Historielagene - bærebjelker i levedyktige lokalsamfunn?

Anders Kirkhusmo

[ Denne artikkelen er tidligere publisert i: Framtid for den lokale fortida / redigert av Margit Løyland. - Oslo : Norsk lokalhistorisk institutt ; Landslaget for lokalhistorie, 2001. - S. 43-59. - ISBN 82-90176-94-5 ]

Den som vil gjøre opp status ved et tidsskifte, utsetter seg for adskillig risiko, der fallhøyden er stor. Å se bakover frister til nostalgi og selvskryt, og å spå om framtiden er som kjent ikke så lett. Slike markeringer gir imidlertid rom for en viss selvrefleksjon, og dette var min intensjon da jeg i vår tok initiativet til dette fellesseminret for Landslaget for lokalhistorie og Norsk lokalhistorisk institutt. Vi har lagt dette arrangementet bredt opp. På programmet står emner som dels handler om den lokalhistoriske forskning og aktivitet, dels om organisasjonsspørsmål, og endelig vil vi fabulere om framtidsperspektivene til de to institusjoner som står bak arrangementet. Vi vil gjøre opp status, reise en del spørsmål og berøre noen sammensatte temaer i løpet av disse par dagene. Den endelige fasiten og svarene på alle problemstillingene har vi ikke, og de vi muligens kommer fram til, vil være høyst foreløbige. Tittelen på dette innledningsforedraget er: "Historielagene - bærebjelker i levedyktige lokalsamfunn?" Mange av bidragene vil nok bidra til å belyse spørsmålet, og som første innleder tar jeg meg den frihet å snakke allment om noen av de temaene flere sannsynlig vil komme til å berøre.

En folkerørsle?

På grunnlag av Rioerklæringen er siktemålet med Lokal Agenda 21 å skape "bæredyktige lokalsamfunn". Spørsmålet er da om Landslaget for lokalhistorie kan og vil makte å påta seg denne rollen. Er vi en overbygning av lokalhistoriske lag som rekrutterer både amatører og profesjonelle, eller må virksomhetsområdet defineres noe bredere? Arbeidet i lokallagene ble grundig dokumentert i den store historielagsundersøkelsen, foretatt i 1992 med 1991 som basisår og utgitt i i 1994, og som Margit Løyland sto for. Som styreleder i Landslaget for lokalhistorie har jeg fått et lite inntrykk av hva dette innebærer i praksis, dels ved kjennskap til mitt eget distrikt, Trøndelag, dels ved besøk i to fylker i løpet av dette året, Hedmark og Troms. Overalt har jeg observert en imponerende bredde i arbeidet. Enkelte lag har bare et fåtall medlemmer, mange teller flere hundre. Aktivitetsnivået er imidlertid sammensatt og imponerende. Lagene driver med innsamling av kulturminne, fotos og folkeminne, enkelte lokallag eier og driver båtsamlinger, bygdetun og små museer, de arrangerer historiedager, lager møter og seminar om sentrale temaer som for eks. utvandringa. Og sist, men ikke minst, er oppmerksomheten konsentrert om de tradisjonelle oppgavene i det ikkematerielle kulturvernet i form av utgivelse av årbøker, kilder og arbeide med by- og bygdehistorier. Dersom vi ser det hele i et historisk perspektiv, er virksomheten i lokallagene i de siste tiår preget av et større mangfold, og med et sterkere preg av kulturvern og kulturell egenaktivitet enn før.

Dette mangfoldet har også kommet organisatorisk til uttrykk i form av den sterke veksten i den lokalhistoriske bevegelse. Den har vært nærmst eksplosjonsartet i de siste år. En regner med at det er ca. 600 små og store lag i Norge med over 100.000 medlemer som bedriver lokalhistorie i en eller annen form. Av disse er nå ca. 400 medlemmer Landslaget med over 75.000 medlemmer. En fordobling på de siste tiår! Min påstand er at vi har å gjøre med en folkebevegelse i en tid da mange gamle folkebevegelser som for eks. avholdsrørsla og målrørsla, har forvitret. Landslaget er i dag i alle fall den klart største på kulturvernsiden i Norge. Her er ikke stedet til å ta opp spørsmålet om årsaken til denne veksten, senere foredragsholdere vil muligens berøre spørsmålet. Er det et uttrykk for konservatisme, nostalgi, søken etter røtter og trygghet i en verden preget av globalisering, internet og som er i stadig forandring? Eller er det topofoli, kjærlighet til hjemstedet, for å bruke et uttrykk fra den svenske historiker Eva Østerberg?

