Brev fra Norge til Amerika - kilder til norsk lokalhistorie?

Ola Alsvik

[ Denne artikkelen er tidligere publisert i: Heimen 3/1994 ]

«Amerikabrev er en spennende kilde», slås det fast i en håndbok for slektsgranskere som kom ut for et par år siden. Forfatterne tenker da på brev som nordmenn i Amerika skrev hjem til slektninger og venner i Norge. I en anmeldelse av boken i Heimen samstemmer førstearkivar Eilert Bjørkvik i forfatternes dom, amerikabrev er sannelig en spennende kilde, men – fortsetter han: «Vel så spennende er brev som gikk den andre veien over havet». Og hvorfor? Jo, fordi «De vil være fyrstehands kilder til norsk lokalhistorie, men den type amerikabrev er hittil viet mindre oppmerksomhet enn de tradisjonelle amerikabrev.»(1)

I det følgende skal vi rette søkelyset mot disse brevene, de ikke-tradisjonelle, de som gikk den andre veien, fra Norge til Amerika. Grunnlaget for undersøkelsen er ca. 1200 brev som Norsk lokalhistorisk institutt har samlet inn kopier av gjennom en aksjon instituttet satte i gang sommeren 1993, en aksjon som fortsatt pågår for fullt, slik at resultatene i det følgende må oppfattes som rent foreløpige, nærmest som refleksjoner underveis i en prosess.(2)

Formålet med undersøkelsen er å granske disse brevenes verdi som kilder til norsk lokalhistorie. Tre beslektede spørsmål vil bli stilt med utgangspunkt i materialet: 1) Hva slags kilder er dette egentlig? 2) Hva står i dem? 3) Hva kan vi bruke dem til?

Terminologisk avklaring

Det første spørsmålet krever aller først en liten språklig eksersis. Som Eilert Bjørkvik påpeker, har disse brevene i liten grad vært gjenstand for undersøkelser, noe som klart avspeiles i en ganske forvirrende terminologi. Selv bruker Bjørkvik betegnelsen Amerikabrev; riktignok av en annen «type», sier han, en annen type enn de tradisjonelle Amerikabrevene, men likefullt – Amerikabrev. Terminologien avspeiler en tvetydighet i vår begrepsbruk; vi anvender ordet
Amerikabrev i en snevrere og en videre betydning. I snever forstand er Amerikabrev brev fra Amerika til Norge; i vid forstand brukes det om brev som ble sendt mellom Amerika og Norge, uansett opphavs- og bestemmelsessted. Spørsmålet er imidlertid: Hvor god er denne terminologien? Er det rimelig å kalle også brev fra Norge for Amerikabrev? Eller bør vi velge en annen betegnelse?

Bjørkviks språkbruk er den mest etablerte, og f.eks. i god pakt med mange årbokredaksjoner, som fra tid til annen har publisert slike kilder. Oftest kalles de rett og slett Amerikabrev. Andre ganger har derimot redaksjonen gjort visse språklige reservasjoner, og eksempelvis presentert kilden som «et omvendt Amerikabrev. Og atter andre ganger aner vi at mangelen på alternativ terminologi har vært ganske følbar. Som i dette tilfellet, hvor redaksjonen riktignok velger overskriften «Amerikabrev», men straks finner grunn til å presisere at forholdet likevel er mer komplisert: «Her gjengir vi et brev som er sendt herfra og derover (andre vegen)».(3) Den samme terminologiske uklarheten finner vi også i de populærvitenskapelige og vitenskapelige artiklene hvor brev fra Norge til Amerika er gjort til gjenstand for undersøkelse. Dem er det ganske få av, og forfatterne bruker forskjellige betegnelser på materialet. Mens Aadne Utvik, som har skrevet om brev fra Rogaland til USA, holder seg til hovedstrømmen i årboklitteraturen og velger benevnelsen Amerikabrev, så har Øyvind T. Gulliksen og Magne Kårhus, som behandler brev fra henholdsvis Telemark og Melhus, slått inn på en annen linje. Begge farves av forfatternes regionale og lokale perspektiver. Gulliksen bruker betegnelsen «Telemarksbrev»; Kårhus foretrekker «Melhus-brev».(4)

Uansett innebærer dette en helt annen terminologisk tenkning enn hovedstrømmens, og en språkbruk som har følgende fordeler framfor den tradisjonelle og kanskje ureflekterte overføringen av benevnelsen Amerikabrev på brev fra Norge til Amerika. For det første: Betegnelsen Amerikabrev refererer primært til brevenes opprinnelse, ikke deres destinasjon; betegnelser som «Telemarksbrev» og «Melhusbrev» refererer tilsvarende til opprinnelsessted. For det andre signaliserer termen Amerikabrev, at disse brevene handler om amerikanske forhold, at de er kilder til amerikansk historie; termene «Telemarksbrev» og “Melhusbrev» gir derimot umiddelbare assosiasjoner til en norsk region og et norsk bygdelag. For det tredje: Betegnelsen Amerikabrev blir mer presis hvis vi reserverer den for brev fra Amerika til Norge; samtidig understreker på den annen side betegnelser som «Telemarksbrev» og “Melhus-brev” disse brevenes selvstendige kildemessige identitet og status vis-à-vis Amerikabrevene. Dermed blir våre kategorier mer entydige.

Likevel er selvsagt ikke betegnelser som tar helt lokal eller regional sats tilfredsstillende, når vi – som her – behandler brevene i mer nasjonal sammenheng. Følger vi Gulliksen-Karhus-linjen konsekvent fører den til en ganske absurd oppdeling av brevene, i regionale og lokale kildekategorier. Her er ikke bare Telemark og Melhus, men også Valdres-, Hallingdals-, Numedals- og Totenbrev, osv. Vi trenger med andre ord en overordnet betegnelse, en betegnelse på samme nivå som termen Amerikabrev. Den ligger snublende nær, og har også støtte i litteraturen; allerede i en artikkel fra 1941 trekker Ingrid Semmingsen opp følgende terminologiske skille: «Hvert år gikk brevene over Atlanterhavet, Amerikabrev til Norge, Norgesbrev til Amerika» (min uthevelse). Samme betegnelse ble forresten anvendt enda tidligere i norsk-amerikanske aviser og i publikasjonene til de norsk-amerikanske bygdelagene, der brev fra Norge var et populært innslag i spaltene. Termen Norgesbrev virker god, fordi den viser til brevenes opprinnelse, fordi den binder dem til norsk virkelighet, og fordi den markerer at dette er en selvstendig kildekategori, en kildekategori med en egen identitet.(5)

Begrepet Norgesbrev — et forsøk på avgrensning

Men hvilke kilder skal vi bruke betegnelsen om? Eller spurt på en annen måte: Hvilket begrep Norgesbrev er det fruktbart å operere med? Skal vi bruke termen Norgesbrev slik Ingrid Semmingsen gjør, eksklusivt om brev fra Norge til USA? Eller skal vi anvende benevnelsen også om andre typer av brev fra Norge til utlandet?

