Sjekte, også kalt snekke og kogg, er benevnelse på en åpen spissgattet robåt og en tyngre åpen, spissgattet båt for seil, årer og motor. Den var på rundt 15 til 20 fot, utstyrt med 2 til 4 årer og hadde ofte en liten seilrigg, bestående av spriseil og fokk. Senere ble sjekta utstyrt med motor og ble kjent under benevnelsen motorsjekte. Sjekta er klinkbygd, og stevnen er som regel reist rett på kjølen, forsterket av et krumvokst kne, kalt stavnkne. Sjektene stives av tverrskips ved å feste en eller flere tofter til bordgangene på hver side med tofteknær. Spantene eller bandene er som oftest delt. Sjektene var mest utbredt på Sør- og Østlandet. Les mer …
Operahistorien i Norge strekker seg tilbake til siste halvdel av 1700-tallet og var fra starten preget av trange økonomiske kår. Christiania, Bergen og Trondheim var små byer med lite publikumspotensial, og landet manglet et aristokrati som kunne støtte så ressurskrevende kulturuttrykk. Det fantes heller ikke bygninger som egnet seg for teater og opera.
Europeisk operatradisjon kom i gang på 1600-tallet, og i København fantes det muligheter for nordmenn med ambisjoner innen musikkteater. Mens operakomponistene gjerne var tyske eller italienske, er det på 1700-tallet flere eksempler på librettoer skrevet av norske forfattere (librettister) bosatt i København.
Det hendte at utenlandske operaselskaper besøkte Norge. Den første operaen skal ha blitt framført i salen i andre etasje i Garmanngården i Rådhusgata 7 under et kongebesøk i 1749. Men det er usikkert om dette faktisk fant sted.
I 1794/1795 vet vi at et italiensk ensemble, ledet av Stefano Pucci, framførte opera buffa (komisk opera) i blant annet Christiania, Bergen og Trondheim. Les mer …
 Faksimile fra Morgenbladet 28. juli 1956: utsnitt av omtale av Jeanne Coyne Mossige. Jeanne Coyne Mossige (født 28. april 1912 i Philadelphia i USA, død 16. mai 1993 i Oslo) var genetiker. Hun kom til Norge som forsker på 1930-tallet, og forble her livet ut. Hun var først tilknyttet Universitetet i Oslo, deretter Radiumhospitalet i en årrekke. Mossige publisert blant annet en rekke arbeider om insektet drosophilia innen bananfluefamilien, som brukes mye innen arvelighetsforskning, dels alene, dels sammen med andre. Hun gjorde også et betydelig arbeid med å oversette norske doktorgrader til engelsk.
Jeanne Coyne Mossige var fra 1945 medlem av American Women's Club of Oslo, og i mange år var hun klubbens president. Les mer …
 Eilert Sundt fotografert i 1870. Foto: Frederik Johannes Gottfried Klem (født 8. august 1817 i Farsund, død 13. juni 1875 på Eidsvoll) var samfunnsforsker og teolog. Han regnes gjerne som norsk samfunnsvitenskaps far, og var førende innen demografi og etnologi her i landet selv om han ikke hadde noen formell utdanning i fagene. Gjennom en rekke skrifter tok han for seg temaer som arbeidsforhold, sosiale problemer og reisende folk. Han dro selv rundt i landet og gjennomførte intervjuer og kartlegging. Hans forskning var ikke av utelukkende akademisk karakter, men inngikk som en del av et ønske om å skape et bedre samfunn for fattigfolk. Les mer …
 Kåre Lunden på trappa til barndomsheimen i Naustdal. Foto: Odd Byrkjeflot (2010) Kåre Lunden (fødd 8. april 1930 i Naustdal, død 18. juli 2013 i Oslo) var blant etterkrigstidas mest innflytelsesrike historikarar i Noreg. Han vart tidleg i karrieren kjend for sin vilje til å snu om på aksepterte teoriar, og til å stå på sitt i debatten som følgde. Ikkje minst vart han kjend for på fruktbart vis å integrere teori og tenkjemåtar frå andre samfunns- og kulturfag, særleg sosialantropologien, i studiane av det gamle samfunn.
Kåre Lunden hadde eit sterkt samfunnsengasjement. Både i historieforskinga og elles hadde han eit grunnsyn som kan seiast å vere nasjonalt, folkeleg og demokratisk.Lunden var son av småbrukar og anleggsarbeidar Ludvik Kristoffersen Lunden og Hilda Simonsdotter Indrekvam. Kåre var nest eldst av fem søsken. Yngste søstera Eldrid Lunden har markert seg som ein nyskapande lyrikar, medan broren Olav Lunden (1937-2011) var lektor. Kåre Lunden vart i 1959 gift med Reidun Tordis Renaas, som var apotekar Les mer …
 Oppstilling i leiren ved frigjøringen 7. mai 1945, med heising av det norske flagget. Litt av kjøkkenbygningen i venstre bildekant, av badstua og revierbygningen, samt arresten. Foto: fra Griniboka, bind II, side 599 var en tysk brakkeleir beregnet på 250 fanger som arbeidet på det planlagte tank- og drivstoffanlegget ved Ljanskollen i Oslo. Leiren lå på sletta mot Fiskevollbukta, og ingenting av den er bevart. Leiren var en underleir av Grini fangeleir og ble etablert da anleggsområdet lå såpass langt fra Grini. På denne måten kunne en slippe den daglige lange transporten.
Leiren ble åpnet 26. oktober 1944, etter at arbeidet med denne hadde startet i april.På det meste var det 350 fanger i arbeid på anlegget, herunder de utenlandske fangene. Til sammen var mellom 500 og 600 norske politiske fanger var innom i løpet av de månedene den eksisterte.
Les mer …
 Restaurant Skansen fotografert i 1928, året etter åpningen. (1928) Skansen var en restaurant på Kontraskjæret i Oslo, mellom Akershus festning og Oslo rådhus. Adressen var Rådhusgata 34.
Skansen ble åpnet i mai 1927, og revet høsten 1970. Den regnes som Oslos første funksjonalistiske bygg. Arkitekt var Lars Backer (1892-1930), som også tegnet blant annet Ekebergrestauranten og Horngården på Egertorget. Det var Schous bryggeri som sto bak restauranten.
Skansen hadde en rektangulær hovedkropp med en halvsylindrisk inngangsfasade mot vest, vendt mot Rådhusplassen og Pipervika. På sørsiden lå en utsiktsterrasse for friluftsservering.
Ved åpningen var planen at restauranten skulle stå i inntil 30 år, i påvente av en ny regulering av Kontraskjæret. Da restauranten ble revet i 1970 var det med Riksantikvarens velsignelse. Rivningen ble begrunnet med bygningens nærhet til Akershus festning. Det var ikke planlagt andre bygg der Skansen sto, og det er heller ikke senere oppført noen bygg der. Les mer … | 