Landslaget for lokalhistorie idag og igår

Trenger så disse mangslungne og aktive lokalhistoriske lagene en landsorganisasjon? En kan kanskje si det slik at det er noe av et paradoks at foreninger som har sitt formål og hovedvirke i lokalsamfunn helt fra 1920, har vært organisert i en landsorganisasjon, Landslaget for lokalhistorie. Aktiviteten på sentralplan har vært og er noe begrenset. Landslaget utgir to tidsskrift, det faglig funderte Heimen og medlems- eller organisasjonsbladet Lokalhistorisk magasin, foruten at vi driver noe skolering gjennom kurs og seminar og setter i gang mindre prosjekter.Til å administrere tidsskriftene og samordne organisasjonen har vi utolig nok bare en ansatt person på heltid. Uten å fornærme oss selv må en vel si at hovedorganisasjonen er relativt svak, et lite hode på en stor kropp. Jeg vil peke på minst tre faktorer, som kan bidra til å forklarer at det er slik og at vi for tiden ikke kan tilby mer:

1. Økonomien er det første svake punktet. Det er forståelig et det meste av kontigenten i lagene brukes lokalt, men det er kanskje i minste laget når i underkant av to kroner pr. medlem går til landsorganisasjonen. I tillegg får Landslaget noe over 200.000 i statstøtte, som merkelig nok fordeles gjennom en institusjon underlagt Kulturdepartementet, Norsk Museumsutvikling,

2. Den andre svakheten er den noe uryddige organsisasjonsstrukturen som er mildt sagt mangfoldig. Ved siden av lokallagene finnes det regionlag og andre former for sammenslutninger på distriktsnivå. I noen fylker er det fylkeslag eller fylkesråd, men mange mangler dette leddet helt.

3. For det tredje er Landslaget lite kjent, ikke minst blant politikere. Da jeg henvendte meg til koordinatoren for Lokal Agenda i Miljøverndepartementet for å søke om penger til dette seminaret (eller rettere få et svar på hvorfor vi hadde fått avslag på vår skriftlige søknad), sa vedkommende at han ikke visste noe om Landslaget, og ifølge han hadde heller ikke den innstillende myndighet, Riksantikvaren nevnt Landslaget. Under vår samtale kom vi inn på kulturminneåret, og da viste det seg at han ikke var helt ukjent med lokalhistorisk arbeid og innsats. For hvem viste det seg hadde gjort grasrotarbeidet i koordinatorens heimbygd, Nedre Eiker? Jo, det var historielaget i bygda!

Svaret på mitt retoriske spørsmål om vi trenger en landsorganisasjon er vel gitt i og med at stadig flere lag, nå over 400 har valgt å bli medlemmer, enda de får så lite igjen. Men skal lagene få flere tilbud, må økonomien og etter vår mening også organisasjonen styrkes. Målet er å få til en noe mer strømlinjeformet og "normal" organisasjonsstruktur med lokallag, fylkeslag og landsorganisasjon, kanskje med et gjennomgående kontingentsystem. Her er ikke stedet til å gå inn på alle argumenter for fylkesleddet. En viktig begrunnelse er muligheten for å arrangere felles seminar, og ikke minst kurs i praktisk historielagsarbeid, som det ser ut til å være behov for. I de senere år er det imidlertid blitt dannet nye fylkelag, og flere er på gang. Å få dette til er ikke så enkelt. Det finnes dem som er tilhengere av å la alle blomster blomstre, men nå arbeider i alle fall vår tredje strukturkomite etter annen verdenskrig med problematikken.

Som nevnt beskjeftiger mange historielag seg i dag med kulturvern i bred forstand. Enkelte har kanskje hørt om Kulturvernets fellesorganisasjon, populært kalt KORG? Under denne paraplyen for kulturvernorganisasjonene i Norge er vi ikke bare medlem, men har halvparten av medlemsmassen. Kulturvernets fellesorganisasjon utgjør et koordinerende ledd i kulturvernspørsmål overfor myndighetene, og har også sin styrke i lobbyvirksomhet overfor dem. Jeg tror at KORG dekker et behov blant annet fordi mange organisasjoner har felles interesser på kulturvernsiden, samtidig som vi avlastes som høringsorgan i visse spørsmål. Samtidig vil jeg også si noe som kan være kontroversielt. Selv om min forgjenger som styreleder skal ha mye av æren for oppbyggingen av denne paraplyorganisasjonen der jeg selv for tiden også er nestleder, er jeg noe ambivalent. De toneangivende medlemsorganisasjonene representerer det materielle kulturvernet, mens Landslaget har sitt hovedinnsatsområde på det ikkematerielle.Grenseoppgangen mellom Kulturvernets fellesorganisasjon og medlemsorganisasjonenes virkeområde kan av og til være diffus, og ved høringer overfor stortingskomiteer og statssekretærer slippper primærorganisasjonene ikke alltid til. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at KORG og Landslaget kan komme til å konkurrerer om de samme beskjedne støtteordningene på noen av de samme postene på statsbudsjettet.

