Historie som lokalt samarbeidsprosjekt

Egil Nysæter

[ Denne artikkelen er tidligere publisert i: Framtid for den lokale fortida / redigert av Margit Løyland. - Oslo : Norsk lokalhistorisk institutt ; Landslaget for lokalhistorie, 2001. - S. 60-69. - ISBN 82-90176-94-5 ]

Ei kulturvernrørsle veks fram

Det lokale samarbeidet når det gjeld lokalhistorie eller kulturvern starta tidleg på 1900-talet i relativt små, eliteprega miljø.

Bygdas eller byens beste menn, som ofte var historieinteresserte, organiserte seg i kommunale, eller helst halvoffentlege, nemnder for å få skrive lokalsamfunnets historie i form av ei bygde- eller byhistorisk bok. Dei forstod at historisk lærdom var viktig - også for dagens samfunn. Enkelt sagt: dei eigde samtida og framtida (trudde dei) - og ville også eiga fortida. Lokalhistorisk arbeid hadde eit offisielt preg.

Historielaga vart som kjent etablert på distriktsnivå tidleg på 1900-talet - det same nivået som også folkehøgskulane hadde som verkekrins. Ofte var historielaget samstundes også museumslag eller hadde personalfelleskap med museumstiltak for innsamling av gjenstandar frå det gamle bondesamfunnet. Målsetjinga var todelt: bygdebok og bygdetun/bymuseum. I tillegg gav mange lag ut eigne årsskrifter som ei førebuing eller tillegg til arbeidet med det store historieverket.

Boknemndene vart etter kvart supplert med lokale historielag med ope medlemskap. Men det var først etter etablering av eigne kommunale kulturkontor på 1970-talet at det i dei aller fleste kommunar og bygder kom i gang historielag.

I tillegg er det i seinare år stifta ei mengd andre kulturvernlag. Historielaga som sjølv i dei større kommunane, nærast hadde monopol på historisk arbeid, er no blitt ein del av ei større og meir variert kulturvernrørsle. Så langt ein veit finst det rundt 1500 ulike kulturvernlag nokså likt fordelt på materielt som immaterielt kulturvern, eller kulturminnevern og historie om ein vil. Talrikast er historielaga med 600 og husflidslaga med 400 lag.

Viktige tendensar innan lokalhistorie og kulturvern den siste generasjonen har vore følgjande:

• sterk lagsauke (4 av 5 lag starta etter 1970), sterk medlemsvekst og demokratisering (fleire med: rundt 200.000 i kulturvernlaga, 75.000 i Landslaget (25.000 i 1970), mindre elitepreg
• spesialisering (kystlag, kulturminnelag av ulike slag, også ved at nyskipa historielag har overteke etter andre lags historiegrupper)
• profesjonalisering (den offisielle historia vert skriven av høgt utdanna spesialistar).

Det ligg nær å samanlikna med utviklinga i idrettsrørsla.

Den lokale historia endrar seg

Innsamling av ulike typar kjeldemateriale har alltid stått sentralt i historierørsla ("berges det som berges kan") saman med målet om å formidla historia i tekstleg form som bygdebøker, byhistoriske verk, årbøker, kjeldeskrifter, og i mindre grad ved foredrag og stemner i folkehøgskule- og ungdomslagsånd.

Trass i det lokale museumsarbeidet må ein kunna seia at lokalhistoria har vore sterkt knytt til til dei statlege arkiva. I dag er desse arkiva framleis viktige, men interessa for kommunale og private arkiv har auka, samtidig som fotomateriale og munnleg stoff er langt viktigare enn tidlegare. Samtidig er det også aukande sans for å knyta lokalhistorisk aktivitet til endringar i kulturlandskapet. Også handverkstradisjonar - den tause og flyktige kunnskapen - vert meir vektlagt.

Dette har samanheng med at lokalhistorie ikkje lenger berre er produkt i form av bøker og artiklar, men også ein aktivitet som mange kan engasjera seg i.

