Norgesbrev som kilde til kvinnehistorie og hverdagsliv

Bente Granrud

[ Denne artikkelen er tidligere publisert i: Heimen 2/1999 ]

"Klokken er nu 11 Aften i dag har vi 30te Nov. Elisa er nu vandret hjem efterat have tilbragt Søndagen paa Holbergs Pl. Peter er til sengs og vel indpakket i sit lille Rum ved Siden af Kjøkkenet, Kun jeg sidder her og filosoferer over Livet ­ det svundne og det kommende for alle Tider!" (1)

Jenny Reymert skrev dette i et brev til sin bror i USA i 1890. Brevet er en del av Norgesbrevsamlingen ved Norsk lokalhistorisk institutt, en samling på nærmere 3000 privatbrev avgrenset til perioden 1840-1960, som er sendt fra Norge til utlandet. (2) Norgesbrevene gir innblikk i hvordan mennesker i ulike livssituasjoner og fra ulike geografiske og sosiale forhold, opplevde og mestret sine liv (Alsvik 1994). Som ramme for denne artikkelen vil jeg for det første konsentrere meg om brev av eller om kvinner, og dernest om opplevelsen av hverdagslivet. Artikkelen springer ut av mitt arbeid ved instituttet, hvor jeg har arbeidet med å registrere brevene i NLIs Norgesbrevdatabase. Artikkelen er ikke resultat av noen representativ kvalitativ eller kvantitativ undersøkelse, men heller et ønske om å gjøre brevsamlingen bedre kjent, og om å vise frem noe av det brevene og brevskriverne forteller om. (3)

Kvinner og hverdagsliv ­ et kildeproblem?

For lokalhistorikere har det å finne kilder til hverdagslivet i lokalsamfunnet, spesielt kvinners hverdagsliv, alltid vært et problematisk område. I artikkelen Kvinnehistorie i Lokalhistoria beskriver Anna Jorunn Avdem hvordan kvinnene, spesielt i skriftlig kildemateriale, lett forsvinner ut av syne:

"Eksempel på at kvinnene blir skjulte bak en mann i det skriftlige materialet er det som sagt mange av. Les ein kjeldene bokstavrett, gjekk kvinnene ofte "lydlaust" gjennom livet ­ først som dotter til far sin, seinare som kona til mannen sin, og til slutt kanskje som enkje og mor til son sin." (Avdem 1988:203)

Avdem går inn på ulike typer kildemateriale, og hvordan de forskjellige kildene kan utnyttes for å finne spor etter kvinnene. Hun nevner ikke brev som kilde, men trekker frem en annen type materiale som lar kvinnene komme til orde, nemlig muntlige kilder og tradisjonsstoff. Her mener Avdem man kan få opplysninger som ikke finnes i skriftlig kildemateriale av mer offentlig karakter:

"Ein umisteleg fordel med kjelder som aktørane sjølv er med og skaper slik, er dessuten at dei sjølve kan få koma til orde direkte og påverke problemstillingar og liknande Ein kan knapt få betre innleving i ei svunnen fortid enn ved å møte menneska som har opplevt denne tida, og få snakke med dei." (Avdem 1988:205)

Selv om Avdem her skriver om forskerinitiert kildemateriale, har det også stor relevans når det gjelder brev som kilder. Brev gir en unik mulighet til å møte mennesker fra en svunden fortid, i deres egen samtid! Ved å bruke brev som kildemateriale får man førstehånds beretninger om små og store hendelser i fortiden. Derimot mister man muligheten intervjuene gir til å vinkle spørsmålene mot det temaet man ønsker å belyse, og å komme med tilleggsspørsmål når noe er uklart. Men man slipper en del kildekritiske problemstillinger som følger med bruk av forskerinitiert materiale, slik som forholdet mellom intervjuer og informant, og det lange tidsspennet bakover i tid (jf. for eksempel Slettan 1997).

Minnemateriale og brev har mange likhetstrekk som kildemateriale. Ved å velge denne typen kilder er det ikke først og fremst de historiske fakta som settes i fokus, men det som Dagfinn Slettan kaller den kulturelle lesemåten (Slettan 1997:25). Her er det minnematerialet eller brevet som fortelling som står i fokus, og målet er å "tolke begivenhetene, finne mening og sammenheng". I fag som etnologi og folkloristikk er det tradisjon for å utnytte kildene på denne måten, mens det innen historiefaget har vært lagt mer vekt på det Slettan kaller den faktuelle lesemåten, der kildekritikk i forhold til verdier som sann/falsk, førstehånds/annenhånds er det primære. Denne kildekritikken må man selvfølgelig ta med seg, selv om det er fortellings- og meningsaspektet man er interessert i.