Mest taler for det siste. Riktignok var det til USA langt de fleste utvandrerne dro, og langt de fleste skrev, særlig på 1800-tallet; fram til slutten av forrige århundre var De forente stater nesten utelukkende bestemmelsesstedet for norske emigranter. Men fra begynnelsen av vårt eget århundre skjedde en merkbar forskyvning. I årene fram mot første verdenskrig tok Canada imot 10% av norske utvandrere, og i løpet av 1920-årene økte andelen til godt over 20%. Samtidig fant det sted en viss, men statistisk sett ubetydelig, emigrasjon til andre oversjøiske områder som Sør-Afrika, Australia og Sør-Amerika, som selvsagt også ble fulgt av en strøm av brev. I forbindelse med NLIs aksjon har vi fatt tilsendt brev som ble skrevet til flere av disse destinasjonene, bl.a. en ganske stor samling sendt til Sør-Afrika i begynnelsen av 1900-tallet (6) Og det er vel liten grunn til å anta at slike brev – vurdert som kilder til norsk lokalhistorie – skiller seg vesentlig fra brevene sendt til De forente stater. Derfor virker det også rimelig å operere med et Norgesbrev-begrep som er så vidt at det favner korrespondanse til andre områder enn Amerika.

Ett spørsmål melder seg imidlertid i forlengelsen av dette utvidede Norgesbrev-begrep: Hvor vidt bør egentlig begrepet være? Er det f.eks. rimelig å regne korrespondanse fra Norge til norske legasjoner i utlandet som Norgesbrev? Eller bør brev fra norske forretningsforetak til utlandet inkluderes?

Kanskje kan slike spørsmål virke overflødige eller trivielle; selvsagt er ikke brev til utenriksstasjoner eller firmakorrespondanse å regne som Norgesbrev. I det minste er det rent praktisk lite å vinne på en så vid definisjon i vår sammenheng; her er vi primært opptatt av korrespondanse som kan ha lokalhistorisk relevans. Rent prinsipielt virker det også innlysende at begrepet Norgesbrev på en eller annen måte må defineres i forhold til det etablerte begrepet Amerikabrev. Og med «Amerikabrev» menes gjerne «brev som nordmenn i Amerika har skrevet hjem til slektninger, venner og kjente i Norge», altså personlige brev. Termen Norgesbrev burde derfor – mutatis mutandis – reserveres for personlige brev, dvs. brev som utveksles mellom en opphavsmann og en mottaker som står i et mer eller mindre personlig forhold. Brevveksling mellom aktører som står i en institusjonell eller forretningsmessig relasjon, faller med andre ord utenfor.

Likevel er her enkelte problemer: Det finnes mange slags personlige brev; noen kan være adressert til enkeltpersoner eller en begrenset gruppe av mottakere, en familie, en vennekrets; andre igjen kan være rettet til offentligheten, til aviser, tidsskrifter. Personlige brev kan være mer eller mindre konfidensielle, mer eller mindre offentlige. Et relevant spørsmål blir følgelig: Skal vårt Norgesbrev-begrep begrenses til konfidensielle personlige brev, «privatbrev», eller bør det også omfatte brev som har offentlig karakter, «åpne brev»?

Igjen kan muligens svaret virke opplagt ved første oyekast; selvfølgelig er det «privatbrev» vi er ute etter. Men nærmere ettertanke viser oss at denne posisjonen rommer mange problemer. For det ene rent generelt: Som bl.a. Ottar Dahl har påpekt, er det uskarpe grenser mellom forskjellige brevkategorier. For det andre er korrespondansen mellom Amerika og Norge et spesielt uttalt eksempel på hvor problematisk det kan være å trekke skarpe grenser mellom private og offentlige brev. Særlig har dette forholdet vært påvist når det gjelder Amerikabrevene. Mange privatbrev fra norske utvandrere til familien hjemme fikk nærmest offentlig status, «en hel grend kunne samles der et Amerikabrev ble lest opp», forteller Ingrid Semmingsen. Og professor Orm Overland går enda et skritt videre, og argumenterer for at dette i realiteten var et generelt mønster, dvs. at «brevene som regel ikke bare var private og beregnet på familien, men at de også var offentlige meddelelser. » (9)

Det samme synes å være tilfelle for Norgesbrevenes vedkommende, om enn – kanskje – i noe mindre målestokk, og primært når det gjelder Norgesbrev skrevet til De forente stater. Også her har vi uskarpe grenser langs en glidende skala mellom privat og offentlig. To idealtypiske ytterpunkter kan skilles ut; på den ene siden har vi de rene «privatbrev», brev som var rettet til en privat mottaker, og aldri var ment for en større krets eller tenkt for offentliggjøring. På den andre siden har vi brev som var stilet til en redaksjon av en avis eller annen publikasjon, og dermed i utgangspunktet var intendert for et bredere publikum og for offentlig utgivelse; slike brev kunne vi kalle «korrespondentbrev». Men da tenker vi selvsagt ikke på korrespondenter i moderne betydning av ordet, altså på profesjonelle journalister som sender reportasjer fra et annet sted til en oppdragsgiver. Korrespondent i vår betydning er en person bosatt i Norge, som mer eller mindre regelmessig skriver brev til en redaksjon, enten på egen hånd eller fordi redaksjonen «beder mig sende et brev», som én skriver. Slike brev er for det meste støpt i privatbrevets form, og skiller seg også innholdsmessig lite fra privatbrev. Et eksempel kan være illustrerende; følgende er utsnitt av et brev sendt til redaktøren av Numedalslagets årbok i 1924:

«... Jeg har den sørgelige nyhet at meddele Dem, at far døde fra os den 9de januar. Han laa tilsengs bare fem dage, men hadde ikke følt sig helt frisk siden før jul. Det var lungebetendelse som tok ham tilslut. Det føles tungt og trist at miste en av sine, men herrens veie er ikke vore veie (…) Jeg kan fortælle at Elisabeth Lilleaasen nu har tat operation for sin øyensygdom. Operationen forløp heldig, men hun ligger fremdeles paa Sygehuset i Drammen. Sten Fønnebø har ogsaa været litt daarlig, men er nu bedre (...) Skal hilse fra mor og mine søsken, vi rusler som almindelig. En venlig hilsen til deg og dine.» (10)

Korrespondentbrev av denne typen forteller om løst og fast, om familie og nærmiljø, om yrke og fritid, og er alltid skrevet ut fra et personlig og privat, og – som oftest – et lokalt perspektiv. Denne kombinasjonen av kjennetegn gjør dem for det første vanskelige å skille fra privatbrev i streng forstand, og for det andre interessante ut fra en lokalhistorisk synsvinkel. Ved NLI har vi valgt å behandle slike brev på lik linje med privatbrev i streng forstand; vårt innsamlingsprosjekt har like meget tatt sikte på å samle inn «korrespondentbrev», som «privatbrev». Det avgjørende har vært om brevene formalt og innholdsmessig tilsvarer privatbrev i snevrere betydning.