Eigenaktiviteten (eit honnørord frå den nye kulturpolitikken frå 1970-talet) er aukande både på grunn av meir fritid og høgare kunnskapsnivå. Det er sjølvsagt ikkje noko nytt at folk driv slektsgransking, men fleire enn før er aktive og tar i bruk arkivkjelder via anten dei finst på internett, mikrofilm eller i arkivinstitusjonar. Resultatet vert av og til ei slektsbok produsert ved hjelp av datamaskin og med innskanna bilete.

Formidlingsformene i historielaga har endra seg. Det er blitt færre tradisjonelle foredrag, men fleire treff, vandringar og dugnadsaktivitet i samband med bevaring av kulturminne.

Også den tradisjonelle skriftlege lokalhistoria er i endring. Dei tradisjonelle bygde- eller bybøkene har framleis livets rett. Det må framleis vera eit viktig mål å få utarbeidd samla framstillingar både på mikro og makro-nivå i lokalsamfunnet (bygd/by, gard/bydel/gate).

Men det er mange alternativ eller supplement til bokverket:

• årbokartiklar: talet på årbøker har auka kraftig i seinare år
• grende- eller bydelsbøker (Sagene er eit ferskt døme)
• fotobøker
• vegvisarar eller vandrebøker
• lokalhistoriske leksikon (til dømes for Oslo, jf. Lokalhistorisk atlas og leksikon for Sogn og Fjordane på nett)
• kronologisk historie i form av årstalslister
• og sjølvsagt tradisjonelle bøker eller hefter om særskilte emne, personar, bedrifter og organisasjonar
• og meir utradisjonelt i form av ein utstilling med tekst og bilete
• Det siste nye er å ta i bruk internett med koplingar av tekst/kjelde, illustrasjonar, kart og etter kvart også lyd og film.

Samla sett framstår i dag lokalhistoria som meir variert enn nokon gong, med mange moglegheiter for granskarar med ulike interesser.

Grunnlaget for dagens lokale samarbeid; samarbeidspartnarar

I mindre kommunar er ofte historielaget det einaste kulturvernlaget ved sida av husflidslaget. I større kommunar og på fylkesnivå vil det som regel vera ein meir variert flora av lag som har som spesialoppgåve å fremja ulike delar av kulturvernarbeidet. Husflidslag, kystlag, ulike kulturminnelag er alt nemnde. Kulturvernets fellesorganisasjon (KORG) arbeider for at desse laga går saman i så kalla kulturvernråd i alle fylke og i dei største kommunane. Forbiletet er dei idrettsråda og musikkråda som alt finst mange stader.

Så langt har det gått tregt med å få etablert slike råd. Eg kjenner framleis ikkje til andre enn Akershus, Nord-Trøndelag og Aust-Agder på fylkesnivå. På kommunenivå er det visst nok råd i Fredrikstad, Svelvik, Våle (Vestfold) og for Midtre Namdal. Lindås kommune i Hordaland ønskjer å medverka til etablering.

I Aust-Agder vart kulturvernrådet skipa i samråd med KORG i 1996 som ein paraplyorganisasjon for fylkesorganisasjonane. Rådet var aktivt i kulturminneåret 1997 med møte og ein større konferanse i tillegg til å ta initiativet til samarbeidstiltak slik som registrering av småbåtbygging og draktplagg i fylket. Kulturminnedagen er ein viktig grunnlag for arbeidet i slike råd.

Men det er ikkje berre historielaga og dei andre kulturvernlaga som er interessert i den lokale historia. Det finst mange andre frivillige lag som er aktuelle som samarbeidspartnarar i eller utanfor kommunegrensene. Ein kan nemna i fleng velforeiningar, bygdelag, bondekvinnelag, turlag, mållag, studieorganisasjonar, idrettslag, pensjonistlag, husmorlag, botanisk foreningar mfl.