Amatøren og faghistorikeren

Det har fra tid til annen vært hevdet at avstanden er økt mellom faghistorikeren og amatøren i vår mangfoldige bevegelse. I en av sine siste artikler betvilte lokalhistorikeren og universitetsmannen Dagfinn Slettan riktignok dette. Men av og til er ulike tilnærminger på kollisjonskurs. La meg ta et lokalt eksempel: For tiden er det ikke den by eller bygd som ikke har sitt lokalhistoriske spel. Så også i den by jeg bor i, Trondheim. Et spel om rikshistoriske begivenheter på Steinvikholmen på 1500-tallet førte nylig til en debatt i byens nå eneste gjenlevende dagsavis, Adresseavisen, blant lokale arkeologer og historikere. En arkeolog gikk ut og hevdet at spelet var "uhistorisk", blant annet ved at det ikke skulle ha vært kvinner på borgen etc. En annen arkeolog tok til motmæle og hevdet at historikerne, ekspertene, ikke hadde krav på historien, som besto av mange fortellinger, som alle ut fra ulike perspektiver kunne være "sanne". Senere bar det i veg i beste norsk debattstil, der særlig en middelalderhistoriker som blandet seg i koret, fikk gjennomgå. Jeg skal ikke trette forsamlingen med å forsøke å rekapitulere diskusjonen og argumentene i den. Jeg tror at det var mye av en skinndiskusjon der debattantene snakket forbi hverandre ved at det blant annet ble forsøkt å oppkonstruere en motsetning mellom vitenskapelig historieforskning og en blant mange mulige folkelige tilnærminger til fortiden. Selvsagt eier ikke historikeren fortiden, og det finnes mange veier til den enten gjennom fiksjon og prosalitteratur (historiske romaner), eller dokumentarlitteratur, spel og folkelig fortellertradisjon og vitenskapelig fundert lokalhistorisk forskning, som også har ulike tilnærminger. Som lokalhistorisk forsker og gjennom erfaringer i en menneskealders lagsarbeid på lokalplan i Trondhjems Historiske Forening, og i samarbeide med trøndske og svenske lokalhistorikere i Jemtland, har jeg ikke sett så mange motsetninger i mitt distrikt mellom disse ulike tilnærminger. Lokalhistorie slik den drives i våre lag har mange aspekter ved seg, og den vitenskapelige siden er ikke den eneste, men selvsagt en sentral tilnærming. Min erfaring er at ekspertisen og den glade amatør møtes med en respekt som er gjensidig.

Mange av deltakerne på dette seminaret beskjeftiger seg med lokalhistorisk forskning, og ifølge historielagsundersøkelsen drev også over 70% av lagene med publikasjonsvirksomhet, mens halvparten hadde en aller annen tilknytning til utgivelse av by- eller bygdebøker. De eldste lokalhistoriske lagene var konsentrert om arbeidet med kildeutgivelser og by- og bygdehistoriene, med andre ord om lokalhistorisk forskning. Dette aspektet har satt sitt stempel på lokalhistorien og Landslaget til denne dag. Både fagfeltet og organisasjonen ble på en måte bygget opp ovenfra gjennom forskningsinnsatsen til Oscar Albert Johnsen, Edvard Bull d.e., og senere Andreas Holmsen, Lars Reinton og andre. Deres motiv var neppe topofoli, kjærlighet til bestemte småsamfunn eller ønsket om å skape identitet, skjønt en skal ikke utelukke dette aspektet helt, men et ledd i deres forskningsmessig program som blant annet var å studere sosiale enheter og småfunn på mikronivå. Med denne innfallsvinkelen satte disse høvdingene sitt stempel på norsk lokalhistorie og ga retningen en faglig status og prestisje en ikke finner i våre to naboland Danmark og Sverige. På godt og vondt satte de også et stempel på organisasjonen som ble bygget opp "ovenfra" med et akademisk orientert, nesten selvsupplerende osloorientert styre som kom til å vare oppmot 1970-åra. Den akademisk orienterte lokalhistoriske forskningen har som kjent hatt en veldig vekst i de senere tiår basert på produksjonstall (bygdebøker, byhistorier etc.), og antall lokalhistorikere med forskningskompetanse. Lokalhistorie har styrket sin stilling ved universitetene og ikke minst distriktshøgskolene ved forskning og undervisningstilbud, for eks. i form av kompetansegivende tilbud i lokalhistorie. Bindeleddet over til den akademisk orienterte lokalhistoriske forskning går imidlertid først og fremst over til Norsk lokalhistorisk institutt.

