Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadNå skal de fleste bilistene ha satt på sommerdekkene, og det kan derfor være på sin plass å minne om at NAF feirer 100 år 21. mai. Dette er Norges største medlemsorganisasjon for bilister og ble grunnlagt i 1924. Vi på Lokalhistoriewiki har som vanlig et lokalt fokus, og denne måneden ønsker vi oss blant annet stoff om lokale bilforeninger. Vi har en artikkel om NAF Asker og Bærum, men mangler de fleste andre. Det er i det hele tatt store lokale og regionale variasjoner når det gjelder bil. I de store byene er det færre som trenger å eie en, og blant de nye doningene som ruller på vegene i f.eks. Bergen og Oslo, har elbilene blitt helt dominerende de siste åra. Også tidligere har noen biltyper vært spesielt populære i visse deler av landet, noe som en kommentator i Rogalands Avis pekte på i 1994: «Ingen plass i hele vårt langstrakte land selges det så mange US Vans som i Sør-Rogaland.[...] Det er mulig at det er de driftige jærbøndene som vet å omsette landbruksstøtten i personbiler med plass til slaktekveg eller kornsekker. Ka vett eg? Jeg vet at i forhold til innbyggertallet er salget av disse rullende slagskipene over 30 % høyere i Sør-Rogaland enn i landet forøvrig.» Kommentatoren er inne på at bilen kan dekke ulike behov. Den er nok først og fremst et transportmiddel, som kan få folk til jobb og fritidsaktiviter, og den kan dessuten frakte både slaktekveg og annet. Vi vil gjerne ha bilder og historier om bilen i hverdagen, i tillegg til den funksjonen den har hatt i ferien. Bilferie har utvikla seg fra det enkle, med (usikra) unger og telt på lasteplanet, til våre dagers campingvogner og bobiler. For mange er ikke bilen bare nyttig, men nærmest meninga med livet! De virkelige motorentusiastene har full oversikt over årsmodeller og hestekrefter, og mange liker å treffe likesinnede på steder som Tyrigrava i Nordre Follo, OK-taket på Gjøvik eller Esso-stasjonen i Bø i Telemark. Den siste var også møteplassen for de såkalte «rånerne» (tidligere også kalt «raggere») i TV-serien Rådebank. For å summere opp trenger wikien stoff om alt mulig innafor bil og motor. Vi vil vite mer om bransjens steder, som bilforretninger, bilverksteder, bensinstasjoner, racer- og glattkjøringsbaner, og personene som i arbeid eller fritid har drevet med bil. Skriv gjerne om drosjesjåfører, trafikkskolelærere, kjente bilforhandlere og mindre kjente hobbymekanikere. Husk også at kvinnene nå er sterkere representert i bilbransjen, og spesielt blant sjåførene. Grete Bassøe var Norges første kvinnelige fagutdanna bilmekaniker. Bilhistorieforsiden viser et utvalg av artikler. Vår bibliografi for bilhistorie trenger også påfyll.
