 Kartutsnittet fra 1800 viser beliggenheten til husmannsplassen Piisud nordøst i Digeren samt naboplassen Tekstebakken. Forbi Piisud passerer «Wey over Östmarken til Gaarden Hovelsrud i Sverige.» Pissut (gnr. 7/24) er et småbruk i Kongsvinger kommune og var opprinnelig en husmannsplass under storgarden Skinnarbøl i tidligere Vinger kommune.
Navnet er antagelig en forvanskning av et eldre finsk navn, og plassen er også ofte benevnt som et finnetorp. Men Pissut kan også være et hækenavn. I kirkebøkene er skrivemåten Pisud mest brukt.
Pisud er forøvrig et vanlig etternavn som sprer seg ut fra India og kommer opp som bulgarsk ved språksøk. Kan det være romani som er opphavet til navnet på denne plassen ved Digeren?
Pisud er nevnt første gang i 1720 da det ble døpt et barn herfra. Foreldrene var Asor Amundsen og Eli Torbjørnsdatter fra Ausbøl. De hadde giftet seg i 1712, og Inger var nesten 40 yngre enn Asor. Vi vet om fem barn i familien: Amund, Anders (1718 – 1738), Kari født i 1720, Ole i 1722 og Ragnhild i 1725. De tre siste var født i Pisud. Hvor lenge denne familie var her, vet vi ikke, men Asor døde på Prestegårdseie i 1749.
I 1729 hadde «Pige» Kersti Jonsdatter fra Pisud datteren Kari til dåpen i Vinger kirke. Hun var ikke gift, men oppga at barnefaren var en svensk underoffiser, Sven Nilsen, som hadde lovet å ekte henne. Det løftet holdt han, og i mars 1730 ble de trolovet og i desember gift. I januar 1736 hadde Sven Nilsen tre saker på tinget i Vinger, to mot landherren Lars Arnesen Ausbøl for overfall, først på Nor tre uker før, så på Svensrud under Skinnarbøl i slåttonna sist sommer da Sven Nilsen etterpå gikk ledig i lengre tid. Tredje saken var mot Jørgen Skansgaarden som sist sommer hadde skjelt ut Sven og beskyldt han for tyveri. Les mer …
 Åsta Holth-museet vart opna i heimen hennar på Svullrya i 2004. Bysta utafor vart laga av Skule Waksvik i 1995. Foto: Siri Iversen (2018) (fødd 13. februar 1904 på Svullrya, død 16. mars 1999 på Kongsvinger) var forfattar og skogfinsk kulturformidlar.
Ho vaks opp på finnetorpet Sør-Revholt på Grue Finnskog som den nest yngste i ein stor syskenflokk. Det var trange kår, og som fjortenåring fekk ho sin første jobb som hushjelp. Det var hardt arbeid der klasseforskjellane mellom tenestefolk og arbeidsgjevarar var tydelege.
Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen I Luråsen, og vart publisert av Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Ho sa sjølv om skrivemåten: «Visst er Holth eit jålet namn, med den h'en hengt på. Men det var mote den gongen far min forkorta Revholt.».
Den første boka ho gav ut var novellesamlinga Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga Porkkalafela.
Les mer …
 Vermunden på Åsnes Finnskog. Foto: Chris Nyborg (2014) Finnskogen eller Finnskogene er et område i den østlige delen av Solør i Hedmark. Samme navn brukes også på svensk side av grensa. Det kommer fra finnene som kom til området fra slutten av 1500-tallet, med høydepunkt fra 1620- til 1640-åra, og rydda bruk i det til da nesten folketomme skogsområdet. Finnskogen er delt i Brandval Finnskog, Vinger Finnskog, Grue Finnskog, Elverum Finnskog, Hof Finnskog, Åsnes Finnskog, Trysil Finnskog og Våler Finnskog. Disse områdene tilhører kommunene Kongsvinger, Grue, Elverum, Åsnes og Våler. Det lille som gjenstår av den finske befolkninga i området kalles skogfinner, og regnes som en nasjonal minoritet.
Finnene som kom til Hedmark kom særlig fra den indre delen av Finland, det vil si Savolaks og omegn. Mange fra dette området utvandra til Värmland i Sverige, og bosettinga og nyryddinga i Norge var en forlengelse av dette. Det oppsto nokså raskt en finsk koloni på Finnskogene. Les mer …
 Rasmus Blikken. Foto: Ukjent (fødd i Skjåk 21. april 1872, død i Åsnes 4. april 1961) var lærar, småbrukar, organisasjonsmann og politikar. Det meste av sitt yrkes- og samfunnsliv verka han i Åsnes kommune i Solør, Toverud krins.Han var oppvaksen i Nørdre Blikka, den gongen husmannsplass under Bakke i grenda Reppen i Skjåk. Foreldra var Lars Torkjellsen Blikken (fødd 5. juni 1877) og Eldri Olsdotter Mallaug (fødd 1832). Faren var skomakar i tillegg til at dei dreiv plassen, slik det framgår av folketeljinga 1875. Rasmus var den yngste av fire sysken. Les mer …
 Arstun Hval i Fet på Romerike. Foto: Akershusbasen (ca. 1930) er eit bruksnamn og appellativ som har vori brukt på Romerike, i Sør-Hedmark, østfoldbygda Rømskauen og den nordvestre delen av Värmland. Arstun er framleis levande som appellativ på Romerike, og brukast oftast i tydinga nabogarden eller nabohuset. Ordet er ei samansetning av andre stova, der fyrste leddet er rekkjetalet andre, og der hovudleddet er ordet stove (f.). Tydinga kan samanliknas med det peikande pronomenet hin, som òg kan tyde den andre av to. Med ei slik tyding blir ordet òg gjensidig, alt etter kor ein sit eller står. Fra gammalt av ser det ut til at der ein gard har vori delt i to eller fleire bruk, har ein brukt Arstun om einannan, ofte med utmerkingsledd som Oppi eller Neri. Framleis finn ein den appellative bruken om gardsbruk på Romerike, men i dei fleste høva har Arstun stivna. Les mer … | 
_kart_1800.jpg)
