Utgivers plikter og ansvar

[ Dette er en digital gjengivelse av hefte utgitt av NLI i 1992. Hjelperåder i lokalhistorisk arbeid ; Nr 8 ]

Når en boknemnd, kommune eller andre skal utgi en publikasjon, et årsskrift e.l. finnes det en del regler og lover som dels må, dels bør følges.

Norsk lokalhistorisk institutt gir i denne publikasjonen en oversikt over:

1) lov om avleveringsplikt av dokumenter, med utdrag av forskriftene;

2) et utdrag av lov om merverdiavgift (MOMS) med noen aktuelle forskrifter;

3) bruk av ISBN- og ISSN-nummer;

4) noen bibliografiske råd.

LOV av 9. juni 1989 nr. 32 OM AVLEVERINGSPLIKT FOR ALLMENT TILGJENGELEGE DOKUMENT

§ 1 Føremål
Føremålet med denne lova er å tryggja avleveringa av dokument med allment tilgjengeleg informasjon til nasjonale samlingar, slik at desse vitnemåla om norsk kultur og samfunnsliv kan verta bevarte og gjorde tilgjengelege som kjeldemateriale for forsking og dokumentasjon.

§ 2 Geografisk verkeområde
Kongen kan fastsetja at lova òg skal gjelda for Svalbard og den norske delen av kontinentalsokkelen.

§ 3 Definisjonar
I denne lova vert desse omgrepa nytta slik:
- Medium: noko som kan lagra informasjon.
- Dokument: eitt eller fleire like eksemplar av eit medium som lagrar informasjon for seinare lesing, lyding, framsyning eller overføring.
- Utgjevar: den som for eiga rekning lagar eller får laga eit doku- ment for å gjera det tilgjengeleg for allmenta.
- Produsent: den som framstiller eksemplar av eit dokument for ein utgjevar.
- Importør: den som for eiga rekning tek inn i landet dokument utgjeve i utlandet, for å gjera det tilgjengeleg for allmenta i Noreg.

Eit dokument er gjort tilgjengeleg for allmenta når
- eksemplar av dokumentet vert bode fram for sal, utleige eller utlån, eller når dokumentet på annan måte vert spreidd utanfor ein privat krins,
- informasjonen i dokumentet vert gjort tilgjengeleg utanfor ein privat krins gjennom framføring, framsyning, kringkasting, direktekopling e.l.

§ 4 Kva som skal avleverast
Dokument som er gjort tilgjengeleg for allmenta skal avleverast slik:
- Dokument av papir eller papirliknande medium, mikroformer og fotografi i sju eksemplar.
- Lydfesting, film, videogram, ed-dokument og kombinasjonar av desse dokumenttypane i to eksemplar.
- Opptak av kringkastingsprogram i eitt eksemplar.

Dokument laga i utlandet skal berre avleverast dersom det er laga for norsk utgjevar eller særskilt tilpassa allmenta i Noreg.

Kongen kan gjera unnatak frå eller avgrensa avleveringsplikta og gje særskilte føresegner om kva form eller kvalitet avleveringseksemplar skal ha og om kva opplysningar som skal følgja dokumentet.

§ 5 Kven som skal avlevera m.m.
Avleveringsplikt kan påleggjast utgjevar, produsent og importør av dokument som vert gjort tilgjengeleg for allmenta, og dessutan den som i kraft av lov eller konsesjon har rett til å driva kringkasting.

Dokument skal avleverast utan vederlag. Når avleveringseksemplara representerer ein svært stor kostnad for den avleveringspliktige, kan mottaksinstitusjonen etter søknad gje heil eller delvis refusjon for produksjonskostnadene.

Sending av dokument til mottaksinstitusjonen skal kostast av den avleveringspliktige.

Kongen fastset nærare reglar om kven som har avleveringsplikt, kvar avleveringspliktig dokument skal sendast, tidspunktet for innsending og korleis sendinga skal skje.

§ 6 Når den avleveringspliktige ikkje er handlefør
Ved konkurs eller død skal buet oppfylla avleveringsplikta.

§ 7 Inndrege dokument
Kongen kan påleggja påtalemakta å syta for avleveringa, dersom avleveringspliktig dokument vert inndrege.

§ 8 Tvangsfullføring
Avleveringskrav etter føresegner gjevne i eller i medhald av denne lova er tvangsgrunnlag.

§ 9 Straff
Den som med vilje eller aktlaust handlar i strid med føresegner gjevne i eller i medhald av denne lova, kan straffast med bøter.

