LOCAL HISTORY
WORLD WIDE

Hva var en husmann?

Betydningen av begrepet husmann har forandret seg over tid. Før midten av 1600- tallet betydde begrepet husmann dels en person som var innlosjert hos en bonde eller gårdeier i byen og som ikke drev jordbruk som hovednæring, dvs. tilsvarende en innerst. Men i denne tiden kunne betegnelsen husmann også bli brukt om en gardbruker i en lavere skatteklasse.

Fra midten av 1600- tallet og utover 1700-tallet og 1800- tallet endret betegnelsen husmann seg til å bety en person som leide et ikke særskilt matrikulert jordstykke av en gårdbruker. Han betalte leien i penger eller ved arbeid for bonden. I følge Sølvi Sogner er"...viktigste kriterium på en husmann er adgangen til å pålegge ham arbeidsplikt, uten hensyn til om denne adgangen utnyttes eller ikke. Sorterer han ikke under husmannsloven med dens adgang til å ilegge ham arbeidsplikt, går han over i en annen kategori, og må regnes som innerst." (S.Sogner NHU VIII s. 236-237).

Hva slags husmenn fantes?

Husmannsgruppen var preget av et rikt mangfold, både når det gjaldt status i lokalsamfunnet, familieøkonomi og yrkesorientering, men må som helhet sies å ha vært en underklasse på landet.

Hadde husmannsplassen et jordstykke som var stort nok til å kunne drive sitt eget jordbruk, ble husmannen kalt husmann med jord. Størrelsen på plassene varierte mye, men de fleste var avhengig av inntekter fra annet arbeid for å klare seg. I 1801-tellingen utgjorde denne gruppen 80% av alle husmenn.

Var derimot husmannsplassen uten noen nevneverdig jordlapp, ble han kalt husmann uten jord. Om lag 1/5 av denne gruppen tjente sitt levebrød som dagleiere, dvs. løsarbeidere, som oftest i primærnæringene, men vi finner dem også som soldater, fiskere, klokkere, håndverkere, verksarbeidere osv. Husmenn i denne gruppen var ofte bygselshusmenn.

Bygselshusmannen var mest utbredt på Vestlandet og langs kysten. Han hadde liten eller ingen arbeidsplikt, betalte innfestingsavgift når han overtok plassen, og betalte leien i penger. Ofte hadde han livstidsfeste, men det kunne også forekomme at han kunne ha arvefeste. Bygselshusmannen hadde således flere fellestrekk med leilendingen, men plassen var mindre og alltid ikke matrikulert. En kan også skjelne mellom bygselshusmann og arbeidshusmann. Arbeidshusmannen dominerte på Østlandet og Trøndelag, og var langt større grad tynget ned av plikter til gårdeieren og satt ofte usikkert på plassen enn bygselshusmannen.

I Forordningen 1752 ble husmenn delt i tre kategorier avhengig av lokalisering av plassen og festetid; utmarkshusmenn, innmarkshusmenn og strandsittere. Utmarkshusmenn; som selv ryddet plassen, skulle ha livstidsfeste og tinglyst kontrakt. Innmarkshusmenn; som hadde plasser i gårdens innmark og nærområde som ofte ikke behøvde ryddet hadde ofte dårligere kontrakter. Strandsittere var den siste kategorien. Som gruppe dukket de første gang opp i kildene på begynnelsen av 1600- tallet. De bygslet jord ved sjøen og hadde, i motsetning til mange husmenn, ikke jordbruk, men snarere småhandel og fiske som sin viktigste inntekt.

Alle som var definert som husmenn kunne i prinsippet pålegges arbeidsplikt. Arbeidshusmannen var pålagt å arbeide en bestemt mengde for leie av plassen. Arbeidsplikten kunne være regulert på ulike måter, enten som et bestemt antall dager eller en bestemt mengde utført arbeid, for eksempel X antall vedlass eller Y mengde bakst (av husmannskona). I tillegg til arbeid for leia kunne husmannen være pålagt å arbeide for bonden mot lønn. Dette kaltes arbeid på tilsigelse. Lønna var gjerne under markedspris.

Husmannen kunne ha livstidsfeste på plassen. Det betydde at de kunne sitte på plassen livet ut. Noen hadde også arvefeste, som betydde at barna skulle arve plassen etter foreldrene. Oppsigelige husmenn måtte flytte fra plassen når bonden sa dem opp og åremålshusmenn kunne sies opp når leietiden var omme.

Nettstedet har mottatt økonomisk støtte fra Kulturnett Norge