Det kommunale kulturengasjementet i kjølvatnet av dei første kulturmeldingane tidleg på 1970-talet, har som nemnt vore svært viktig for det lokalhistoriske arbeidet. Mange historielag er starta av, eller ved god hjelp av, kulturkontoret. Kommunane har - rett nok på svært ulikt nivå - lenge engasjert seg i å få produsert lokalsamfunnets historie anten ved å støtta frivillige tiltak, eller ved kommunal finansiering og kommunal organisering der sjølvsagt historielaget har vore godt representert og ofte vore initiativtakar. Historielagsundersøkjinga frå 1991 viste at nær halvparten av laga støtta eller hadde teke initiativ til bygdeboktiltak. Det er no sjeldan at slike tiltak skjer i ikkje-offentleg regi.

Men det er også andre offentlege og halvoffentlege institusjonar som er svært aktuelle samarbeidspartnarar. Landslaget si ti år gamle historielagsundersøkjing viste at 2/3 av laga samarbeidde med det lokale eller regionale museet, faktisk litt høgare tal enn for samarbeid med andre historielag i eller utanfor kommunen. Samarbeidsprosenten for skulen var 55, biblioteket 46 og det lokalhistoriske arkivet 36 (svært høgt med tanke på det knapt finst så mange arkiv!)

Det burde ligg godt til rette for eit visst formelt (kulturvernråd e.l.) eller uformelt samarbeid på kommune- eller regionnivå mellom ulike frivillige organisasjonar og offentlege institusjonar om lokalhistorisk arbeid. Både Landslaget og NLI burde vurdera å stimulera til samarbeidstiltak til beste for den lokale historia. Det regionale forvaltningsnivået - fylkeskommunane - er dei fleste stader aktuelle som formidlarar av kunnskap og inspirasjon saman med arkiv, bibliotek og museum.

Samarbeid er eit honnørord med svært positiv ladning i dei fleste samanhengar. Det står mykje om samarbeid i t.d. Handbok i historielagsarbeid. Og eit fornuftig lokalt samarbeid kan utløysa ressursar både økonomiske og menneskeleg til beste for ei god sak. Men det bør minnast om at samarbeid også har sin pris. Ein bør spørja seg i planleggingsfasen om det trengst samarbeid? Kanskje medlemene og laget er fullt ut i stand til å gjera arbeidet sjølv, og dessutan treng å gjennomføra prosjektet for å gjera seg synleg og verva nye medlemer?

Eit samarbeid bør vera basert på klare avtalar om kven som har styringa, kva arbeidsoppgåver partane skal ta på seg, og korleis eventuelt over- eller underskot skal fordelast. Samla sett så er det nok lettare å få til eit samarbeid lokalt enn på regionalt og nasjonalt nivå.

Kva skal ein så samarbeida om? Døme er delvis gitt ovanfor, og meir er å finna i Handbok i historielagsarbeid.

To moderne rammeprosjekt for samarbeid: Lokal agenda og ABM

På nittitalet har det dukka opp eit par omgrep som er aktuelle for lokale historiske samarbeidsprosjekt. Det er Lokal agenda 21 og ABM.

Lokal agenda? Var ikkje det i fjor, vil vel mange spørja. Jo, då òg.

Poenget med Lokal agenda for oss er at det er viktig å setja kulturvernarbeidet inn i ein samfunnsmessig samanheng.

Uttrykket skriv seg frå den internasjonale konferansen om miljø og utvikling i Rio i 1992 der det vart vedteke at "Hver lokal myndighet bør inngå en dialog med sine medborgere, lokale organisasjoner og private foretak og vedta "en Lokal Agenda 21"" med sikte på å utarbeida lokale handlingsplanar for ei berekraftig utvikling som sikrar livskvalitet og livsgrunnlag for det 21. århundre og framover.

Kulturvernets fellesorganisasjon, der Landslaget for lokalhistorie er medlem, har hatt i gang eit eige prosjekt om Lokal Agenda 21 (LA 21) og frivillig kulturvern. Landslaget har for sin del også slutta seg til den såkalte Fredrikstad-erklæringa frå 1998 der stat, kommunar og organisasjonar forpliktar seg til å koma i gang med den lokale agenda-prosessen.

