LOCAL HISTORY
WORLD WIDE

Den juridiske utviklingen; et overblikk

Husmannslovgivningen frem til 1814

Før 1750
Husmannsvesenet var lite regulert før midten av 1700- tallet. Til da var det kapitel 5 om kontraktsinngåelser i Christian den Vs Norske lov man tok som utgangspunkt i forbindelse med tvister om husmannsavtaler. Denne krevde ingen skriftlig kontrakt. Det er flere mulige årsaker til at husmannsvesenet var så svakt regulert. En forklaring var at husmennene utgjorde en så liten del av befolkningen før 1700- tallet at det ikke ble ansett som nødvendig å ha egen lovgivning for dem. En annen årsak var, i følge Prestesæter, at staten unngikk å regulere husmannsvesenet fordi den heller så at det ble ryddet eller skilt ut nye gårder. Dette ville gi nye matrikulerte bruk, og dermed øke statens skatteinntekter. Husmannsplasser ville ikke øke statens skatteinntekter på den måten fordi de var en del av den matrikulerte gården.

Før midten av 1700-tallet var først og fremst skatteforordningene som fikk innvirkning på hvordan husmannsvesenet utviklet seg. I skattebrevet fra 1671 slås det fast at ”de Huusmend som boer paa Leylendings Grund oc Eyendomb, hvor Leylendingen skatter oc schylder, at komme Leylendingen till hielp oc ey widre schatte til os [dvs kongen]”. Dette var et administrativt trekk, men setningen slår med dette fast at gårdbrukeren hadde primært husbondansvar for sine husmenn (leilending i denne forbindelse er nok ensbetydende med gårdbruker, enten han eide eller leide gården). Primært husbondansvar innebar en husbonds rett til vederlag for det han hadde lagt ut for sine folk. Denne tolkningen støttes av arkivoversikten over Amtregnskapene i Rentekammeret ca 1660-1690, der det står at det er ”vanleg å rekne med at denne føresegna fekk mykje å seie for utviklinga av husmannsvesenet”. Rigmor Frimannslund Holmsen mente at ”i de ordene ligger faktisk gjemt en del av husmannens senere avgift til bonden. I og med denne forordningen kom lovgivningen til å legge grunnlaget for det sterke avhengighetsforholdet som husmannen kom i til bonden som eide plassen hans, bonden som altså nu blir husmannens husbonde.” Sølvi Sogner er enig i denne tolkningen, og Knut Dørum mener dette skattebrevet spilte en sentral rolle i utviklingen av husmannens underordnede posisjon. I følge Dørum medførte dette at ”husmannsplasser skulle […]ikke være særskilt skyldsatt eller være et eget matrikulert bruk, men inngå som en del av gården den tilhørte.”

En annen ting som skattebrev og privilegier på 1640, 50 og 60- tallet forteller er at det var strid om strandsitternes rett til å drive handel eller annen borgerlig næring uten lisens (uprivilegert). Gjentatte statlige påbud i både skattebrev og byprivilegier indikerer at strandsitterne fortsatte sin uprivilegerte aktivitet. Endringer i skattelovene i 1664 der strandsittere som handlet eller drev egen næring ble opprettet som egen skatteklasse, viser at staten etter hvert fikk et mer pragmatisk syn på denne gruppen.

Utover 1700-tallet ble myndighetene gradvis mer positivt innstilt til husmannsvesenet. En innså at selv om det ikke var store skatteinntekter å få fra husmennene, støttet husmannsvesenet opp under befolkningsveksten, som igjen ville sikre landet flere soldater og arbeidere til både jordbruket og den grynende industrien, noe som var viktig for landets stilling utad. På lang sikt håpet staten å få skatteinntekter fra plassene. Husmannsvesenet åpnet også muligheter for livberging, noe som var viktig for å motvirke den økende fattigdommen. Sistnevnte kom til å bli en viktig drivkraft i arbeidet med reguleringene av husmannsvesenet.

Forordningen av 9 oktober 1750
Den første forordningen som tok for seg husmannsvesenet direkte var forordningen 9.10.1750. Den var et resultat av embetsmenns bekymring over fattigdom blant husmenn. Det ble hevdet i samtiden at mangelen på skriftlig kontrakt lett kunne føre til at husmennene ble kastet fra plassen. Skjedde det, ville de ofte være nødt til å vende seg fattigkassen for hjelp, noe som betydde økte utgifter for det offentlige.

Forordningen. 9.10.1750 slo fast at alle husmenn skulle ha skriftlig kontrakt og at de skulle ha livstidsfeste, forutsatt at pliktene som avtalen slo fast ble oppfylt. Husmannsenker fikk sitte på plassen til de giftet seg på nytt. I kontrakten skulle plassen beskrives og bygselsummen oppgis dvs. innfestingssummen som ble betalt ved overtakingen av plassen. Kontrakten skulle også tinglyses.

Forordningen av 9.oktober.1752
Ifølge generalprokurør Stampe møtte Forordningen av 9.10.1750 massiv motstand fra jordeierne. Det var spesielt punktet om livstidsfeste for husmenn som skapte brudulje. I følge ham hadde ”Jordeierne, som ikke vilde være den Tvang underkastede, næsten overalt opsagde Huusmændene, og selv brugte Jorden, hvorover der indløbe Klager”.