Norgesbrevsamlingen og andre brevsamlinger er svært interssante og dessverre altfor ofte oversette kilder til kvinner og hverdagsliv. Mange av brevskriverne var kvinner, som fortalte om sine egne og andre familiemedlemmers opplevelser. Norgesbrevene blir dermed en verdifull kilde for lokalhistorikere og andre forskere på jakt etter kvinners liv og levnet, beskrevet og fortolket av de som opplevde den. Ola Alsvik, som har drøftet norgesbrevenes verdi som kilder til norsk lokalhistorie, fremhever nettopp familiehistorien som den primære meningsbærende faktoren for brevets innhold (Alsvik 1994:188). Brev som kilde til individet, familien og hverdagslivet fremheves også av etnologen Anne-Renée Mauuarin som har skrevet hovedoppgave om amerikabrev:

"Brevene beskriver både den individuelle skjebnen til brevskriveren, og den kollektive samfunnsskjebnen, som for eksempel økonomisk framgang eller tilbakegang og andre faktorer som livskvaliteten baserer seg på. Aspekter som arbeid og økonomiske forhold har den egenskapen at de tegner et bilde av livet både på det individuelle og det kollektive plan." (Mauuarin 1997:28f)

Hverdagsliv ­ et kvinnefenomen?

En som har forsket mye på temaet hverdagsliv, er sosialantropologen Marianne Gullestad. I boken Kultur og hverdagsliv starter hun sin drøfting av hverdagslivsbegrepet med å si at alle selvfølgelig har et hverdagsliv. Men så utdyper hun forholdet mellom kvinner og hverdagsliv slik:

"Ettersom voksne, mannlige elitepersoner i alle fall er sentrale i historieskriving og samfunnsanalyse, blir hverdagslivsperspektivet likevel på en spesiell måte knyttet til kvinner, barn og "vanlige" mennesker. Å skrive om hverdagslivet er en måte å gi også disse gruppene en plass i samfunnsanalysen og i historien." (Gullestad 1989:17)

Gullestad karakteriserer hverdagsliv som et diffust begrep med mange dimensjoner (Gullestad 1989:18). To viktige dimensjoner ved begrepet er "den daglige organisering av oppgaver og virksomheter", og "hverdagslivet som erfaring og livsverden" (op.cit). Her får hun fremhevet at hverdagslivet ikke kun er rent praktiske gjøremål som er nødvendige for at husholdet skal fungere, men også hvordan enkeltindividet selv oppfatter og tolker sin hverdag. Privatbrev vil altså være en god kilde til hverdagslivet slik Marianne Gullestad beskriver det, som "samfunnet sett i tverrsnitt, med tyngdepunkt i enkeltmennesket og i hjemmet" (Gullestad 1989:24).

Personlige, men offentlige brev

Hvor private er egentlig privatbrev? Kan man stole på at det virkelig er brevskriverens egne meninger og erfaringer man ser, eller inneholder brevene mest overfladiske betraktninger, beregnet på å gi best mulig inntrykk av brevskriveren selv? Dette er et viktig kildekritisk aspekt i forhold til brev. Når man leser brev er det lett å føle at man etter hvert kjenner brevskriveren godt. Men man må alltid huske på at brevene ble skrevet med en mottaker i tankene, og at dette nødvendigvis må ha satt sitt preg på innholdet.

Brev regnes som personlige kilder, men i grenselandet mellom å være konfidensielle og offentlige (Dahl 1988:44). For de eldre brevene i norgesbrevsamlingen, var det gjerne slik at brevet var rettet til en bestemt person, men ble lest av flere. Ofte gikk brevene på rundgang mellom slekt og venner, og kunne også bli påskrevet kommentarer underveis. Et eksempel på et slikt brev ble skrevet av Birgitte i Jaroslow i januar 1890 til søsteren Anna i Norge, som så skrev på resten av en ledig side og langs kantene av brevet, før hun sendte det til en tredje søster i USA. (4) For enkelte var det derfor viktig å understreke at brevets innhold skulle forbli av privat karakter. Påskrifter som "Dette brev maa du brænde saa er du snil" er derfor ikke uvanlige. (5) Det at brevskriveren ikke hadde kontroll over hvem den faktiske leserkretsen ble, virket inn på hva man skrev om. Brevene omhandler så å si aldri forhold av svært intim eller privat art, og problemer nedtones ofte. Anne-Renée Mauuarin poengterer brevskrivernes egensensur, hvis hovedfunksjoner var for det første å opprettholde brevskrivernes selvbilde overfor omverdenen, og for det andre å ikke påføre mottakeren sorg, bekymringer eller skyldfølelse (Mauuarin 1997:28).

Det er likevel ikke helt enkelt å trekke generelle slutninger om brev som kilde. Brevene har selvfølgelig mange fellestrekk, men de er i mye større grad enn de fleste andre kildetyper preget av kildeskaperen som individ, og av konteksten rundt kildeskapingen. Hvor fortrolig brevskriveren var med å skrive brev, i hvilken situasjon brevet ble skrevet, hva som var formålet med brevet, forholdet til mottakeren ­ alt er omstendigheter som virker inn på brevet som kilde, og som man ideelt sett helst burde vite mest mulig om. Mye av dette lar seg lese ut av selve brevene, i hvert fall når det gjelder større samlinger av brev. Norgesbrevenes kildeverdi er selvfølgelig avhengig av hva man ønsker å bruke dem som kilder til. Men uansett forteller brevene oss mye om brevskriveren selv, både gjennom det som konkret beskrives i brevene, og gjennom det man kan lese seg til "mellom linjene". Det er dette Ola Alsvik konkluderer med i sin drøfting av norgesbrevenes kildeverdi:

"Jeg tror Norgesbrevene primært lar seg utnytte som levninger, som uttrykk for hvordan brevenes "jeg" opplevde, tolket og beskrev sin egen virkelighet, innenfor de rammene, begrensningene og mulighetene, brevet som genre satte." (Alsvik 1994:193)

I det følgende vil jeg gi eksempler på hvordan norgebrevene kan gi oss glimt inn i kvinners virkelighet, i hvordan de opplevde, tolket og beskrev sin hverdag ­ eller fikk den beskrevet av andre.