Landslaget og Norsk lokalhistorisk institutt

Å kunne legge forholdene til rette for lokalhistorisk forskning var lenge og er fortsatt en prioritert oppgave i Landslaget for lokalhistorie. Etter ca. 10 års arbeid lykkes Landslaget i arbeidet med å få opprettet Norsk lokalhistorisk institutt i 1955-56 som et frittstående statlig finansiert institutt, som fikk ulike oppgaver for å styrke og legge til rette forholdene for lokalhistorisk forskning (i form av rådgivingstjenester for by- og bygdeboknemnder, kildeutgivelser, kursvirksomhet osv.). NLI har fra en beskjeden start vokst fram til en livskraftig institusjon med tre vitenskapelig ansatte foruten kontor- og bibliotekarpersonale, noe enestående sett i et nordisk perspektiv. En rekke begivenheter det siste året som har falt sammen i tid, har satt NLI i en spesiell situasjon. NLI har riktignok fått sin tredje vitenskapelige stilling, og nå er også direktørstillingen besatt. Men mye av kontinuiteten på personellsiden er dermed brutt. Parallelt med disse endringene har NLI måttet flytte vekk fra sin geografiske og faglige forankring ved Riksarkivet på Sogn og ned til nye kontorer i Oslos travle forretningsstrøk. NLI befinner seg på mange måter i en ny situasjon.

Forholdet til moderorganisasjonen, Landslaget, har alltid vært sentral. Alt ved opprettelsen av NLI var det dem som mente at de to institusjoner burde vært integrert. Slik ble det ikke, og samarbeidsrelasjonene mellom NLI og Landslaget er regulert gjennom den såkalte samarbeidsavtalen av 1973. Den er svært allment utformet og et nøkkelord er samarbeid. Et av de få konkrete punkter i den, som også delvis er fulgt opp, er at det bør være et visst samarbeid om kurs og seminar, og som minste felles multiplum gjensidig informasjonsplikt.

Og nå nærmer jeg meg et poeng om forholdet mellom vitenskapelig lokalhistorie og de ikke profesjonelle, som også berører forholdet mellom NLI og Landslaget, ja som berører forholdet mellom framtidas lokalhistorie. NLI har et hovedansvar for å legge forholdene til rette for den lokalhistoriske forskning. Institusjonen har mange kontaktpunkter, til universitetene og bredt utover landet til by- og bygdeboknemnder og de profesjonelle forfattere av by- og bygdehistorie. Men i denne store flokken går Landslagets medlemmer igjen, jeg vil nesten si som Tordenskjolds soldater, i den forstand at de profesjonelle lokalhistorikere er medlemmer og ofte svært aktive - også i lederskapet i historielagene. Dagens og framtidas ikke- profesjonelle lokalhistorikere er annerledes enn de opplyste bønder og de folkeskolelærere som satt ærbødige ved Oscar Albert Johnsens, Lars Reintons og Andres Holmsens føtter. Utdanningsnivået er i dag generelt høgre enn den gang, ja mange lokalhistorikere har universtitets- eller høgskoleeksamen i historie, mange også i lokalhistorie. Flere og flere har fått adgang til ny innsikt gjennom data og internett og gjennom ulike media som blant annet har, om jeg skal uttrykke det, demokratisert slektshistorien og ført nye grupper til denne sjangeren som til den allmenne lokalhistorien.

NLI skal selvsagt ikke være noe underbruk eller serviceorgan for lokallagene i Landslaget, men ha i mente at store deler av målgruppen også har sin forankring der. Det taler til fordel for et nært samarbeid på områder der det er naturlig, som for. eks i form av felles seminarvirksomhet (ikke alltid), som ved dette seminaret, ved kursing og skolering. NLI har i årenes løp hatt mange gode seminarer og vært våkne for nye tendenser i historiefaget. Men det er kanskje plasshensyn som er bakgrunnen for at enkelte har følt dem noe lukkede?