I Lokal agenda-arbeidet er følgjande perspektiv viktige å fremja for kulturvernet:

• historsk dimentsjon
• kunnskap
• vern
• heilskapsperspektiv
• identitet.

Målsetjingar for kulturvernlaga må vera å:

• understreka det framtidsretta ved å ta vare på minne om fortida
• arbeida for at den lokale historiske kunnskapen vert teken betre vare på og formidla til komande generasjonar
• engasjera seg sterkare i lokal planlegging
• få fram at kulturvernarbeid fremjar livskvalitet og livsglede
• styrkja samarbeidet med nærskylde organisasjonar, institusjonar og forvaltning samtidig som ein bør etablera samarbeid på tvers av sektorgrenser.

Eit viktig stikkord er planlegging. Historielaga må i samarbeid med andre kulturverninteresserte ta del i den offentlege planleggingsprosessen. Det gjeld alle typar planar, men kanskje særskilt interessant er arbeidet med tettstad- og områdeutvikling med tanke på bevaring av kulturminne. Det same gjeld kultur- og kulturvernplanar der ein kan fremja saker som gjeld både arkiv-, bibliotek- og museumsområdet knytta til historietiltak. Eg viser elles til det som er skrive om dette i Handbok i historielagsarbeid.

ABM

Det andre omgrepet er ABM - arkiv, bibliotek, museum - frå Stortingsmelding nr. 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving. Om arkiv, bibliotek og museum i ei IKT-tid og om bygningsmessige rammevilkår på kulturområdet.

Omgrepet er brukt i samansetjingar som ABM-sektor, ABM-samarbeid og i meldinga sitt framlegg om ein påtenkt institusjon for slikt samarbeid: ABM-utvikling - Kulturdepartementets samordningsorgan for arkiv, bibliotek og museum.

I Sverige vart det sett i gang ei ABM-samarbeidsgruppe i 1991. Omtrent samtidig var det her i landet kontakt mellom sektorane om datasamarbeid. Til stortingsmeldinga har departementet henta impulsar og idear frå Storbritannia, Nederland og Canada i tillegg til frå dei nordiske landa.

Det heiter i innleiinga til stortingsmeldinga at "I eit breitt kulturpolitisk perspektiv spelar arkiv, bibliotek og museum ei viktig rolle gjennom å velja ut, ta vare på og leggja til rette ulike former for kunnskapskjelder og informasjon."

Det vert peika på at:

"Fellesskapen mellom dei tre sektorane er vorten endå sterkare gjennom aukande bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) både i ordning og forvaltning av samlingar og materiale og i formidlingsarbeidet overfor publikum. Dessutan handterar dei tre institusjonstypane i aukande grad digitalt materiale, anten i form av digitalisert representasjon av anna originalmateriale, eller materiale som berre eksisterer i digital form. Dette kan føra til at arbeidsmåtane vil verta meir likearta, og det er naturleg å vurdera nærare korleis samordningspotensialet kan utviklast slik at brukarane kan få lettast mogleg tilgang til kombinerte tenester.

Målet med stortingsmeldinga er såleis å forma rammevilkår som kan gje grobotn for å trekkja full nytte av det potensialet for samordning og samarbeid som ligg føre mellom arkiv, bibliotek og museum, samstundes som det vert lagt til rette for å utvikla dei sektorspesifikke sidene. Samla skal dei kunna yta betre tenester overfor samfunnet."

Det er altså både tale om å styrka - også økonomisk - dei tre sektorane kvar for seg, samtidig som ein vil samordna og stimulera til samarbeid. Meldinga vart handsama i Stortinget 1. desember i år.