Hverdagsliv er arbeidsliv

Norgesbrevene gir innblikk i kvinners situasjon til forskjellige tider, men også i hvordan situasjonen betinges av det sosiale miljøet kvinnen tilhørte. Mange av brevskriverne kommer fra mindre gårder, der jentene måtte tidlig ut i tjeneste. Her er det Ellen Halle som forteller om sitt og søsterens liv som tjenestejenter på 1920-tallet:

"Som du vel veit so har eg byta plassar sidan sist eg skreiv åt deg. Eg er koma opp til Hjellseth no. Var 1 _ år på Mork. Det er nokså lenge det, på ein stad, no for tida. Ja, eg hadde vel vore lenger og eg. Men eg tenkte at det måtte vel finnast ei lettare teneste. Og eg likar meg mykje betre her. Dei er so snille alle saman. Det er aldeles som eg kom i ei annar verd. Det er nokså mykje i fjoset her og, det er 7 kyr og ei kalv. Men det er so mykje lettare inne. Me er berre 4 vaksne.

Maria tener hos Berild enda. Det er berre ein bakke millom oss, no. Eg er litt høgre opp enn henne. Og du kan tro det er kjekt å væra saman slik, er ofte nede hjå henne, og ho her, også da. Dei er visst svert kjekk og snild og vera med, men det er mykje og gjera der. Dei har 5 born, og så fer det mykje framande der, mest kvar dag." (6)

Ellen var 21 år da hun skrev dette brevet til broren Lars i USA, og hadde allerede vært i tjeneste i mange år. Søsteren Maria var to år eldre. Avstanden er stor til neste brevskriver. Malle Reymert skrev til sin bror i 1879, fra Farsund, der hennes familie tilhørte det øvre sosiale sjikt i byen. Og det er ikke nødvendigvis avstanden i tid, men heller i sosialt miljø, som er den største forskjellen til søstrene Halles hverdag:

"Du kan ikke troe hvor stille her er, her er mange gange Uger imellem at jeg ikke seer eller taler med nogen af mine Veninner med undtagelse av Thea. Fader og Moders ønske er at leve stille og saaledes kan jeg ikke gaae i Visit for ikke at trekke dem til os igjen, vi har nu faaet Huuset malet og istansat saa at vi har det hygeligt inde og faar see at dræbe Tiden med [at] Arbeide flitigt, jeg gruer nesten til den lange Vi[nter som] vist bliver meget ensformig." (7)

Det lønnede arbeidslivet førte noe med seg som Malle Reymert ikke hadde adgang til i sin hjemmeboende men likevel svært arbeidsomme tilværelse, nemlig en klart avgrenset fritid. Hvor mye fritid den enkelte hadde, og hva den kunne benyttes til varierte selvfølgelig sterkt, men det var likevel en tid som var fri for (det lønnede) arbeidet. I et brev til sin veninne Gurine i Amerika beskriver Marie Pettersen i Trondheim en slik friettermiddag, fra sensommeren 1882:

"Jeg maa fortelle dig at jeg nu har flyttet i Tjeneste hos Slagter Bohne i Nordre Gade, jeg er Barnepige og dem har to Barn, jeg har nu vert der fjorten Dage. Forige Søndag var Kongen her, og det var stor Stads. Jeg fik ikke gaa ut før om Aftningen og da fik jeg Penge hos Madamen, for at jeg skulde gaa paa en Faarestilling ude paa Ilvolden, men jeg gik ikke. Jeg traf Jensine Kinseth og vi gik og spadserede udmed Stiftsgaarden og saa paa Kongen hele Aftningen." (8)

I gode og onde dager

Selv om det er langt mellom de svært personlige og intime brevene i norgesbrevsamlingen. så kan allikevel enkelte brev, eller kanskje heller brevskrivere, være ganske personlige. Det følgende sitatet er hentet fra et brev skrevet av en ung og forholdsvis nygift kvinne, med en liten sønn. Brevene hennes gir et svært personlig bilde av det å være gift; hun skriver både om hvor glad hun er i sin mann, men også om sorgen ved å gjennomgå flere spontanaborter, og kanskje aller verst ­ det å miste en nyfødt sønn. (9) Brevet sitatet er hentet fra er et gratulasjonsbrev til den nygifte broren i USA:

"Det er sannelig ikkje spøk aa gifta seg, tenkje om ein kom til aa trega når ei tid er gått, du store verden. Eg forstår aldri korleis eg skulde ha stått det ut. Men derimot når ein framleides kjenner at den ein har festa seg åt er like umissande da er det gildt, og serleg godt når onga kjem at ein er tvo om å bera ho. Sorg,- ja det reknar ein ikkje med når ein er nygift, ho er so langt, langt borte, men, eg har no røynd, at ho låg tett ved føtene våre. Ja, hadde eg visst, den dagen eg stod brud at om ei stutt tid skulle mista ein son som eg hadde bore åt verda, ja da - . Difor er det so stort og velsigna at vi ikkje veit noke på forhånd kva som møter oss. Berre ein kunne gjøyma seg i frelsarens trøystande barm so finn ein trøyst sjølv i dei tyngste stunder og glede i gleda. Ja eg ynskjer tillukke med di brudGjev de i heile livet må stå saman om det største, hjelpa kvarandre i alt, og søkja inn til Gud meir for kvar dag som går, da skal det gå dykk vel, og de skal finna lukke både i tid og eva!" (10)

Sosiologen Hilde Krogh har analysert amerikabrev i en artikkel i Heimen nr. 1-92. Hun fremhever hvordan det at brevene ble lest av flere førte til en vekt på nyheter og dagligdagse hendelser, men trekker også frem noen av unntakene, der mer intime betroelser får plass. Krogh mener at slike betroelser var "langt vanligere i brevutveksling mellom søsken og venner enn mellom utvandrerne og deres foreldre. Med andre ord hadde ens forhold til mottaker mye å si for det innholdet som brevet fikk." (Krogh 1992:20). Dette stemmer overrens med det inntrykket brevet ovenfor gir. Sitatet viser en svært intim tone mellom et søskenpar, og denne tonen er tilstede i alle brevene fra søsteren til broren. En forutsetning for denne brevvekslingen må ha vært at søsteren i Norge visste at brevene ikke ble lest av hvemsomhelst, slik at hun kunne skrive fritt om personlige forhold både når det gjaldt henne og broren.

Sorg over syke og døde virker som det eneste området der det virkelig var legitimt å gi til kjenne følelser. Gjennom beskrivelser av sykdom og dødsfall får brevskriveren gitt uttrykk for sin egen sorg og savn. En tømmerinspektør og svært flittig brevskriver fra Østlandet, beskriver i mange brev tomrommet som oppstod da hans kone uventet døde i 1916:

"Min Hustru var saadan du skriver nemlig stilfærdig og for hvem Ektefælle, Børn og Hjem var alt. Netop saadan var hun. Aa, som jeg savner hende; det er nu saa øde overalt." (11)

Denne kvinnen som så vidt har blitt omtalt i ektemannens brev tidligere, trår frem gjennom det tomrommet som blir igjen etter henne. Menns brev kan i slike øyeblikk gi innblikk i kvinneliv som ellers ville gått forbi ubemerket. I et annet brev beskriver han den avdøde hustruen og deres samliv slik:

"Thorine var i det hele en god og tro Hustru og mor og en bra Kvinde, hvorfor ogsaa Tabet af hende maa føles stort. Vi levede godt sammen og var glade i hverandre, derfor ogsaa bliver Skildmissen saa sorgfuld." (12)

Etter noen år gifter han seg igjen. Hans første kone, Thorine, ble forholdsvis sjelden omtalt i brevene før hun døde, men etter hennes død blir både sorg over de døde og senere kjærlighet til hans nye kone Ingeborg hyppig referert til. Brevene preges av vemod over de som har gått bort, men samtidig virker det som han i sterkere grad evner å glede seg over lykken det er å dele alderdommen med en snill og god hustru ­ eller i hvert fall i større grad velger å uttrykke det med ord. Ofte nevnes både sorg og glede i samme brev, slik som i dette til en gammel skolekamerat, skrevet i 1927:

"Otte Børn og en Kone havde jeg med til Melby, men under Opholdet der fik jeg den store Sorg, at miste min 12-aarige Datter Solveig i 1915 og min gode Kone, Thorine, den 5te Juni 1916, og i sommer forlod min 28-aarige Datter Signe os. Det er vondt at skilles ved disse Kjære, men de glemmes ikke, om de er gaaet bort ­ til Hvilen.

For nogle Aar siden ble jeg gift for 2den Gang og var meget heldig i Valget, da jeg fik en udmerket bra Kone: snil, flink og hyggelig . Mine Børn var som alle andre Børn nemlig imod, at jeg igjen skulde gifte mig, og det var vondt for mig, men nu er det i den Anledning bare bra til min store Glæde. Hun er meget snil og opmerksom mod Børnene, og disse besøger os saasnart de kan; bare Venskabet imellem os alle. Ja, hun er et sjelden godt Menneske." (13)

Sykdom og død hos barn og unge er noe det fortelles om gjentatte ganger i norgesbrevene. Her er de en helt unik kilde til personlige beretninger om tragedier som ellers kun kommer til syne som tørre fakta. Ole Larsen Kortgaards fortelling om datteren Signes sykdom og død gir også innblikk i et samfunn der det ikke var vanlig at kvinner tok utdannelse:

"Sorgen rammet oss, da min Datter Signe ­ 28 Aar gml. ­ døde 26de Juni i aar. Hun blev syg i fjor Høst, og i Begyndelsen av November (1926) kom hun til Gjøsegaarden Sanatorium i Nærheden af Kongsvinger. Hun kviknede til i Begyndelsen hun var der, ja udover Vinteren ogsaa. Min Kone og jeg ligesom ogsaa hendes Søskende besøgte hende ofte. Udpaa Vaarparten begyndte det desværre Forandring til Forværring, og hun lengtedes hjem til os. Efter at vi var saa nogenlunde færdige med Flytningen, kom hun hertil Lørdag Aften den 18de Juni, men levede kun en Uge til Søndag Aften den 26de Juni, da hun rolig sov ind omgivet af os alle. Alle hendes Søskende var da her og tilstede ved Dødsleiet. ­ Signe talte og strævede for, at Broren Thoralf skulde tage Studenterexamen, og hun oplevde ogsaa ­ saavidt det var ­ den Glæde at se sin Bror iført den sorte Duskelue, da Thoralf nylig før havde fuldendt Examen." (14)

Ensomhet

Flere av brevskriverne er enker som sitter igjen på gården uten noen av barna rundt seg. Brevene fra disse preges ofte av en sterk ensomhetsfølelse, og ønske om å se barna hos seg igjen. Følgende sitat er hentet fra et brev skrevet av en eldre kvinne i Troms, til sin sønn i USA:

"Kjere Nils. Du kan tro det er underlig faar mig Mangen gang, jeg ligger mangang våken om neterne og tenker paa dig og alle dem som er faren bort. Jeg har en Tresko som staar NN [Nils Nilsen] ini skoen og en som der staar MN [Malvin Nilsen] ini Skoen og dem ser jeg paa, jeg synes jeg Kjender Føterne dåkes du hade smalare fot en Malvin han hadde bredere fot aa vor tunkt der er mangengang faar mig, jeg synes manggang mit hjerte vil briste " (15)

Som her sitter ofte moren alene igjen på gården, med alle minnene rundt seg. Om barna har reist til Kristiania eller Amerika er kanskje av mindre betydning, det som er fremherskende i brevene er følelsen av forlatthet og savn. Slik formulerer Gjertrud, en annen eldre kvinne det:

"Kjære Helge! Mange takk må du ha for brevet ditt, jeg blev så riktig glad da jeg fikk det. Det er så ensomt her i kjøkkenet hos mig, vet du, og jeg får så sjelden høre noe fra noen av mine. De glemmer mer og mer gamle mor, ser det ut for. Jeg tenker ofte som psalmisten sier: "Står jeg ensom og forlatt, gjemmer graven all min glede."" (16)

Gjertrud bor på slektsgården til mannen, som de drev mens barna var små. Sønnen som overtok gården er død, og hun bor nå på kår hos svigerdatteren og hennes nye familie, en situasjon Gjertrud finner svært vanskelig. Dette skinner igjennom i mange av brevene:

"På H har jeg levet min mæste og bæste dage, kun minderne har jeg igjen, naar jeg tænker tilbage paa den lykelige tid da barneflokken sprang og legte om mig og raabte mor mor - da opfyldes mit hjerte baade med Glædes- og med Vemods følelse. Med Glæde over at Herren har laget det slig for alle mine ­ ja jeg har saa usigelig meget at takke Gud for, jeg er blant de lykkelige Mødre der har Glæde av sine børn.

Mindre glædeligt er det naar jeg til sine tider føler mig ensom og alle mine kjære er sprette udover og borte. Saaledes krydse tankerne om hverandre; Men saa seirer aligevel den tanke tilsidst, at Herren som gav og som tok vil jeg prise." (17)

Den fremtredende ensomhetsfølelsen hos enkelte av brevskriverne stemmer ikke nødvendigvis alltid overens med virkelige forhold. Jeg hadde lest mange brev før jeg skjønte at Gjertrud faktisk ikke var så alene på gården som underskriftene "din gamle ensomme Mor" (18) og "den gamle Eneboerske" (19) skulle tyde på. For mange av brevskriverne er det å formidle savnet av mottakerens nærhet så vesentlig, at en fremmed leser lett får følelsen av at vedkommende levde helt avsondret fra samfunnet. Samvær med andre, for brevskriveren i denne sammenhengen uvesentlige personer, blir underkommunisert, mens savnet og ensomheten blir en fremtredende del av den hverdagen som beskrives i brevet. Forholdet mellom mottakeren og brevskriveren kunne altså påvirke brevenes innhold i tilnærmet motsatt retning av det Mauuarin kaller brevskrivernes egensensur. I disse brevene er ikke det vesentlige å vise en vellykket fasade, eller å unngå å gi mottakeren bekymringer og skyldfølelse. Mange av brevene inneholder i stedet mer eller mindre skjulte bebreidelser for manglende brevskriving, og gjentatte oppfordringer om å komme hjem på besøk eller for godt. Orm Øverland skriver i en anmeldelse om den psykologiske skrivesituasjonen, i forbindelse med nettopp slike brev mellom mor og barn (Øverland 1996:172). Når en mor satte seg ned for å skrive til sønnen i Amerika, ble tanker om savn, lengsel og ensomhet som kanskje ikke var like dominerende ellers i hverdagen brakt til overflaten, og gitt uttrykk i ord:

"Et par ganger i året ville ei mor skrive om sine plager, og om den bevisste hensikten ikke var å gi mottakeren dårlig samvittighet, så var virkningen sikkert slik" (op.cit).