§ 10 Ikraftsetjing
Kongen fastset når denne lova skal ta til å gjelda. Frå same tidspunktet vert "Lov av 9. juni 1939 nr. 2 om avleveringsplikt av trykksaker til offentlige biblioteker" oppheva.
(Denne loven ble iverksatt fra 1. juli 1990).

FORSKRIFTER TIL LOVEN
Kirke- og kulturdepartementet har fastsatt forskrifter (dat. 25. mai 1990) til denne loven. De omfatter:
hva som skal og ikke skal avleveres,
hvem som har avleveringsplikt,
hvor mange eksemplarer som skal avleveres,
når og hvorledes sendingen skal skje,
hvor avleveringspliktige dokument skal sendes.

Vi gjengir et utdrag av forskriftene:
Hva som skal og ikke skal avleveres
Pliktavleveringen omfatter "Dokument av papir o.l.", dvs. bøker, rapporter, skrifter og særtrykk, periodika, brosjyrer, flyveblad, opp-rop, museumsguider, utstillingskataloger, turist-håndbøker, lover og vedtekter for bedrifter, lag, institusjoner og organisasjoner, reklame-trykk, program for arrangementer av alle slag, program for politiske partier, rundskriv, årsmeldinger, plakater, postkort, kart og noter.
Unntatt for pliktavlevering er blanketter o.l. til utfylling, brevpapir, konvolutter, visittkort, kalendere uten annen tekst enn dato, inn-bydelser, menyer, billetter, lodd og kunstverk som grafiske blad o.l.
Pliktavlevering gjelder også mikroformer, dvs. dokument på film o.l. med innhold som er så meget forminsket at informasjonen ikke kan leses uten tekniske hjelpemidler. Mikroformer skal avleveres selv om de bare er laget i en original for å kunne kopieres på forespørsel.
Unntatt for avleveringsplikt er mikroformer som er laget av en offentlig institusjon for å sikre originaleksemplarer i egne samlinger. Dette gjelder selv om kopier blir spredt til andre.
Fotografier som blir produsert i minst 500 eksemplarer, skal avleveres.

Hvem som har avleveringsplikt
Avleveringplikt har utgiver, produsent og importør av dokument.
Ansvaret for avlevering av bøker, andre papirdokumenter og fotografier deles mellom utgiver og produsent, slik at utgiver i hovedregelen skal avlevere fem eksemplarer av hvert dokument, mens produsent skal avlevere to eksemplarer av samme dokument. For aviser gjelder at utgiver skal avlevere alle plikteksemplarene. Likeledes skal utgiver levere alle plikteksemplarene når deler av dokument blir produsert av flere produsenter, når dokumentet blir produsert av utgiveren eller når utgiveren får det laget i utlandet.

Hvor mange eksemplarer som skal avleveres
Avleveringsplikten omfatter sju eksemplarer av bøker og andre papir-dokumenter, av mikroformer og av fotografier.
Lydopptak, både musikk og tale (lydbøker) skal avleveres. Hvis opptakene blir gitt ut på forskjellige medier som grammofonplater, kassettbånd og kompaktplater, skal det avleveres to eksemplarer av hvert slag.
Filmer skal avleveres i to eksemplarer. Plikten gjelder uten hensyn til innhold og lengde.
Videogram som er laget eller importert i minst 50 eksemplarer, skal avleveres i to eksemplarer.
Edb-dokument som blir kopiert eller importert i minst 50 eksemplarer (magnetplater, fleksiplater, disketter, magnetbånd, datakassetter o.l.) skal avleveres i to eksemplarer.
Edb-dokument som er tilgjengelig ved kobling gjennom tele-, fjernsyns-, datanett e.l. skal avleveres i to eksemplarer etter oppfordring fra mottaksinstitusjonen.
Av kringkastingsprogrammer skal ett eksemplar avleveres. Det er bare NRK som har avleveringsplikt for opptak av kringkastingsprogrammer, andre som har konsesjon for å drive kringkasting, skal bare levere materiale etter anmodning fra mottaksinstitusjonen.

Når og hvorledes sending skal skje
Plikteksemplarene skal i hovedregelen avleveres i den form de er gjort allment tilgjengelige i. De skal være fullstendige og feilfrie, de skal være forsvarlig pakket og det skal følge med en liste over innholdet i sendingen og over hvem som har opphavsretten. For mikroformer skal innholdslistene ha tekst som kan leses uten hjelpemidler.
Produsenten skal sende inn plikteksemplarene innen en måned etter at dokumentet er produsert, utgiver og importør skal sende sine plikteksemplarer når dokumentene blir gjort tilgjengelige for allmenheten.

Hvor avleveringspliktige dokumenter skal sendes
Mottaksinstitusjon for dokumenter av papir, mikroformer, fotografier, edb-dokumenter og opptak av kringkastingsprogrammer:
Nasjonalbibliotekavdelinga i Rana,
Postboks 278,
8601 Rana. Tlf. 087 - 21 111.