Hva står i Norgesbrevene?

Dette leder oss over til det andre hovedproblemet vi skal undersøke: Hva står i Norgesbrevene? Spørsmålet er mildt sagt mangetydig – og overveldende: Å sammenfatte innholdet i ett brev kan være vanskelig nok, men over tusen!La oss gå noen omveier før vi gir svar.

Hva som står i et privatbrev styres i det minste av to faktorer: For det første av personen som skriver brevet, av hans eller hennes personlige egenskaper, erfaringer, skriveferdigheter, dags-form osv. For det andre av brevets egen logikk; brev er en gammel litterær genre, underlagt mer eller mindre eksplisitte konvensjoner som både styrer hva som skal skrives og hvordan det skal gjøres. Selvsagt styres det som står i brevet også av en lang rekke andre faktorer, av mottakeren f.eks., av forholdet mellom mottakeren og avsenderen, av skriveredskapen, av situasjonen omkring brevskriveren osv. Men vi skal likevel bruke denne enkle modellen, ikke fordi den er uttømmende, men fordi den gir oss to sentrale perspektiver for å systematisere og sammenfatte hva som står i brevene.

Med Norgesbrevenes «jeg» som reisefølge
Gjennom det første perspektivet velger vi oss brevenes subjekt, deres «jeg», som reisefører, og den reisen vi legger ut på kan forstås som en ferd gjennom det opplevelses-univers jeg'et peker ut for oss.(11) Med opplevelses-univers mener vi da det bilde av tilværelsen som presenteres oss gjennom brevene, hvilke elementer det inneholder og hvordan elementene er strukturert i forhold til hverandre, slik at noe framheves som mer meningsfylt, noe annet som mindre. Dette er en begrenset horisont, men også en horisont som gir oss muligheter til innlevelse og medopplevelse. Det er en subjektiv horisont, men som bl.a. Lisabet Risa har påpekt: «Innhaldsmessig er breva fra masseutvandringa si tid påfallande like.» (12) Med andre ord: Gjennom noen «jeg» , kan vi kaste lys over alle, og dermed få aye på intersubjektive mønstre i opplevelses-universet.

Jeg-perspektivet tar altså utgangspunkt i den som skriver brevet. Som regel starter også brevene der: «Jeg vil i Aften tage til Pennen og underrette dig om vorledes vi lever.» (13) Siden følger ofte en beskrivelse av de nærmeste ting, av familien, gjerne etter et bestemt mønster, der helsa er første ledd. Av og til kort og gledelig beskrevet, som her: «vi lever alle vel med Hilsen til denne tid. » Andre ganger mer utførlig og sørgelig, som i dette tilfellet der en mors sykdom ender med dødsfall: «... en fjorten dager for hendes død blev hun dorligere vi begynte at frygte for at hun måske vilde flytte fra os og vi besluttede da at hente en læge han foreskrev en del Medisin han sagde hun var skral allesteds og intet at bygge på men han ytret ikke noget om at døden var for hånden denne Medisin syntes vi hun ble dorligere af og de syntes hun også selv, lægen sagde intet om hvad Sygdom hun havde. Men efter all mærker at dømme var de vist Bronkit som hun led af og som jorde ende på hende men døden må en årsag have ...» (14) Slike sykehistorier kan fra tid til annen dominere brevjeg'ets tanke, og bli den sentrale mening med brevet. Like sentrale kan også andre begivenheter i familien være, begivenheter som fødsler, dåp, konfirmasjoner og begravelser. Tilsammen konstituerer de den primære meningsbærende faktor for brevets jeg og dermed for Norgesbrevenes innhold: Familiehistorien.

Med utgangspunkt i familien, som den grunnleggende og konstante substans i brev-jeg'ets univers, dreies blikket mot omgivelsene, og of-test mot de forhold i omgivelsene som er mest avgjørende for familien. For det første – det gode og det dårlige værets historie: «Her har veret et felt ruskever denne ugen med Storm og Rein saa di har vist ikke fot Saave for meget for jeg hører at Tommas siger at de havde haft et felt veir paa jemveien saa Torsen havde sagt at han trode at han havde ikke sit Land mere for han sto over dem (og) rev løs deklasten og di fik ikke slepe Pompen de motte pompe i hele Nat. » Sammen med været hører gjerne en annen meningsbærende faktor, nemlig familiens økonomi og forhold knyttet til den, årsvekst, onnearbeid, avling, fiske, jakt: «Jeg maa nu Fortæle dig Lidt om Avlingene i 1869. Høiet blev lidt mere end Det forige Aar, men saa Daarlig indtørk at det var meget som tog skade, og Kornet stod grønt til det Frøes, undtagen i Lien, det blev bra, saa vi troer at have Sædekorn selv, i sær Havre, og kanske af Byg.» (15)

Disse tre faktorene – familien, været og økonomien, med familien som den sentrale –dominerer stort i Norgesbrevene. Tilsammen former de ett sentrum i de ulike brev-jeg's opplevelsesverdener. Men universet har som regel, og spesielt i de eldre Norgesbrevene, også et annet sentrum, som en ellipse, nemlig Gud. Gudsdimensjonen binder sammen, garanterer og trygger stabiliteten i universet; brevets jeg benytter nesten alltid anledningen, enten død og nød, eller jordisk helse og jordisk frelse konstateres, til å knytte begivenhetene i denne verden sammen med Gud i den neste, som i dette brevet skrevet på Hadeland i 1888:

«Jeg kan fortelle dig at vi erre alle friske og raske til skrivende stund som vi haver den algode Gud Tak som forunder os helsen til vær Tid og Stun. Men hvor ofte forgjæmmer vi ikke alle hans Godheter imot os arme Syndere til hvær Tid og Stun vi takker ikke Herren for hvad han har gjort i mod os fra vort spede Barndoms Dag indtil i Dag. V i burde take vor Himmelske Fader forat han elskede os saa høit at han sente os sin Son jesum Kristum for at han paa denne jorden for at lide og Dø for alle vore Synder for at han kunde faa frelst os fra Syn og Satans Magt og evigt faa løst os ved Jesu kristi blod blaat at vi kunde tro at han har forløst os og give ham vort Hjerte og Sin.» (16)

Guds makt fungerer altså som en stabilisator i universet. Og religiøs oppbyggelse – som i sitatet ovenfor, eller enklere religiøse fraser («Gud give dere alle baade hilse og formue») utgjør et annet meningskompleks i Norgesbrevene. Guds makt mobiliseres også ofte for å overbygge avstanden mellom familien hjemme og familien ute. Dette er et gjenganger-problem i mange brev: Hvordan skal likevekten i brevskriverens univers, som ble rokket ved at nære familiemedlemmer utvandret, gjenopprettes og bekreftes? «O vor mange taarer koster ikke disse reiser», skriver en kvinne fra Verdal i begynnelsen av 1890-årene, «her forlades nærmeste slegt og venner tilbage i Sorg og savn, og i frygt for at ikke faa igjense sine kjære.» (17) Gud er oftest svaret, han skal forene på nytt det som nå er skilt av havet. Et vakkert og stilistisk ganske elegant eksempel på dette finner vi f.eks. i et brev sendt fra Valdres i 1857:

«Tanken om Eder driver mig til at tage pennen forat nedskrive nogle Enfoldige og Simple Linier til Eder og efter di vi ere saa langt fra ver andre Legemligt at der er intet haab om at vi i dette Liv kan skue verandre mer med vore legemlige Øyne, saa har vi dog den glede og en nøyelse at vi kan skrive til verandre og tore om verandres tilstande og om vi ere adskilte med legemet saa svever min Aand i daglig omgang med Edere, og jeg tør haabe at Eders Aand vanker under thiden med os, og give da gud for Jesu skyld at denne vor Aand sammen maate opløfte vort Sind og andagt saa vi i fæles kunde forene vore Sukke og bøner med og for hinanden, saa at vi efter dette Elendige Liv kunde samles i det evige og uforgjengelige Liv for Gud i de Lystelige Boliger, hvor aldrig Adskillelse finder sted.» (18)

Noen Norgesbrev, og særlig de eldre brevene, lukker seg så å si inn i dette universet; med ett sentrum i familien, det gode og dårlige været som skifter omkring den, og de økonomiske kår den lever under, på den ene side; Guds allmakt – universets andre sentrum – på den annen side. Mange brev åpner seg imidlertid litt mer utover, mot en store virkelighet, som vi for enkelhets skyld kan kalle «de andre». I de eldre Norgesbrevene begrenses gjerne relasjonen mellom brevets «jeg», «vi», og «de andre», til det nære miljøet rundt brevskriveren; og oftest tematiseres forholdet til de andre i kategorier som er mer beslektet med dem vi støtte på omkring familien. Det handler om fødsel, død og helse, om vær og føre, om årsvekst og avling: «Her gaar det smaat med døden nu paa et aars thid er det naak ikke mange. Haagen Brondkappe dødes i vinter og Kjersti Moen er død og kona til Syver Eljanstad ligger nu paa Lig straa, og det kan ha indtræft enkelte smaa Børen og Fredrik Asleng kjorte sig ihjel nu nylig med en tømmerslede.» (19)

Etter hvert åpner imidlertid brevene seg. Opplevelses-universet får flere elementer; «de andre» blir en videre og mer kompleks gruppe. Den første og eldste åpningen går gjerne mot Amerika. Alle som dro ut etterlot seg mange spørsmål: «Hvorledes er jordbruksforholdene paa dit Sted? Hvad koster din Jord? Er der Skov? (...) Lad mig vide hvorledes du ernærer dig som Jordbruger, hvad du avler, og hvad Priser du opnaar for Produkterne. Om der er langt til Afsætningssted? (...) Er der i din Nærhed passende Jord at faa til et større Brug? Hvad slags Binæringer har man udenfor Jordbruget.» Svarene som kom tilbake utvidet verden og brakte «de andre» litt nærmere. Satt litt på spissen kan det ut fra Norgesbrevene virke som mange brevskrivere i norske lokalsamfunn ble tidligere oppmerksom på Amerika enn på storsamfunnet hjemme. Men dette endrer seg; fram mot slutten av 1800-tallet og med økende takt inn i vårt eget hundreår, åpnes murene rundt familien og nærmiljøet; brevenes jeg må gradvis forholde seg til en større virkelighet og til større endringer enn de som består i at været veksler, at noen fødes og noen dør. Les bare i dette brevet fra rundt første verdenskrig:

«Meget er forandret siden vi sidst var sammen. Jeg erindrer ikke hvilket år du og Anne reiste til Amerika, men det er mange år siden, og senere er meget forandret her (...) Jernbanen går nu gjennem Solør (...) Mellem Kongsvinger og Elverum daglig 3 tog nord og 3 tog syd, og enda går ett tog mellem Flisen og Elverum eller omvendt. (...) Dertil har ogsa nogle kjøpt sig automobiler, og det er ikke lenger nogen sjeldenhet at se en eller flere av disse farende «rautende» efter landeveien så støvskyerne stiger tilveirs Foruten disse privatbiler har også i de 2 sidste år en automobil gått daglig i tur og retur mellem Flisen st. over Jesåsen og Åsnes Finskog til Bograngen i Sverige. Bro over Glommen i Solør er bygget for flere år siden (...) Siden jernbanen kom, er det mange fremmede, som også ferdes herover; mange ukjendte ansikter er det nu al påtreffe. Ved mange stationer er det opført mange huse, bygninger og udenom er det også store husklynger at påtreffe som man fra før ikke kjendte til.» (21)

Jernbaner, biler, broer og «mange fremmede» banet seg inn i norske lokalsamfunn fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av vårt eget, noe som avspeiler seg i brevenes tematikk. Og leser vi Norgesbrevene kronologisk gjennom perioden fra midten av I800-tallet til slutten av mellomkrigstiden, får vi følgende inntrykk av endring: Familien får relativt sett mindre betydning i brev-jeg'ets univers; mens «de andre» vies større og større oppmerksomhet og blir en rikere og mer kompleks gruppe av aktører. Samtidig reduseres det religiøse språkets symboler og uttrykksmidler, mens symboler og uttrykksmidler som formidler samfunnets endringer - sosialt, politisk og økonomisk - får gradvis økende plass i brevene. Satt på spissen: Mens brevets jeg på midten av 1800-tallet vandrer vel så mye i det hinsidige eller blant Bibelens symboler som i det dennesidige, så er forholdet snudd på hodet seksti, sytti til åtti år senere. Hvordan dette muligens kan tolkes, skal vi se nærmere på siden, når vi tar for oss hva Norgesbrevene eventuelt kan brukes til. Først skal vi betrakte brevet som fenomen gjennom det andre perspektivet vi skisserte ovenfor, å se brevet som genre.

Brevet som genre - hvordan lærte nordmenn å skrive brev?
Ovenfor har vi forsøkt å la brevenes «jeg» styre oss gjennom Norgesbrevene; vi har lagt vekt på å tolke det som står i dem som avspeilinger av hvordan brev-jeg'et subjektivt opplevde sitt «univers» og grupperte elementene i dette universet etter sin relative betydning. Slik mente vi å avdekke bestemte inter-subjektive mønstre i det som ble skrevet, mønstre som utfra dette perspektivet kanskje kan forstås slik: Folk skrev likt, fordi de opplevde virkeligheten likt. Genreperspektivet gir imidlertid en annen måte å analysere dette på: Folk skrev likt, ikke fordi de opplevde virkeligheten likt, men fordi det nettopp var brev de skrev, og fordi brev er en genre som stiller krav både til hva som skal tas med, og hva som skal utelates, og videre krav til fortellermåten, hvordan det som skrives skal framstilles. Vi mener ikke med dette å si at genre-begrepet gir en sannere eller riktigere måte å forstå Norgesbrevene på, men bare at det gir en annen eller supplerende forståelse. Perspektivene konkurrerer ikke, de samarbeider; gjennom det første konsentrerte vi oss om å beskrive speilbildet; gjennom det andre skal vi se nærmere på selve speilet - brevet. Hva slags speil dreier det seg om? Og hvordan tok folk det i bruk?