Moral og religiøsitet

Religiøsitet er et fremtredende tema i mange av brevene. I en del brev kun som mer overfladiske referanser, mens andre kan ha inngående religiøse betraktninger som den viktigste delen av brevet (jf. Alsvik 1994:188-189). Enkelte knytter også disse betraktningene til forhold i samtiden, som kommentarer til dette. Følgende lille historie viser hvordan religion kunne blir brukt som forklaringselement på konkrete hendelser:

"Rusdrikken og Styggedommen tar overhaand. Du har maaske hørt om den sørgelige tildragelse med Tjenestegutten paa Grindeheim. En snil gut som ei vilde ta del i drikkelag med de andre, nei han vilde hjelpe en gammel mor og sine søskende havde han alltid sagt, thi de var meget fattige. Men en sanger siger ­ At misundelse ter sig paa mangeslags maader, Se Abel derover maatte miste sit liv. ­ Saaledes også her. Engang saa fik de narret i gutten sprit, mæns de selv drak vand, og det blev døden. Er det ikke skrækkelig hvad onde Mennesker kan faa udrættet? Det gjorde mig saa ondt. Jeg sov intet paa 2 netter, tængte paa gutten, paa hans gamle mor ­ paa mine egne gutter, paa mig selv ­ ogsaa tilbage paa gutten igjen. Men saa skal du høre, en stæmme hvisked mig i øret ­ Herren tog gutten hjem til sig, for at de andre kunde komme til Eftertanke ­ saa fik jeg bedre ro ­ takked Gud og bad han vilde styrke den gamle sørgende mor" (20)

Det var en eldre kvinne som fortalte dette i et brev til sin sønn, men også i brev skrevet av menn kan man finne slike sammenstillinger av religiøse og moralske refleksjoner. En mannlig brevskriver starter brevet til en bror i ånden i Amerika med flere sider religiøse betraktninger, som deretter følges av utsagnet:

"Skulle vel nu gaa over til at tale om verslige ting; men de er da vist saa lite at tale om, thi se de forgaar snart allsamment." (21)

Likevel finner brevskriveren plass til en betraktning over forholdet mellom kvinners klesmote og moral:

"for ikke at tale om moter, seder aa skikke, de[t] som grendset til de[t] usømmelige før er mote og full tillat nu (et eksempel), jeg kom ind fra en butik .. forleden dag der satt to jenter paa en benk aa gliste aa pratet aa var viktig, den ene var nylig konfirmert den andre gaar i aar (voksne aa modne forresten) dem har da just vert ute aa vadet, der sat dem med sjørt som naadde knapt til kneet aa helt nøkne ben, naar dem da bøyet sig trektes sjørtene opover laaret aa nøkne var dem saa langt jeg kunne se; men de[t] er mote de[t] er tillat, jeg kom til at tenke på den gang jeg var ung skomaker, jenterne unsaa sig for at trekke op skjørtet saalangt at jeg kunne maale dem høie snørstøvler. Om kyskheten var bedre da skal jeg ikke si men ikke tror jeg den var verre heller."

Vekkelse på godt og vondt

En av brevsamlingene i norgesbrevarkivet gjør det mulig å følge to kvinners religiøsitet fra de blir frelst i ung alder til de er middelaldrende kvinner. De to søstrene ble begge frelst da det var en større vekkelse i hjembygda, men når de beskriver det som hadde hendt dem, la de vekt på svært forskjellige ting i sine brev til broren i USA. Først den eldste søsterens fortelling:

"Nu må jeg fortelle dig nyheder Ola, Det har vært vekkelse her i bygden, mange har begynt og be til Gud. Jeg og Sigrid har også begynt på veien, vi har gitt Jesus vort hjerte, og det angrer jeg ikke på, for det er det beste og høre ham til, og få gå til ham med alle sine sorger og bekymringer. Ja Gud skall ha takk og lov. Det er så ofte vanskelig for mig og tro mig frelst, og at det er ikke rett med mig. Men Jesus siger at han støter ingen bort som kommer til ham, og at hver den som påkalder hans navn skal blive frelst. Ja jeg vet at det er det beste at begynne mens en er ung, og bøye sine kne for Jesus." (22)

I et annet brev forteller Ragnhilds yngre søster Sigrid om sin opplevelse av det å bli frelst:

"Du har vel hørt at det har vært "vekkelse" her nu, og jeg også er blevet omvendt. Ja, kjære Ola jeg er sikker du har bedt til Gud meget for oss, og det skal du ha takk for. Så vil jeg gjerne bede dig at du må fortsette med det. .. Både jeg og Ragnhild og alle de som blev omvendt nu, er med i sangkoret, så det er et bra kor nu, kan du tro. Kristi himmelfartsdag skal det vere opbyggelse på bedehuset og da skal [to misjonærer] holde hver sitt korte foredrag om Santal- og Kinamissionen så det blir vel interessant tenker jeg. Lørdagen skal det være fest , sangkoret skal synge der. Og 17. mai skal det være fest på bedehuset." (23)