I forordningen av 1752 fikk jordeierne gjennomslag for mange av sine klager. Den viktigste endringen var at husmenn ble delt i tre kategorier avhengig av lokalisering av plassen og festetid; utmarkshusmenn, innmarkshusmenn og strandsittere. Utmarkshusmenn; som selv ryddet plassen, skulle ha livstidsfeste og tinglyst kontrakt. Innmarkshusmenn; som hadde plasser i gårdens innmark og nærområde som ofte ikke behøvde ryddes. Disse stod svakere etter Forordningen av 1752 fordi de mistet livstidsfeste, og behov for kontrakt ble det ikke sagt noe om. Strandsittere var husmenn som bygslet jord ved sjøen og ofte hadde småhandel og fiske som sin viktigste inntekt. I Forordningen av 1752 er det uklart om de skulle behandles som utmarkshusmenn, men det ser ut til at det var vanlig at de forhandlet seg frem til kontrakt og at de eide husene selv. Forordning av 1752 slo fast den tidligere praksisen med at gårdens skyld ikke skulle øke ved rydding og etablering av nye husmannsplasser, uavhengig av om de var i utmark eller innmark.

Forordningen av 1792
Retten til skriftlig kontrakt som innmarkshusmenn mistet i forordningen av 1752, ble gjeninnført i Forordningen av 1792. Den slo videre fast at de som ikke hadde skriftlig kontrakt, fikk rett til livstidsfeste med de plikter som plassen i den siste tiden hadde ytt. Slik ble husmannens rettssikkerhet igjen noe styrket. Bakgrunnen for forordningen var rapporter om at husmenn ble bortvist fra plasser de hadde ryddet, eventuelt at årsavgifter ble økt så mye at det ikke var mulig or husmannen å betale. Dette fryktet staten ville føre til økt fattigdom, og dermed økte statlige utgifter.

Lover og forordninger om husmannsvesenet mellom 1814 og 1851

Retter og plikter etter 1814
I tiden etter 1814 var det det som var igjen av forordningene av. 1750, 1752, 1792, C Vs Norske lov og noen mindre forordninger som gjaldt for husmannsvesenet. Det var således få regler som grep direkte inn i forholdet mellom husmann og husbond. Husmennene hadde ikke stemmerett, og ble stort sett holdt utenfor offentlige verv og posisjoner. Når det gjaldt skatter og avgifter slapp de fleste husmenn unna billigere enn jordeier eller leilending. En årsak var at mange skatter ikke gjaldt husmenn fordi plassene ikke var skyldsatt, en annen årsak var at husmennene ofte hadde lavere betalingsevne, og derfor betalte mindre.

I 1850 ble det nedsatt en kommisjon for å se på problemet med økt fattigdom blant husmenn. Verken i kommisjonen eller i høringsinstansene var det representanter fra husmennene. Kommisjonens arbeid resulterte i loven av 1851 som fastsatte regler for opprettelse av husmannskontrakter, dvs. at den skulle være skriftlig tinglyst. Loven fastsatte også at husmannen hadde rett på en fridag i uken, at regnskap skulle leveres på bestemte dager, regler for hva som definerte kontraktbrudd. Det var ikke lenger tillatt å pålegge husmannskona arbeidsplikt (men det var fremdeles mulig å pålegge barna). Videre fastsatte 1851-loven husmannens rettigheter og plikter til det offentlige, men dette var en oppsamling av tidligere forordninger. I følge Arnfinn Engen fikk 1851 loven liten praktisk betydning. Den gav husmennene større rettsikkerhet, men formaliserte egentlig bare de gamle ordningene. Et hovedproblem med loven av 1851 var at den manglet kontrollmekanismer.

Lover om husmannsvesenet etter 1851

I tiden etter 1851 loven var det flere diskusjoner om husmannsvesenet, men ikke noe egentlig lovarbeid. Diskusjonene bunnet i bekymring over mangelen på arbeidskraft i landbruket som oppstod mot slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre på grunn av emigrasjon, urbanisering og mekanisering av jordbruket. Tross den juridiske stillstanden, ble det etablert flere støtteordninger for husmenn, blant annet ”Lov om småbruk- og boliglån” i juli 1915, som førte til opprettelsen av ”Småbruk og boligbanken” som tilrettela for at husmenn kunne kjøpe plassene. Et annet tiltak var ”Midlertidig lov om forlengelse av leietiden for husmenn, bygselsmenn og leilendinger” som ble vedtatt hvert år fra 1920 til 28 for å gi husmennene sikkerhet mot å bli oppsagt fra plassene sine mens Stortinget diskuterte husmannsvesenets fremtid.

Først i 22.6.1928 kom ”Lov om ordning av visse jordspørsmål” Spesielt kapittel 5 grep inn i kontraktsforholdet mellom husmann og husbond ved at den gjorde det mulig for leieren (husmannen) å forlange arbeidsplikten omgjort til en pengeavgift, samt at den åpnet for forlengelse av leieforholdet utover det kontraktsfestede. Det mest vidtrekkende var at den gav husmenn forkjøpsrett på plassene, og åpnet i mange tilfeller for at plassene kunne bli ekspropriert. I de tilfellene der det ikke kom til frivillige løsninger mellom husmann og husbond, var det etter 1928 denne loven som ble brukt.

Nettstedet har mottatt økonomisk støtte fra Kulturnett Norge