For en gangs skyld kan det muligens være fruktbart å ta utgangspunkt i «de gamle grekere»; for det var i antikken at brevteorien ble skapt som en del av retorikken, talekunsten, læren om hvordan man formet sitt språk for å vinne sine tilhørere for den sak man ønsket å fremme. Under antikken ble brevkunsten utviklet til en eksplisitt og komplisert teori, som siden ble overtatt og levde videre i europeisk kultur, gjennom middelalderen, renessansen og nyere tid - riktignok i modifiserte utgaver. Det fører selvsagt for langt å komme nærmere inn på brevteoriens historie i Europa i vår sammenheng. Men to langsiktige utviklingstrekk hører med.

For det første, at brevteorien gradvis ble mindre og mindre eksplisitt formulert, noe som hang sammen med at retorikken - som brevteorien hang intimt sammen med - etter hvert ble utsatt for stadig skarpere kritikk. Særlig under romantikken ble retorikken stemplet som farlig, uærlig og unaturlig, som et redskap til manipulasjon, der den som betjente seg av teorien egentlig hadde andre hensikter enn de uttalte.

For det andre ble de grunnleggende innsiktene i den antikke brevteorien gradvis søkt mer demokratisert, i den forstand at flere og flere ble påvirket til å ta den i bruk. Stina Hansson, som har undersøkt forholdene i Sverige, har påvist at håndbøker i brevskrivning nærmest eksploderte som litterær genre i løpet av 1800-tallet.(22) Men samtidig er de nye håndbøkene av en helt annen type enn sine eldre antikke forbilder. Særlig framtredende er mangelen på eksplisitt retorisk teori; forfatterne legger gjerne størst vekt på å presentere rekker med såkalte mønsterbrev: «Retoriken i 1800-talsbrevställarna är en retorik som praktiseras av brevställarförfattarne, inte en retorik som lärs ut til brevställarnas läsare», sammenfatter Stina Hanson. (24)

Noe av det samme kan vi observere i Norge. Også her vokser det fram en ganske omfattende læreboklitteratur om brevskrivning på 1800-tallet. Også hos oss ser det ut til at genren finner relativt stor popularitet. Enkelte bøker publiseres i alle fall i mange opplag; «Nyeste Brev og Formularbog for Hvermand» i hele elleve mellom 1862 og 1879. Og som tilfellet er i Sverige, prioriterer forfatterne eksemplets makt og serverer lange kataloger over mønsterbrev hentet fra tenkte situasjoner i hverdagen: «En Søn melder Forældrene sin Forlovelse», «En ung Dame melder sin Veninde sit forestaaende Bryllup», «Til en Fader i Anledning hans Søns Død», «Anmodning til en Ven om et Pengelaan», og interessant i vår sammenheng: «Brev til en slegtning i Amerika». Teori er det mindre av, og den begrenser seg gjerne til generelle råd; bak rådene aner vi likevel strukturen og normene til den antikke brevteorien, om enn i sterkt redusert og forenklet utgave. (24)

I overensstemmelse med sine antikke forbilder legger 1800-tallets brevhåndbøker særlig vekt på tre grunnleggende brevteoretiske disipliner. For det første inventio, som går på innholdet; i antikk teori ga denne disiplinen anvisninger på hvordan man skulle oppdage, ordne og behandle de sentrale elementer – «steder» (gresk: topoi) – som hørte hjemme i et brev av en bestemt type. For det andre dispositio, som gikk på formen i brevet og ga anvisninger på hvordan stoffet man hadde oppdaget gjennom inventio best kunne arrangeres, med henblikk på sin plass og funksjon i brevet som helhet. Og for det tredje elocutio, som nærmest kan oversettes med stil, og var læren om hvordan man formulerte de tanker man hadde funnet gjennom inventio og inndelt gjennom dispositio. (25)

Når det gjelder innholdet i brevene (inventio), er håndbøkene særlig opptatt av å understreke enkelte av retorikkens elementære erkjennelser; at det i alle brev må «findes en rigtig og naturlig Tankerække», noe som krever at den som skriver på forhånd «nøie overveie og erindre sig, vel endog korteligen optegne eller bringe i Concept» det som skal skrives. Slik blir brevskriveren oppmerksom på de enkelte «Gjenstande» (topoi) som skal med i brevet, og samtidig bevisst på deres innbyrdes rangorden, hva som er «Hovedsagen» og hva som er «Bitingene» eller bare «Smaaomstændigheterne».

Radene om disposisjonen (dispositio) er også elementære; stort sett anbefaler forfatterne en forenklet utgave av den eldre brevteoriens disposisjon, i tre ledd: Innledning (exordium), foredrag (narratio) og avslutning (conclusio). Om innledningen heter det gjerne at den bør være kort, og at den av og til kan sløyfes helt, som i familiebrev, eller komprimeres til et kort og godt: «Tak for dit brev», som det gjøres i et mønsterbrev til en slektning i Amerika. Om avslutningen sies det likedan at den bør være så kort som mulig, og at den i fortrolige og familiære brev rett og slett kan bestå i en oppfordring til mottakeren om «at hilse en og anden Ven eller Slægtning af hans Omgivelse.» Det mål som oppstilles for den viktigste delen av brevet, foredraget, består i å realisere den orden man fant fram da man gjennomtenkte innholdet i brevet: forfatterne understreker igjen viktigheten av at brevets hovedbolk deles inn i klart atskilte og hierarkiske emner: «Hvad der siges, bør foredrages i en vis naturlig Orden og Sammenhæng, saa at den der læser det, med Lethed kan gaa fra den ene Gjenstand til den anden; og at alt hvad der hører sammen, uden overflødig Gjentagelse, findes samlet paa et Sted.»