Sigrids sterke betoning av festene på bedehuset gjorde at jeg stilte et lite spørsmålstegn ved hvor dypt omvendelsen gikk, og allerede to år senere skriver hun til broren: "Eg for min del er uverdig. Kann so ofte ikkje få til å tru at eg høyrer Jesus til. Eg kjenner so liten trong til å be og lesa i Guds ord." (24)

Ragnhild derimot, var hele livet sterkt religiøs. Men da hun var rundt femti år, og bodde ugift på barndomsgården sammen med Sigrid, fikk religiøsiteten hennes et sterkt negativt fortegn. Broren var på misjonsreise i USA, og det ble hans kone som fikk hovedansvaret for svigerinnen. I brevene til sin mann forteller hun om hvordan det har utviklet seg:

"Med Ragnhild er det heller ikkje bra nei. Ho har fått huset, testamente, synd og alt elende på hjernen. Det er ikkje råd for meg seier ho, eg har gjort så mykje gale. Det er opatt og opatt det samme. Prøvar å tala med, og be for ho. Ja, det lysnar litegrand for ei stund og så er det borti det samme igjen. Vart litt likare etter opholdet på , men no er ho heller verreDet har vært en underlig vinter for ho stakkar og for oss andre og. Sigrid er tapper. . Send nokre ord, trur aldri ho blir frisk meir no. Det er ikkje å ta opigjen alle de mørke tankane ho dregs med. I bibelen finn ho berre ord som fordømer ho. Har fortalt ho at det er satan som plagar ho med slikt men like lite nyttar det." (25)

Ragnhild fikk elektrosjokkbehandling, noe de håpet ville hjelpe henne. Samtidens syn på psykiske lidelser hos kvinner kommer til syne i brevet hennes svigerinne skrev til sin mann: "Overlegen har godt håp. Overgangstiden er en vanskelig tid for mange kvinner. Vi skal nokk rette på dette sa han." (26)

Kvinnesyn

Ikke bare brev skrevet av kvinner forteller om kvinnenes situasjon. Gjennom menns brev får vi også vite mye om kvinner, og ikke minst om menns forhold til og syn på kvinner.

Følgende sitat er hentet fra et brev skrevet av brigadelege Reymert bosatt på beste vestkant i Oslo. Brevet er skrevet i 1888, og er til brevskriverens sønn August, som var advokat i New York. Sønnen har i et tidligere brev uttrykt ønske om at hans amerikanske hustru burde vært litt flinkere til å skrive, men faren skriver nå tilbake og forklarer hvorfor han bør prise seg lykkelig over at hun ikke er det:

"Du har, kjære August, flere ganger i dine Breve yttret at Georgie ikke er begavet med den Evne eller Interesse at skrive med Lethed og saa ofte, som Du maaske ønsker det. Efter vor Mening skriver Georgie hjerteligt og godt og altid til stor Glæde for os. Hun er vel ingen Blaastrømpe og har vel ingen Anleg til at blive Forfatterinde. Mend vilde Du have en saadan til Hustru? Er det ikke langt bedre at have en Kone, som passer sit Huus, sin Mand og sine Børn, der altid optager hendes Tid og Arbeide? Georgie er unægtelig en fortræffelig Hustru i alle Dele, - og langt bedre er det, at hun er dygtig for sit Hjem, end om hun kunde producere lange Afhandlinger og Digte. En saakaldt "begavet" Hustru er meget sjelden nogen Lykke for en Mand. Hun kan maaske smigre hans Forfængelighet, men hendes Smag og Fordringer ere kun i enkelte Tilfælde tilfredsstillende ved Mandens Omsorg for hende, og hun er ikke ofte en god og duelig Huusmoder. Hendes Madlavning og Omhu for Børnene er for Manden vigtigere end al Estetik, Naalen vigtigere end Pennen." (27)

Gjennom en annen mannlig brevskriver får vi, nærmere femti år senere, innblikk i hvor viktig del hustruen var av ektemannens liv ­ om enn kanskje den praktiske og husholdsmessige delen av det. I 1936 forteller eieren av et skotøymagasin på Østlandet om sin kones skiulykke, og hvilke konsekvenser den fikk for hans hverdagsliv:

"For å gå over til mer alvorlige ting ­ saa har det hendt Margit en ulykke stakkar. Hun var paa ski den 6 januar paa fjellet, og saa var hun saa uheldig å falle ­ og resultatet blev at laarbenet brakk og splintret. Det var meget vanskelig idet det tok 2 timer, før man fikk skikjelke og da hadde hun ligget 2 timer i sneen ogsaa var det 16 kuldegrader. Hun blev sendt direkte til Drammen sykehus ­ og det tar 12 uker før hun kommer ut derfra. Saa nu er jeg blit ungkar igjen, og har flyttet hjem til mine foreldre. (28)

Avslutning

Hensikten med denne artikkelen har vært å trekke oppmerksomheten til brev som kilde til kvinners liv og selvopplevelse, men også til hverdagsliv generelt. Brevsamlinger er en kilde som gir førstehånds beretninger om hvordan vanlige kvinner og menn opplevde og fortolket sin hverdag og samtid. Det er derfor beklagelig at brev er blitt utnyttet som kilder i så liten grad som det hittil er blitt gjort. Amerikabrevene er etter hvert blitt en velkjent kilde til utvandrerhistorien, og brev blir brukt som kilde i biografier, men norgesbrev er lite brukte og kjente kilder. Norgesbrevsamlingen ved NLI kan forhåpentligvis bidra til å rette på dette.