En kan undre seg over spørsmålet om hva grunnen kunne være til at Heimen, som inneholdt og inneholder mer av faglig fundert lokalhistorie enn av organisasjonsstoff, ble værende i Landslaget da NLI ble opprettet. Jeg ser ingen umiddelbar grunn til å endre på den praksisen, men de to institusjoner kunne muligens samarbeide mer om Heimen? En liten detalj: tidligere fulgte NLI opp med å formidle opplysninger og kunngjøringer fra deres rikholdige klipparkiv til Heimen. Det er en tradisjon som er brutt, men som bør gjeninnføres. Eller burde en kanskje samordne de to informasjonsorganene, Lokalhistorisk Magasin og Kringsjå, som dels har stoff som i noen grad overlapper hverandre, men i alle fall har noen av de samme målgrupper som lesere?

Lokalhistorien framover

Enn videre vil jeg berøre et spørsmål vi selvsagt ikke har svar på. Hva med lokalhistorien i framtida? Hva med lokalsamfunnet som begrep? Hvilke emner og temaer vil fange interesse og i hvilken form? Og hva med dagens unge årsklasser? Vil de interessere seg for sjangeren og i tilfelle i hvilken form? Et indisium er kanskje en del av skriften på veggen? Der Landslaget nå rekrutterer best er i de urbaniserte støk, ikke minst gjennom knoppskytingen av bydelslag i de store byene. Vi bor jo snart nesten alle i urbaniserte strøk. Jeg tror det er et visst samsvar mellom målgruppen og temavalg. Lokalhistorisk forskning som historieforskning generelt er uinteressant uten en resonans. Norsk lokalhistorie har hatt basis i det norske bondesamfunnet, i gards- og slekthistorien, og har det fortsatt, og vil trolig ha det i en overskuelig framtid (jfr. Kiellands innlegg). Men vil det få det i samme grad i framtida etter hvert som båndene tilbake til de bygdesamfunn de fleste av våre foreldre eller besteforeldre kom fra, blir svakere? En snakker ofte om at nye grupper er blitt inkluder og vil bli inkluderet i lokalhistorien, ulike sosiale lag, kvinner, barn og innvandrere (jfr Høibos foredrag).Jeg tror også at det urbaniserte samfunn i form av tettsteds, bydels- o.a. historie bør og vil få større oppmerksomhet i framtida. Dette gjorde historikeren Jørn Sandnes oppmerksom på alt for 25 år siden, og utviklingen har vel styrket denne tendensen.

Sluttord

Dette innlegget har sveipet innom flere temaer, for så vidt berører det de fleste av de ulike innlegg, og de vil sikkert bli utdypet av andre. Hvilke har så vært mine poenger?

1. Landslagets kulturvernarbeidet bør følges opp gjennom Kulturvernets fellesorganisasjon. Dette er organiasjonen for det fysiske kulturminnevernet som også de fleste av våre lag driver med. Særkjennet ved Landslaget er at vi står for det ikke-materielle kulturvernarbeidet som må synliggjøres generelt og gjennom denne organisasjonen.

2. Landslagets økonomi og organisasjon må bygges ut til beste for lokallagene, særlig gjennom opprettelsen av fylkesledd. De frivillige organisasjoner kan ikke basere seg på ubegrenset økonomisk støtte fra staten i framtida. Den må tildeles etter ulike kriterier som for eks samfunnsmessig relevans o.a. Vi i Landslaget for lokalhistorie mener imidlertid at vi utfører så mange gratis årsverk innen både det materielle og ikke-materielle kulturvernet, at vår andel av statsstøttte burde være noe større. Som styreleder har jeg alt tatt initiativ til at dette blir dokumentert gjennom en større undersøkelse om lokallagenes innsats. De fleste av organisasjonene som er tilsluttet KORG, arbeider med det materielle kulturvern og får statsstøtte fra Miljødepartementet, der midlene synes å flyte rikere enn i Kulturdepartementet. Da mange av våre lag også eier eller driver museer, bygdetun, båtsamlinger etc.synes det rimelig at vi også får noe tilskudd derfra fordi også vi ivaretar den delen av kulturvernarbeidet.

3. Samarbeidet med NLI må opprettholdes og utbygges. Kanskje bør vi se på samarbeidsavtalen fra 1973 og se om den er moden for en viss revisjon? Hva så med temaet jeg egentlig skulle snakke om ? "Historielagene- bærebjelker i levedyktige lokalsamfunn?" Lokallagene lever sitt eget liv. Lokalhistorie på grasrota kan og bør ikke styres. Den vil fortsatt leve i et rikt mangfold. I alle fall sett i et nært framtidsperspektiv skulle det være grunn til å være optimist for framtida.

Nettstedet har mottatt økonomisk støtte fra Kulturnett Norge