For stilen (elocutio) eller «tonen» i brevene, gis det gjerne ett grunnleggende råd, at den bør være naturlig: «Naturlighed maa være Brevets Hovedkarakter». Denne normen er en klar refleks av romantikkens kritikk av den eldre, retoriske brevteori, og en forutsetning for det vi kan kalle demokratiseringen av brevkunsten. Å skrive brev var noe alle kunne gjøre, understreker håndbokforfatterne; det trengtes ikke spesielle språklige ferdigheter: «Brevskriveren maa skrive netop saaledes som han føler, ikke i et forskruet, tvungent eller svulstig Sprog, men ganske som han plejer at tænke og tale …» Dette rådet har sammenheng med selve brevforståelsen, at brevet trådte istedetfor «den mundtlige Meddelelse. »

La oss ta utgangspunkt i de radene håndbøkene presenterer, og sammenholde dem med noen iakttakelser Aadne Utvik har gjort i en artikkel som vi tidligere har nevnt. Utvik bygger på en rekke brev som en far på Haugesunds-kanten skrev til sin datter i Amerika i tjueårsperioden mellom 1879 og 1899. Om dette materialet observerer han for det første at «Bestemte emner går igjen i nesten alle brevene»; for det andre hevder han at emnene er så ensartede og opptrer med så stor regularitet, at de lar seg systematisere i følgende mønster:

1. «Takk for brevet».
2. Om været.
3. Om jordbruket.
4. Om fisket.
5. Om byens forretningsliv.
6. Om offentlig virksomhet.
7. Om åndslivet.
8. Om kjenninger og om familien.
9. Hilsener ...

Utviks standard-brev viser både formalt og strukturelt sett mange paralleller med retningslinjene i brevhåndbøkene. Brevene følger en mønstergyldig disposisjon, hvor en frasepreget innledning og avslutning rammer inn foredraget, der de enkelte emnene, hvert enkelt topos, er gruppert slik at ulike ting behandles hver for seg og avgrenset fra hverandre. Nå bygger Utvik på et begrenset materiale, men det er mitt inntrykk at hans observasjoner har mer generell gyldighet. Svart mange brev følger noenlunde samme mønster; emnene kan selvsagt bytte plass, noen kan dominere over andre, men prinsippene bak og kyndigheten er den samme. (26)

«At så mange kunne skrive i dette tidsrommet! », undrer Steinar Kjærheim seg i forbindelse med Amerikabrevene. (27) At så mange kunne skrive brev, er kanskje like meget egnet til undring. For å skrive brev fordrer ikke bare at man kan skrive, men i tillegg krever det en viss grad av fortrolighet med en litterær genre. Kan noe av forklaringen ligge i populariteten og utbredelsen av håndbøker i brevskrivning? Var det gjennom disse folk lærte å skrive brev? Det kan vi neppe si noe sikkert om; visshet om dette fordrer undersøkelser på andre nivåer enn vårt. Men det er en mulighet. En annen mulighet er skolen.

Når det gjelder skolens innflytelse, er det imidlertid nødvendig å trekke et skille ved 1860. I tiden før 1860 er det lite som tyder på at undervisningen i allmueskolene kan ha bidratt vesentlig til å utbre skriveferdigheter blant befolkningen. Kvantitativt sett var det godt under halvparten av elevene som overhodet fikk skriveundervisning. Og kvalitativt sett var den undervisningen som ble gitt av liten verdi; i det store og hele ble innlæringen begrenset til slavisk bokstavkopiering. Etter 1860, da landet fikk en ny allmueskolelov, ble derimot forholdene betydelig forbedret. Skrivning ble et obligatorisk fag; alle skulle lære å skrive. Og like viktig i vår sammenheng: Undervisningen i skrivning ble kvalitativt mer avansert, f.eks. ble ungene opplært i brevskrivning. Enkelte av de håndbøkene vi har nevnt ovenfor var faktisk rettet både til skole og hjem. (28)

Men uansett hvor kyndigheten stammet fra er det i alle fall sannsynlig at de fleste som skrev, de skrev sine brev selv. De hadde dessuten kunnskaper om hva brevskrivningen krevde. Rent elementært visste de hvordan et brev teknisk skulle settes opp — med dato, sted, titulatur, underskrift og med nødvendig luft mellom disse elementene. Mer avansert kjente de også til grunnmønstrene i hvordan et brev skulle disponeres, i innledning, foredrag og avslutning; videre hvorledes innholdet burde arrangeres, slik at ting som hørte sammen ble holdt samlet, og ting som var mer sentrale ble ordnet foran ting som var av mindre viktighet.

Bruksområde i lokalhistorien — noen hypotetiske skisser

I det foregående har vi forsøkt å beskrive det som står i Norgesbrevene ut fra to perspektiver; dels har vi latt oss lede av brev-jeg'et, dels har vi nærmet oss problemet med genre-begrepet som fører. Gjennom det første perspektivet la vi vekt på å analysere Norgesbrevene som kilder til enkelt-menneskers opplevelses-univers, vi så hvordan brevets jeg tematiserte tilværelsens mening omkring enkelte emner — «familien», «Gud» og «de andre». Gjennom det andre perspektivet la vi brett på å få fram at denne tendensen til orden og hierarkisering, ikke er en enkel refleks av hvordan folk opplevde tilværelsen, men også må forstås som en del av selve brevskrivningens logikk. Dette kildekritiske momentet er viktig å ha klart før vi skal ta for oss det siste spørsmålet vi ønsker svar på i denne undersøkelsen: Hva kan vi bruke Norgesbrevene til?

Ett viktig veivalg når det gjelder Norgesbrevenes brukbarhet som kilder har jeg allerede gjort. Ved å legge vekt på å beskrive innholdet i dem gjennom et «innenfra-perspektiv», ved å forstå dem som opplevelseskilder, har jeg indirekte sagt noe om deres brukbarhet. Eksplisitt sagt: Jeg tror Norgesbrevene primært lar seg utnytte som levninger, som uttrykk for hvordan brevenes «jeg» opplevde, tolket og beskrev sin egen virkelighet, innenfor de rammene, begrensningene og mulighetene, brevet som genre satte.

Minst tre argumenter kan føres for dette standpunktet: For det første er det på denne måten brevene mest direkte kan utnyttes; uansett hva Norgesbrevene ellers beretter om, så gir de mest umiddelbart tilgang til brevskriverens opplevelse av virkeligheten. For det andre er det bare slik kildene kan brukes systematisk; selvfølgelig forteller brevene om forhold utenfor seg selv, men aldri systematisk: Vi får f.eks. vite mye om klimatiske forhold, men den som virkelig er interessert i dette har åpenbart bedre kilder å gå til. Stort sett må vi være enige i Svein Ivar Langhelles konklusjon: «Desse breva gir oss sjølvsagt ikkje så mange nye vesentlege fakta. Det dei gir, er kjøt og blod på kunnskap me alt sit inne med.» For det tredje; når det gjelder å få tilgang til mange menneskers opplevelser av tilværelsen i norske lokalsamfunn, så står sannsynligvis Norgesbrevene i noe av en særstilling. Under alle omstendigheter har vi få andre kilder til å belyse dette, og ingen som potensielt har mulighet til å kaste lys over problematikken med samme bredde og samme orientering «innenfra» og «nedenfra» som Norgesbrevene. Som Øyvind Gulliksen har påpekt er disse brevene «the only written records left by a good many people.» (29)

