M. Jul. Halvorsen.
I 1907 kom han inn i herredsstyret og ble samtidig valgt til ordfører for Venstre. Som ordfører var han medlem av landbruksskolens overstyre, amtveistyret og amtsutvalget. To ganger ble han valgt til amtstingets oppmann. Han gikk av som ordfører i 1916, men var varaordfører fra 1923 til han døde i 1927. I tida som varaordfører representerte Laake det nystifta Bondepartiet.
Laake var også varamann til Stortinget i to perioder og møtte ei tid i 1918. Han var formann i direksjonen til Ullensaker sparebank 1917-27.
Familie
Han var gift med Gunda Harildstad (1869-1903) fra Nord-Fron i Gudbrandsdalen. De hadde barna Solveig (1895-1970), Gudrun (1896-1950), Trygve (1897-1975) og Kaare (1900-1971). Gunda døde da yngstesønnen Kaare bare var tre år. Laake gifta seg seinere opp att med Hjørdis Furulund, datter av verkseier og Venstre-politiker Hans Amundsen Furulund.
Etter farens død i 1927 tok sønnen Kaare Laake over Haug.
Kilder og litteratur
- Agøy, Nils Ivar: «Kristian Laake», i Norsk biografisk leksikon II.
- Ole K. Laake i Historisk befolkningsregister.
- Ole Kristian Kristiansen i folketelling 1865 for Ullensaker prestegjeld fra Digitalarkivet.
- Ole Kristian Kristiansen i folketelling 1875 for Ullensaker prestegjeld fra Digitalarkivet.
- Ole Laake i folketelling 1900 for Ås herred fra Digitalarkivet.
- Ole Laake i folketelling 1910 for Ullensaker herred fra Digitalarkivet.
- Kirkebok for Ullensaker 1851-62, døpte 1862.
- Lunde, Aage: Ullensaker 1840-1940, Ullensaker 1988, s. 106, 108.
- Nesten, Hans Jacob Larsen. Ullensaker: en bygdebok. 1. Ullensaker, Komitéen, 1927. Digital versjon på Nettbiblioteket, s. 466-467.
- Norske Gardsbruk: Akershus fylke, 1941, s. 833.
- Skjelmerud, E. B.: Ullensaker sparebank gjennom hundre år : 1848-1948, s. 62-63 Les mer …
 U. L. Ogna sin nye fane ble malt av Kjell Arne Johansen og innviet i 1968. Foto: Per Ivar Nicolaisen ble stifta på Skei fastskole i Røysinggrenda den 23. februar 1896 i det som den gang var Skei kommune. Laget har hatt mange kjendiser i sin midte; uten å fornærme noen er nok den som rager høyest Kristofer Uppdal som skrev sine første dikt i lagsavisa Hermod så tidlig som 1. mai 1896. Året etter innleda han til diskusjon over temaet ungdom og litteratur. Mange kjente navn har innledet til debatt i laget, over tema som også i nyere tid har sin aktualitet, men også blant lagets egne ble det å ta ordet, og i sær det å ha holdt foredrag sett som et stort skritt for å synliggjøre ungdommens utvikling til gangs menneske. Skogen har alltid hatt stor betydning for ogndalingene, og allerede i 1905 ble lagets første skogplantingsdag gjennomført. U. L. Ogna har, i likhet med alle ungdomslag med respekt for seg sjøl hatt eget sangkor – men ingen av de tre korene som ble starta opp varte så lenge. Derimot ble teater et godt aktivum, i sær etter at Gildevangen sto ferdig i 1919. Andre verdenskrig ble et stridens tema for laget – etter krigen. Men de «sto han av». Det kontinuerlige lagsarbeidet, samholdet, og Gildevangen ble varemerker som står seg – også i nyere tid. Les mer …
Liktvorane i Vik kommune ligg der Vikjabukti tek til, og staden vart nytta som vaktpost både av nordmenn før og av tyskarar under andre verdskrig. Frå slutten av 1939 fram til 1. mai 1940 var garden Liktvoren med det gode utsynet midt i Sognefjorden ein norsk luftvarslingspost. Etter dette tok tyskarane over. Fram til krigen slutta hadde tyskarane ein vaktstyrke på 8-10 mann på denne vaktposten 3 km frå Vikøyri. Les mer …
Krigshistorie Hemnes i Nordland/11: «Jernbanen skal fram»:  Jernbanearbeidere, antakelig 1941. Fra venstre: ukjent, ukjent, Jakob Hjerpbakk, Arnt Lauvbakk, ukjent, ukjent, ukjent, Ole Martinsen, ukjent, Arne Lillebjerka, ukjent. Foto: Ukjent, bildet utlånt av Jakob Hjerpbakk.
Da tyskerne hadde okkupert Norge, ble videreføringa av Nordlandsbanen forsert. Jernbanen kom til Mosjøen sommeren 1940, og med dette var 186 av den 455 kilometer lange strekninga mellom Grong og Fauske ferdig. Store mannskaper ble satt inn for å videreføre jernbanen hurtigst mulig. Rundt 4.000 anleggsarbeider skal på det meste ha arbeidet på banen, i tillegg til krigsfanger. Særlig etter at krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen brøt ut i 1941 ble arbeidet framskynda, og Nordlandsbanen fikk status som «krigsbane». Fra Rana og nordover ble også et par titusentalls krigsfanger etter dette satt inn i tvangsarbeid på «slaveanlegget» — jernbanen. Jernbanen ble åpna til Elsfjord i 1941. Til Bjerka var det ingen offisiell åpning, men det var det til gjengjeld på Mo da jernbanen ble åpna dit 21. mars 1942. Den gang foregikk det meste av jernbanearbeidet uten maskiner, med handbor og trillebår. Banen ble brutt fram gjennom det kanskje vanskeligste terrenget det noen gang har vært bygd jernbane i her til lands. Les mer …
 Peter Flor 1842. Maleri av Mathias Stoltenberg. Pierre Poumeau (Peter) Flor (fødd 25. september 1775 i Vestre Aker, nå Oslo kommune, død 8. april 1848 i Drammen) var offiser, jurist, publisist og politikar. Det franske namnet hans skuldast oppkalling etter general Pierre Poumeau i Christiania, men Flors førenamn har vanlegvis vorte fornorska til Peter både i samtida og i ettertid. Flor vart kjend som ein radikalt liberal politikar, som i dei fyrste åra etter 1814 stod i fremste rekkje i motstanden mot Karl Johans forsøk på å endre grunnlova i monarkisk og unionsfremjande retning. Flor var sentral i «Den gamle opposisjonen» på stortinga 1818-1822. På stortinget 1821 vart denne opposisjonen omtala som Det Flor-Hoelske parti etter han og meiningsfellen Jacob Hoel.
Peter Flor var son av auditør og regiments kvartermeister (og titulær generalkrigskommissær) Jens Lorentz Flor (1731-1806) og Maren Bolette Heegaard. Peter var fødd på garden Lilleaker i Vestre Aker. Om han voks opp der, er uvisst. Faren kjøpte seinare garden Haugbo i Asker og slo seg ned der med familien. Det er mogleg at Peter allereie flytta heimefrå på det tidspunktet. Mora Maren Bollette Heegaard døydde, og faren gifta seg opp att med Abel Margrethe Schnitler. I følgje Ovenstads militærbiografiar skal paret ha blitt separert etter berre eit par års barnlaust ekteskap. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
| Kategorier for Militærhistorie
|
Kategorien Militærhistorie ikke funnet
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