Det mest sentrale dømet på det nye samarbeidet i ABM-sektoren eller kulturarvsektoren om ein vil, er internettsatsinga Kulturnett Noreg med sektornetta for arkiv, bibliotek og museum saman med nokre få regionale nett på fylkesbasis. Eit særleg interessant prosjekt med utgangspunkt i biblioteksektoren - Skjermkontakt med lokalhistorien - vil bli presentert straks etter mitt innlegg. Elles er det i gang debatt og planar om ulike typar samarbeid rundt om i landet med tanke på å kapra prosjektpengar og få gjort forsømt arbeid.

Lokalhistorie er mest ikkje nemnt direkte i meldinga. Det står at Opplandsarkivet oppmuntrar til lokalhistorisk interesse og arbeid, at Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) "driv informasjon overfor ulike lokalhistoriske miljø", at folkebiblioteka etter lova skal ha "lokalhistorisk og anna eigna materiale", at mange bibliotek har omfattande lokalhistoriske samlingar, og at ein lokalt kan tenkja seg ei utbygging ved bibliotek og museum av lokalhistoriske samlingar med privatarkiv og tradisjonsarkiv.

Den viktigaste passusen i denne samanhengen er likevel følgjande:

"Departementet vil elles ta sikte på å kartleggja betre kva som finst av lokalhistorisk og annan kulturvernbasert aktivitet i norske lokalsamfunn med basis i institusjonar, foreiningar og lag av ymse slag. Siktemålet vil vera å få fram ein situasjonsrapport om vern og formidling av privatarkiv og tradisjonsmateriale av lokalt og regionalt opphav. Departementet vil dessutan skipa til ei statleg støtteordning for vern og formidling av privatarkiv. Dette må sjåast i samanheng med at det er naudsynt med ei noko sterkare satsing på privatarkiv for å unngå at vi vert sitjande att med eit skeivt kjeldegrunnlag for innsikt i norsk samfunnsliv."

Dette er einaste staden der historielag og frivillig aktivitet er nemnt - sjølv om det skjer indirekte. Meldinga gjeld med andre ord først og fremst dei offentlege og halvoffentlege kulturarvinstitusjonane.

Likevel vil den nye utviklinga kunna få mykje å seia for framtidig lokalhistorisk arbeid både sentralt, regionalt og lokalt. Til no har sjølve det lokalhistoriske arbeidet mykje godt stått utanfor den viktige utviklinga som er på gang i dei andre delane av kulturarvsektoren. Den komande kartleggjinga av "lokalhistorisk og annan kulturvernbasert aktivitet i norske lokalsamfunn" kan f. eks. verta eit utgangspunkt for den nasjonale handlingsplanen for lokalhistorie som Landslaget ønskjer å få utarbeidd. Det er ein plan som "bør omfatte både offentlig, privat og frivillig sektor med særleg vekt på tiltak for barn, ungdom og eldre".

Både NLI og Landslaget skal kvar på sin måte driva rettleiing og opplysningsverksemd. Begge har satsa på årlege seminar av denne typen. For NLI er rådgjeving ved planlegging, utarbeiding og utgjeving av bygdebøker og byhistorie det prioriterte området. Dermed er det diverre heller små ressursar som har gått til direkte rettleiing for den frivillige lokalhistoriske aktiviteten. Feltet er prega av god, men meir tilfeldig hjelp og råd særleg frå universitet, høgskolar, arkiv og kulturvernforvaltningane i fylka. Det trengst ei styrking sentralt, men særleg regionalt. Igjen er det freistande å samanlikna med det enorme apparatet som er bygd opp innan idrettsrørsla m.a. ved hjelp av offentlege midlar.

NLI bør oppretta eit nettverk - formelt eller uformelt - både for rådgjeving og utviklingsarbeid, og i tillegg satsa på både grunnleggjande og bruksorientert forsking for å utvikla lokalhistoria.

Det verkar kanskje som eit paradoks, men for å styrka det lokale samarbeidet må ein også styrka det regionale og sentrale nivå i lokalhistorie-sektoren.

Nettstedet har mottatt økonomisk støtte fra Kulturnett Norge