Noter:

1 Norgesbrev nr. 1362, fra Jenny f. Reymert, Oslo 1890. Nummeringen refererer til NLI's norgesbrevbase.
2 Et utvalg av brevene er utgitt i boken Brev hjemmefra, red. Else Braut og Randi Holden Hoff, Oslo 1997.
3 For å lette lesingen av sitatene, har jeg i enkelte tilfeller normalisert skrivemåten og tegnsettingen.
4 Norgesbrev nr. 2396, fra Anna Norberg, Bergen, Hordaland 1890.
5 Norgesbrev nr. 2028, fra Gjertrud Høverstad, Vang i Valdres, Oppland 1916.
6 Norgesbrev nr. 2499, fra Ellen Halle, Molde, Møre og Romsdal 1929.
7 Norgesbrev nr. 1319, fra Malle Reymert, Farsund, Vest, Agder, 1879.
8 Norgesbrev nr. 37, fra Marie Pettersen, Trondheim, Sør-Trøndelag 1882.
9 Norgesbrev nr. 1957 fra 1929, nr. 2509 fra 1927 og nr. 2515 fra 1930. Brevene er anonymisert.
10 Norgesbrev nr. 2509, fra 1927. Understrekningene er brevskriverens. Brevet er anonymisert.
11 Norgesbrev nr. 1639, fra Ole Larsen Kortgaard, Åsnes, Hedmark 1916.
12 Norgesbrev nr. 1592, fra Ole Larsen Kortgaard, Øvre Eiker, Buskerud, 1916.
13 Norgesbrev nr. 1641, fra Ole Larsen Kortgaard, Åsnes, Hedmark, 1927
14 Norgesbrev nr. 1657, fra Ole Larsen Kortgaard, Åsnes, Hedmark, 1927
15 Norgesbrev nr. 2741, fra Amalie Bomstad, Balsfjord, Troms. Udatert, antagelig rundt 1915.
16 Norgesbrev nr. 2046, Gjertrud Høverstad, Vang i Valdres, Oppland 1929.
17 Norgesbrev nr. 1988, Gjertrud Høverstad, Vang i Valdres, Oppland 1905.
18 Norgesbrev nr. 2033, Gjertrud Høverstad, Vang i Valdres, Oppland 1919.
19 Norgesbrev nr. 2037, Gjertrud Høverstad, Vang i Valdres, Oppland 1921.
20 Norgesbrev nr. 2009, Gjertrud Høverstad, Vang i Valdres, Oppland, antagelig rundt 1912.
21 Norgesbrev nr. 2404, fra 1930. Brevet er anonymisert.
22 Norgesbrev nr. 2456, fra 1926. Personnavnene er fiktive, og stedsnavn er utelatt.
23 Norgesbrev nr. 2494, fra 1926. Personnavnene er fiktive, og stedsnavn er utelatt.
24 Norgesbrev nr. 2532, fra 1928. Personnavnene er fiktive, og stedsnavn er utelatt.
25 Norgesbrev nr. 2534, fra 1956. Personnavnene er fiktive, og stedsnavn er utelatt.
26 Norgesbrev nr. 2536, fra 1956. Personnavnene er fiktive, og stedsnavn er utelatt.
27 Norgesbrev nr. 1343, T.D. Reymert, Oslo 1888. Understrekningene er brevskriverens.
28 Norgesbrev nr. 2632 fra 1936. Brevet er anonymisert. Min utheving.

Litteratur

Avdem, Anna Jorunn: "Kvinnehistoria i lokalhistoria. Ei utfordring og nødvendig fornying." Heimen 4, 1988.
Alsvik, Ola: "Brev fra Norge til Amerika ­ kilder til norsk lokalhistorie?" Heimen 3, 1994.
Dahl, Ottar: Grunntrekk i historieforskningens metodelære. Oslo, 1967.
Gullestad, Marianne: Kultur og hverdagsliv, Oslo 1986.
Krogh, Hilde: ""Kjære broder, nu har jeg vist skrevet meget jeg ikke burde have gjort." Utvandreres brevveksling med slektninger og venner i Norge 1870-1920." Heimen 1, 1992.
Mauuarin, Anne-Reneé: Fra nyheter til livstegn ­ norske utvandrerkvinner skriver hjem ­ amerikabrev i et tidsperspektiv. Hovedfagsoppgave i etnologi, Universitetet i Oslo, våren 1997.
Slettan, Dagfinn: "Det fortalte livet. Aspekter ved minner som kilde i lokalhistoria." Heimen 1, 1997.
Øverland, Orm: Anmeldelse av amerikabrevutgivelse i Heimen 2, 1996.

Nettstedet har mottatt økonomisk støtte fra Kulturnett Norge