 Foto: Rolf Steinar Bergli (2016) eller isbu er lager som ble bygget for naturisen som ble utvirket under isdriften på siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Sentral i utviklingen av ishusene var Johan Martin Dahll (1830–1877) i Kragerø som eksperimenterte med ulike former for lagring av is om sommeren, blant annet i sprengte grotter i fjellet.
Bakgrunn
Det var både produsentene av isen, men også større mottakere som for eksempel butikker og meierier som hadde behov for slike lagre, og større gårder kunne ha isproduksjon til eget bruk med tilhørende eget ishus. De kunne også være plassert ved utskipningshavnene, og kunne i mange år være tydelige innslag i fjordlandskapet da de var ofte store, og lå gjerne fem-seks sammen med gavlene ut mot sjøen. For eksportører gjorde ishusene at det kunne spre utskipningen utover sommeren.
Konstruksjoner
Ishusene var egne, isolerte bygninger for oppbevaring av isblokkene som vanligvis var på terninger på 60 x 60 x 60 cm gjennom hele sommeren og den følgende høsten. Husene var gjerne isolert med doble vegger, gulv og tak, og med sagflis, halm eller sand som isolasjonsmateriale i mellomrommene. Også inne i ishuset kunne blokkene ligge pakket med treflis. Les mer …
 Lars Kinsarvik: Armstol med treskurd og rosemaling. (2018) Lars Kinsarvik (1846–1925) vaks opp på garden Hus i Kinsarvik i Hardanger, i eit miljø som ga impulsar til rosemaling og treskurd. Han blei fengsla av dette og utvikla seg til kanskje si tids fremste treskjerar. Først med sete i Hardanger, seinare på Sunnmøre. I 1905 flytte Kinsarvik med familien til Ørsta. Grunnane til dette var nok fleire. Ein var at han ei tid hadde ikkje hadde så store innkomer, og hadde ansvar for ein stor familie: kone og fem barn.
Det var Andreas Austlid som overtalte Kinsarvik til å velje Ørsta. Austlid var skulestyrar på den nyss oppretta folkehøgskulen i bygda. Han hadde tidlegare vore lærar ved folkehøgskulen i Ullensvang. Der hadde Austlid og Kinsarvik blitt godt kjende, fordi Kinsarvik var sterkt medverkande til både oppretting og drift av skulen. I Ørsta fekk Kinsarvik arbeid som lærar ved Møre folkehøgskule. Samtidig hadde han inntekter av å vere ein mykje brukt foredragshaldar i ungdomslag og andre organisasjonar. Les mer …
Schiøllgården er en monumental forretningsgård i Prinsens gate 26 i Oslo med front mot Wessels plass og Stortinget. Bygningen ble oppført som leiegård med fire etasjer for Oscar Schjøll, som bodde her fram til han døde.
Arkitekt for Schiøllgården var Henrik Nissen, som også tegnet den nærliggende Frimurerlosjen noen år senere. En femte mansardetasje ble bygget på i 1898-1899, arkitekt for dette var Christian Reuter.
Leiegården var uvanlig stor i sin tid, og det spesielle med denne er at den ble bygget som to adskilte enheter, med en felles fasade i nyrenessanse. Det var inngang til disse to delene de to flotte smijernsportene som er plassert ved siden av hverandre midt på fasaden. Dette midtpartiet har en tempelgavl, og aksen danner skillet mellom de to bygningsenhetene. Bygningens veggflater er i pusset og upusset rød tegl med detaljer i sandsteinsfarget puss, og store rundbuede vinduer. De horisontale stripene i andre og tredje etasje er et dominerende trekk. De to brutte hjørnene har hengende karnapp. Les mer …
Kåte (frå samisk) og gamme er fellesnamn for ei gruppe bygningstypar som særlig er typiske for samisk kultur i Skandinavia. Vi kan skilje mellom fleire hovudtypar med kvar sine namn, bruksområde og utbreiing: kløftstongskåte (lavvo); bogestongskåte og lafta kåter. Kløftstongskåta eller lavvoen (frå nordsamisk lávvu og lulesamisk lávvo) blir bygd opp kring tre relativt kraftige stenger som er rette av form og med kløft i øverenden. Desse tre blir lent opp mot kvarandre som grunnramme, og så blir lettare strangar skorda opp mot dei og teltduken lagt kring til slutt. Bogestongskåta har vore den vanligaste kåtetypen. Ved permanente kåter legg ein opp ein steinring der veggen skal stå. Det indre rammeverket er to par stenger med boga øverende og tre tverrstenger: éi som bind i hop bogestengene i toppen og samtidig fungerer som oppheng for gryter over eldstaden i midten, og to som avstiver stengene på høgre og venstre side sett frå inngangen. Opp mot denne grunnramma, som blir oppsett innanfor eller oppå steinringen, blir så lettare, rette støttestenger oppsette i varierande antal, og veggene blir lagt på enten i form av teltduk eller i form av strangar (eller fjøler) med fleire lag never utanpå. Les mer …
 Oslo bispegård Foto: Vidar Iversen er Oslo bispedømmes kontor- og representasjonsbygg og har adresse St. Hallvards plass 3, til tross for at den ikke lenger ligger til denne plassen. Frem til midten av 1980-årene var den også biskopens residens. Den ligger i Gamlebyen, på stedet hvor Olavsklosteret stod i middelalderen, og er delvis fra 1600-tallet.
I 1523 ble Bispeborgen skadet under et svensk angrep på Oslo. Etter reformasjonen ble den gitt til borgerne til nedrivning, men de tre første biskopene (Hans Rev, Anders Madssøn og Frants Berg) bodde der allikevel. I 1554, mens Berg var biskop, kom borgen på private hender, og han begynte byggingen av en ny bispegård i østfløyen av det nedlagte Olavsklosteret. Biskopen flyttet over til restene av Olavsklosteret allerede i 1554, men først i 1624 kunne man begynne ombyggingen av østfløyen.
Ved bybrannen året etter klarte bispegården seg. Etter mer enn to århundrer med dårlig vedlikehold, reparasjoner og ombygninger ble det i 1860 besluttet å rive den. I 1874 ble den lagt ut for salg, men i 1882 bestemte Stortinget at middelalderdelen skulle bevares. Resten ble revet, og 1883– 1884 ble en nygotisk bygning tegnet av Henrik Thrap-Meyer reist. Les mer … | 
.jpg)