Smakebiter fra artiklene Eiker, også Eikerbygda eller Eikerbygdene, er et landskap i Buskerud og et fellesnavn på Nedre og Øvre Eiker. Eiker var en administrativ enhet alt i tidlig middelalder, som tingområde, skipreide og prestegjeld. Det var også eget len i to perioder, fra 1388 til omkring 1500 og fra 1603 til 1660, men lå ellers under Akershus len. I 1675 ble Eiker amt oppretta, men allerede i 1679 ble det innlemma i Buskerud amt. Området var en del av Buskerud fogderi og Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri. Det var tidligere en selvstendig kommune i Buskerud fylke opprettet som Eger formannskapsdistrikt i 1837. I 1843 ble en ubebodd del av Eiker overført til Skoger formannskapsdistrikt som samtidig ble en del av Larvik og Jarlsberg amt (Vestfold). Et område ved Eikeren ble dessuten overført til nabokommunen Hof i Vestfold. 1. juli 1885 ble Eiker kommune delt i Øvre Eiker og Nedre Eiker. Eiker hadde ved delingen 11 531 innbyggere. Som følge av kommunereformen 2014–2018 ble Nedre Eiker en del av Drammen kommune, slik at det historiske Eiker fra 1. januar 2020 er delt mellom Øvre Eiker og storkommunen Drammen. Les mer …XU-201 var en avdeling av den britisk ledete etterretningsorganisasjonen XU som opererte i og rundt Narvik, Lødingen, Lofoten, Vesterålen og Harstad fra 1943 til 1945. Hovedformålet til gruppa var å få has på slagskipet «Tirpitz». Håkon Pettersen (1908–1999) fra Håkvik i det som seinere ble innlemmet i Narvik kommune, ble arbeidsufør som følge av det han var med på under andre verdenskrig. Sønnen Jan Petter, født i 1946 skjønte langt om lenge hvem faren egentlig var; men det var først etter at hans far var død. Han fikk undersøkt farens og hans kamerater sine aktiviteter rettet mot okkupantens store nett. Da Håkon Pettersen døde, kom det fram en rapport-kladd han hadde skrevet omkring sine virksomheter i det som hadde vært britenes tjeneste under den tyske okkupasjonen av Norge. Etter å ha saumfart 43 slike rapporter fra andre agenter kom Jan Petter fram til at 240 nordmenn hadde vært engasjert i virksomheten i denne regionen. Slik gikk det til at Jan-Petter Pettersen fikk et mer komplett bilde av sin far enn det han selv hadde dannet seg av ham. Faren var blitt arbeidsufør etter en dramatisk flukt over fjellet til Sverige for å komme seg unna tyskerne som da hadde sprengt nær alle lokale organer i XU 201. Les mer …
Ferdselsvegen over Kamperhamrane er en av de eldste ferdselsvegene over fjellet mellom mellom øst- og vestnorge. Ruta går fra Sunndalen innerst i Oppstryn, østover over fjellet og gjennom Rauddalen til Skjåk i Gudbrandsdalen. Deler av ferden går over et bratt fjellparti som kalles Kamperhamrane med eldgamle, oppmurte steintrapper, derfra har ruta fått navnet sitt. Ruta er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid. Kamperhamrane er en krevende tur å gå. Steintrappene over selve Kamperhamrane ble restaurert i 2013 av sherpaer fra Nepal, noe som gjør turen overkommelig for dagens turgåere. Ruta starter ved det nedlagte gårdsbruket i Sunndal, ca. 5 km å gå fra Folven i Hjelledalen. Fra Sunndal følger stien nordsiden av elva Sunndøla oppover dalen og passerer den imponerende Tverrelvsfossen. Snart ankommer man Sunndalssetra, i gamle dager siste mulighet for husly på denne siden av fjellet. Herfra begynner den bratte stigningen opp steintrappene i selve Kamperhamrane. Les mer …
|
Ukas artikkelHans Kristian Bassø (født 26. oktober 1843 i Øvre Eiker, død 23. april 1932 i Oslo) var offiser, lokalhistoriker og slektshistoriker. I perioden 1898–1900 møtte han på Stortinget som første suppleant fra Kristiania. I Råde gjorde han omfattende lokalhistoriske undersøkelser, men kom aldri så langt som til å publisere dem. Det starta med slektshistorie, og mens han arbeida med sin stamtavle som ble publisert i 1899 skrev han av en rekke kilder som berørte Rådes historie. Han fortsatte å skrive av kilder, og hadde etter hvert et stort arkiv over opplysninger fra kirkebøkene i Råde fra 1707 til 1877, samt utskrifter fra pantebøker, skifteprotokoller, folketellinger og så videre. Ut fra dette materialet utarbeida han gårdshistorie for Råde fra de eldste tider fram til omkring 1850.Les mer... Ukas bilde
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 473 artikler og 218 066 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. |