Gitt disse rammene: Hvordan kan kildene brukes i lokalhistorien? Selvsagt lar de seg anvende på ulike nivåer: Først enkelte minimalistposisjoner. Helt elementært og sikkert uproblematisk kan kildene brukes til å ornamentere lokalhistoriske framstillinger; i likhet med innsamlede muntlige kilder har brevene stor illustrasjonsverdi; i motsetning til mange muntlige kilder står brevene samtidig mye nærmere hendingene i tid, noe som ikke minst kan være et poeng i forbindelse med folks holdninger, hvor mulighetene for feilerindring er spesielt store ved muntlige kilder. Like elementært og uproblematisk må vi tro at Norgesbrevene kan anvendes til å samle opplysninger på individnivå, om enkelpersoner i lokalsamfunnet, om små og store begivenheter de opplevde, hvordan de tolket og formulerte dem. Enkelte ganger er vi også så heldige å kunne studere disse fenomenene kronologisk, over tid, ved at det finnes sammenhengende korrespondanse fra en person. Slik kan vi nærmest bruke kildene til å fange inn hele livsløp eller se helheten i en individuell livssituasjon. (30)

Men det kan også tenkes litt mer ambisiøse og muligens problematiske måter å utnytte disse kildene. Hovedtyngden av de Norgesbrevene NLI har samlet inn skriver seg fra perioden mellom ca. 1850 og ca. 1930. I denne perioden gjennomgikk norske lokalsamfunn store endringer. Og folk som levde i denne perioden var vitne til hvordan «det moderne Norge» tok form, hvordan jordbruket ble mekanisert, norske bønder ble mer avhengige av et marked, industri vokste fram, veier og jernbaner åpnet isolerte bygdesamfunn. I brevene kan vi muligens studere disse prosessene sett nedenfra og fra innsiden, gjennom folks egne formuleringer av det de så, opplevde og tolket. La oss gripe tilbake til noen observasjoner vi gjorde da vi gjennomgikk det som står i brevene med brevenes «jeg» som fører.

Som vi husker, viste mange av de eldre Norgesbrevene — brevene fra midten av forrige århundre og fram til rundt århundreskiftet — en tendens til å lukke seg inne rundt «familien» som det ene sentrum i tilværelsen, og «Gud» som det annet. Det er når disse to meningskompleksene skildres at fortellingene får farge, personlighet og særpreg. Utenfor denne sluttede orden dukket alle «de andre» opp, tydeligst var nærmiljøet skildret, nærmest som en forlengelse av familien, mindre tydelig framsto bygdefolket utenfor den nære kretsen, og helt utydelig og forferdelig langt unna skimter vi samfunnet bortenfor lokalsamfunnet. Omtrent slik kan vi gjenskape brevjeg'ets opplevelse av sitt eget univers i de eldre Norgesbrevene. Videre kan vi (foreløpig helt hypotetisk) tenke oss at nettopp dette universet uttrykker en slags før-moderne opplevelse av det norske samfunn, en opplevelse preget av stabilitet, der begrepet om endringer eller «nyheter» gjerne knyttes til nære relasjoner; år om annet er det noen som fødes, vokser og dør; været skifter mellom godt, middels og dårlig: avlingene varierer mellom store, normale og små. Ved å trenge inn i disse brevene, leve oss inn i det universet de formidler. kan vi (stadig hypotetisk) komme på sporet av et tapt før-moderne samfunn, eller rettere sagt: Folks egen opplevelse av hvordan dette samfunnet var.

Samtidig observerte vi at denne brevsituasjonen gjennomgikk dyptgripende endringer i perioden fram mot slutten av mellomkrigstiden. To trekk var særlig framtredende: For det første at «familien» fikk mindre plass i brevene, mens «de andre» fikk større. For det andre at det religiøse språket fikk redusert betydning, mens et sekulært språk fikk stadig større. Ingen av glidningene langs disse aksene virker vel egentlig overraskende; at familien ved overgangen til vårt eget århundre fikk redusert betydning som ankerfeste for mange individer, er et utviklingtrekk vi kjenner igjen fra ulike andre sammenhenger. Likeså: At religiøst språk trenges til side for sekulært, er heller ikke mer enn vi kan forvente når vi sammenholder med ting vi ellers vet om den kulturelle utvikling etter århundreskiftet. Det som interesserer oss er at Norgesbrevene muligens kan tilføre forståelsen av disse prosessene en ny dimensjon: Opplevelses-siden.

Det er næliggende å knytte endringene i brevsituasjonen til endringer i brev-jeg'ets opplevelser av samfunnet, av moderniseringsprosessene i lokalsamfunnet. Når «de andre» får større plass i brevene, så skyldtes det både at avstanden til dem var blitt mindre og at avhengigheten av dem var blitt større. I et brev fra Hemsedal skrevet i 1928 forteller en eldre mann, født i 1858, om hvor dramatisk avstanden til samfunnet utenfor var blitt redusert i løpet av hans egen levetid: «Allerførst jeg minnest, kjørte Tor farbror varelas fra Hemsedal til Drammen. Brukte 7 dager til byen. 1872 blev der jernbane op til Krøderen. det kortet tiden for reisen et par dager. 1907 blev Bergensbanen færdig. Syklen var allerede tat i bruk. Det var en a to timer fra Gol jernbanestation. Saa kom bilene. Fra 1920 kan man læsse varer paa bilen i Hemsedal kl. 9, faa den paa toget i Gol kl. 17, saa er de i Oslo kl. 22 samme kveld. Du kan æte fyribisken i Oslo kl. 6, være i Gol kl. 13, faa no'n i Hemsedal kl. 15. Vil du ha en kasse spiker fra Oslo, kan du telefonere ned der kl. 18 mandag og kl. 15 tirsdag er den i Hemsedal. Paa 21 timer.» (31)

Når det religiøse språket får redusert betydning, kan selvsagt dette tolkes på mange måter, men igjen er det nærliggende å sette det i forbindelse med en generell sekularisering som også var et trekk i framveksten av det moderne Norge. Vi så tidligere at mange brevskrivere i eldre Norgesbrev grep til religiøs oppbyggelse for å overbygge avstanden mellom brevets avsender og mottaker. I yngre Norgesbrev er det ofte opplevelsen av et felles samfunn, og et samfunn i endring, som brukes til å bekrefte fellesskapet: «Ogsaa her i Norge har de sidste 50–75 aar bragt store forandringer, og jeg tænker at mange av de gamle utvandrerne vilde ha vanskelig for at kjende sit fødested igjen. Utviklingen har gaat frem med stormskridt. Jernbaner, veier, post, telegraf og telefon er fort utover landet og paa mange steder naadd frem til de værste avkroker.» (32) Ofte anlegger brevskriverne et bestemt perspektiv på endringene, et perspektiv som samtidig knytter utvandrerne til framstiltingen og gjør dem til aktive medspillere i tolkningen av endringene i lokalsamfunnet. Følgende, skrevet i Hallingdal i slutten av 1920-årene, er typisk i så måte: «De, som utvandret herfra i førstningen av dette århundrede eller før jernbanens tid, vil finde Nesbyen meget forandret og ugjenkjendelig paa Flere steder, imot da de forlot den, om de tar turen hit igjen (...) byen ligger paa sin vidstrakte flate med alle sine hvitmalte bygninger og ved kveld straalende i elektrisk belysning.» (33) Denne fortellerteknikken er karakteristisk; brevskriveren søker å betrakte bygda med det fiktive utsynet til alle dem som forlot samfunnet, tyve, tretti år tidligere. Den tenkte utvandreren blir en aktiv medspiller i erindringen. Slik skjerpes blikket for alt som er nytt. Og slik rettes søkelyset mot mange fenomener som brevskriveren ellers ikke var blitt oppmerksom på eller reflekterte over i dagliglivet, fenomener som kanskje ellers er lite avspeilet i kildene, i alle fall som opplevelser, men som altså nedfelles i Norgesbrevene på grunn av de spesielle omstendighetene rundt selve skrivesituasjonen.

Slike skildringer er vanlige i Norgesbrevene; legger vi dem systematisk sammen kan vi danne oss et bilde av hvordan folk opplevde møtet med det moderne Norge. Kanskje ligger Norgesbrevenes sterkeste ressurs som kilder til lokalhistorien nettopp på dette planet.

Til slutt en kort oppsummering: Hensikten med denne undersøkelsen har vært å presentere en kildegruppe som i liten grad har vært nyttet i lokalhistorien. Vi har også søkt å gi et innblikk i hva disse kildene inneholder ut fra to forskjellige perspektiver; dels har vi lagt vekt på å få fram deres karakter av kilder til folks opplevelser, tolkninger og formuleringer av sin virkelighet; dels har vi prøvd sette dem i forbindelse med den europeiske retoriske tradisjon, ved å relatere Norgesbrevene til framveksten av håndbøker i brevskrivning på 1800-tallet og utviklingen av skriveundervisningen i skoleverket. Endelig har vi skissemessig undersøkt om Norgesbrevenes karakter av opplevelseskilder skapt i en periode da norske lokalsamfunn gjennomgikk store endringer, gjør det mulig å bruke dem til å kaste lys over folks opplevelser, tolkninger og formuleringer av sitt møte med det moderne Norge.

Ola Alsvik
Cand. philol.
Adr: Norsk lokalhistorisk institutt,
Postboks 38 Kringsjå
0807 Oslo

Noter

1 Eilert Bjørkvik, bokmelding i Heimen 1/1993: s. 69f.
2 Kringsjå, nr. 21, 1993: s. 8f. Disse brevene registreres og arkiveres ved NLI, og vil etter hvert bli gjort tilgjengelige ved instituttet.
3 Gausdalsminner, 4/1991: s. 56. Sagn og Soge Søndre Ourdal, 1992: s. 36.
4 Øyvind T. Gulliksen, Amerikabrev i Telemark. Telemark historielag, nr. 8/1987: s. 7-23. Aadne Utvik, Brev til Lena, Ætt og Heim, 1990: s. 49-61, Eirik Karstad, Brevene fra Gamlelandet, Gauldalsminne, 1992: s. 73-79.
5 Ingrid Semmingsen, Utvandringen. Amerikabrevene og norsk samfundsutvikling i det 19. århundre, Samtiden 1941: s. 335-345.
6 Odd S. Lovoll. Det løfterike landet, Universitetsforlaget 1983: s. 14.
7 Ottar Dahl, Grunntrekk i historieforskningene metodelære. Oslo 1973: s. 42ff.
8 Se Ingrid Semmingsen, Forord til Th. C. Blegen. Amerikabrev, Oslo 1958: s. V.
9 Semmingsen, ibid.: s. X. Orm Øverland. De tidlige Amerikabrevene, i Orm Øverland og Steinar Kjærheim (utg.). Fra Norge til Amerika, b. I: s. 26.
10 Numedalslaget, Aarbok nr. 10, 1924: s. 25.
11 Angrepsmåten i det følgende er inspirert av Knut Kjeldstadli. Hvordan blir erfaringene mine bearbeidd når jeg skriver?, Dugnad. 3—1989: s. 3-14.
12 Lisabet Risa, Amerikabrev frå Rogaland som historisk kjeldemateriale, i Ætt og Heim, 1988: s. 79.
13 Norgesbrev nr. 187, fra Lena Olsen Gard. Haugesund 1881. Henvisningene i det følgende refererer til nummereringen i NLIs database ”Norgesbrev”.
14 Norgesbrev nr. 402. fra Oline Molde, Verdal 1892.
15 Norgesbrev nr. 187, op.cit.. Norgesbrev nr. 46. Verdal 1870.
16 Brev fra Brokerud til Amerika 1888, trykt i Årbok for Hadeland, 1981: s. 53.
17 Norgesbrev nr. 402, op.cit.
18 Amerikabrev, trykt i Sagn og soge i Søndre Ourdahl, 1992: s. 36.
19 Ibid.: s. 37.
20 Norgesbrev nr. 382, Brev fra E. Sund, Vefsn 1890.
21 Ole Larsen Kortgaard: Brev til Amerika, trykt i Solør-Odal, nr. 4/1982: s. 309L
22 Stina Hansson. Svensk brevskrivning, Gøteborg 1988: s. 65.
23 Ibid.: s. 79.
24 Brev- og Formularbog for Hvermand, Skien 1856. Fuldstændig Brev- og Formularbog, Kra. 1857. Nyeste Brev- og Formularbog. Sarpsborg 1862. (11. utgave. Sarpsborg 1879). Brev,-, Kontor- og Formularbog, Kbh. 1880. Brevbog for Skolen og Hjemmet, Drøbak 1881. Brevbog for alle, Kra. 1899. Ivar Alnæs, Brev og formularbog, Kra. 1902.
25 Jan Lindhardt, Retorik, Kbh. 1987: s. 5l ff. Hansson, op.cit.: s. 64-85.
26 Utvik, op.cit.: s. 52.
27 Steinar Kjærheim, Amerikabrev som historiske kilder, i Orm Overland og Steinar Kjærheim (utg.). Fra Amerika til Norge, b. III. Oslo 1993: s. 32.
28 Hans Jørgen Dokka, En skole gjennom 250 år, Oslo 1988: s. 34 og 66. Se også: Kjell Ivar Vannebo, En nasjon av skriveføre, Oslo 1984.
29 Svein Ivar Langhelle, Døme på Norgesbrev. i Vestover! Årsskrift for Tysvær historielag. 1993: s. 69. Øyvind T. Gulliksen. Letters from Immigrants in the Midwest from the Telemark Region of Norway. i Norwegian-American Studies, vol. 32. Northfield 1988: s. 158.
30 Knut Kjeldstadli, Fortida er ikke hva den en gang var, Oslo 1992: s. 185, 188.
31 Hallingen, nr. 65/1928: s. 11.
32 Numedalslaget. Aarbok nr. 11/1925: s. 25.
33 Hallingen, nr. 65/1928: s. 7f.

Nettstedet har mottatt økonomisk støtte fra Kulturnett Norge