Mottaksinstitusjon for lydopptak (ikke opptak av kringkastingsprogram):
Universitetsbiblioteket i Oslo,
Norsk Musikksamling,
0242 Oslo 2. Tlf. 02 - 55 36 30.

Mottaksinstitusjon for film og videogrammer (ikke opptak av
kringkastingsprogram):
Norsk filminstitutt,
Postboks 482 Sentrum,
0105 Oslo 1. Tlf. 02 - 42 87 40.

Kirke- og kulturdepartementet har gitt instruks, dat. 25. mai 1990, for disse institusjonene om kontroll- og purrerutiner, om videresending til universitetsbibliotekene og om oppbevaring av dokumenter.
Av de dokumenter som blir avlevert i sju eksemplarer skal Nasjonalbibliotekavdelinga i Rana videresende to eksemplarer til Universitetsbiblioteket i Oslo og ett til hver av universitetsbibliotekene i Bergen, Trondheim og Tromsø, dessuten ett eksemplar til Samisk spesialbibliotek i Karasjok når hele eller en viss del av innholdet er på samisk.

Tidligere avtaler
Når det gjelder tidligere avtaler om avlevering av periodika, enten etter loven av 9. juni 1939, eller etter særavtaler, er det ønskelig at utgivere og produsenter opprettholder alle gamle ordninger så sant biblioteksavdelinga i Mo får sine to eksemplarer. Hvis en slik gammel avtale foreligger, bør første forsendelse til Mo inneholde opplysninger om at Universitetsbiblioteket i Oslo får to eksemplarer og at universitetsbibliotekene i Trondheim, Bergen og Tromsø får de eksemplarer som tidligere er avtalt tilsendt direkte.

MERVERDIAVGIFT (MOMS)
PÅ BYGDEBØKER, LOKALHISTORISKE ÅRBØKER OG
TIDSSKRIFTER
Lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 Kap.IV § 16 punkt 7 sier at bøker er fritatt for merverdiavgift (moms) i siste omsetningsledd. Det samme gjelder tidsskrifter som hovedsakelig omsettes til faste abonnenter eller deles ut til foreningsmedlemmer.
Trykkerier og eventuelle forlag som har påtatt seg oppdrag for bygdeboknemnder, historielag o.l. er pliktige til å beregne moms på regningen, men nemndene skal ha full refusjon fra skattekontorene.

Finansdepartementet har gitt forskrifter om gjennomføring av avgiftsfritaket for bøker (Fd's forskrift nr. 19, dat. 9. feb. 1971, sist endret 5. juli 1979). Her heter det:
§ 1. Registreringspliktig næringsdrivende skal ikke svare merverdi avgift av sin omsetning av bøker i siste ledd.
§ 2 og § 3 regner opp hvilke publikasjoner som ikke omfattes av fritaket, bl.a. årskalendre.
§ 4. Et trykkeri kan inntil videre fakturere hele opplaget av en avgiftsfri bok uten merverdiavgift dersom oppdragsgiveren skal utdele hele opplaget av boken gratis. Det samme gjelder dersom oppdragsgiveren skal videreselge en del av opplaget, men salget er av så lite omfang at det ikke betinger registreringsplikt for oppdragsgiveren etter bestemmelsene i merverdilovens kap. VII (om registrering). Registrering skal skje med mindre den næringsdrivendes omsetning og avgiftspliktige uttak av varer og tjenester ikke tilsammen overstiger kr. 12 000.- i en periode på 12 mndr.

Finansdepartementets forskrift om gjennomføring av avgiftsfritaket for tidsskrifter (Fd.s forskrift nr. 16, dat. 13. desember 1969, sist endret 9. januar 1974). Her heter det:

§ 1. Som tidsskrift anses enhver annen publikasjon enn avis forutsatt at
a) publikasjonen utkommer periodisk og med minst 2 nummer i året,
b) publikasjonen er nummerert, er ledd i en ikke tidsbegrenset rekke og utkommer etter en fast utgivelsesplan,
c) de enkelte nummer har felles tittel,
d) publikasjonen omsettes til en forhåndsbestemt pris eller utdeles til foreningsmedlemmer.
§ 2 regner opp hva som ikke anses som tidsskrifter, bl.a. periodiske publikasjoner med kalendarium.
§ 3. Et tidsskrift blir avgiftsfritt dersom minst 80 % av netto opplag i en sammenhengende periode på 12 måneder har vært eller vil bli omsatt til betalende abonnenter eller utdelt til forenings medlemmer som betaler kontingent til foreningen som utgir tidsskriftet.
§ 7. Et trykkeri kan inntil videre levere hele opplaget av et tidsskrift avgiftsfritt til en forening forutsatt at foreningen utdeler minst 80% av netto opplag til foreningens medlemmer uten særskilt vederlag. Det samme gjelder dersom det utdelte antall eksem plarer til foreningsmedlemmene og antallet omsatte eksemplarer til betalende abonnenter tilsammen utgjør minst 80% av netto opplag. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for levering til en oppdragsgiver, herunder forening, som er registrerings pliktig etter bestemmelsene i merverdilovens kap. VII for omsetning av tidsskrifter.
Om registrering sier loven (Kap. VII § 28): Registrering skal skje når den næringsdrivendes omsetning og avgiftspliktige uttak av varer og tjenester til sammen har oversteget kr. 12.000 i en periode på 12 måneder.
Spørsmål om generelt fritak for avgiftsberegning i forbindelse med leveranser av bygdebøker fra trykkeri til utgiver ble i 1971 tatt opp med Skattedirektøren og Finansdepartementet. De fant ikke å kunne gi samtykke til et slikt fritak. Ingen nye signaler er kommet siden.

ISBN og ISSN,
HVA ER DET OG HVORFOR BØR DET BRUKES?

ISBN (INTERNATIONAL STANDARD BOOK NUMBERING)
Standard Book Numbering-systemet ble utarbeidet av prof. F.G.Foster ved Universitetet i Dublin og ble tatt i bruk i England i 1967. Det ble raskt internasjonalisert, og Norge tok ISBN-systemet i bruk i 1971.
Et ISBN-nummer gir en kort og presis identifikasjon av en bok eller publikasjon, i stedet for en mer omfattende identifikasjon bestående av forfatternavn og tittel, evt. sammen med opplag, forlag, og innbinding. Standardboknummeret skal være like pålitelig som titteltrykket. Likesom et tittelblad aldri forandres når boken er trykt, slik forandres aldri et ISBN-nummer.
ISBN-systemet har store utvidelsesmuligheter og et stort anvendelsesområde. Systemet omfatter nesten alle typer av informasjonsbærende materiale.
Administrasjon og koordinering av standardboknummereringen i Norge tas hånd om av
Norsk boknummerkontor,
Universitetsbiblioteket i Oslo,
Drammensveien 42,
0255 Oslo 2. Tlf. 02 - 55 36 30

Boknummerkontorets viktigste oppgaver er å
1. gi veiledning om ISBN-systemet,
2. tildele nye forlag forlagsnummer,
3. lage ISBN-lister, med utregnet kontrollsiffer, som
sendes forlag som nummererer sine publikasjoner selv,
4. påse at nummereringen er korrekt utført,
5. nummerere publikasjoner fra engangsutgivere,
6. lage forlagsliste for publisering i Norsk bokfortegnelse.*
* Norsk bokfortegnelse registrerer trykksaker og dokumenter på papir. Den første katalogen over utgitte bøker omfattet årene 1814-31. Norsk bokfortegnelse utgis av Den norske bokhandlerforening i månedlige hefter som bilag til foreningens tidsskrift Bok og samfunn, og som årskataloger. Fra 1972 har registreringen foregått ved hjelp av edb.

Forlag og andre som regner med å utgi flere enn 10 titler i løpet av overskuelig tid, vil - på forespørsel- få tilsendt tilmeldingsskjema, utgivernummer, dataliste med f.eks. 100 tittelnummer samt veiledning.
Engangsutgivere får tildelt ISBN-nummer ved direkte henvendelse til Norsk boknummerkontor skriftlig, over telefon eller ved besøk.
Dersom det blir aktuelt med flere utgivelser, fås neste nummer samme sted.

Hvem kan delta i ISBN-systemet?
Ethvert norsk firma, enhver institusjon, forening eller privatperson i Norge som utgir publikasjoner som kommer inn under ordningen, kan delta i ISBN-systemet og få tildelt en gruppe standardnummer. Det spiller ingen rolle om publikasjonen utgis for salg eller ei.

Hva skal nummereres?
ISBN-nummer tildeles:
- trykte bøker og småtrykk,
- publikasjoner sammensatt av forskjellige media,
- undervisningsfilmer, video og transparenter,
- bøker på kassett,
- programvare for mikrodatamaskiner (software),
- edb-dokumenter, som maskinlesbare bånd og plater,
- dokumenter i mikroform (kort, film),
- publikasjoner i blindeskrift,
- kartografiske produkter solgt i bokhandel e.l.

Hva skal ikke nummereres?
Notetrykk får ikke ISBN-nummer, derimot sangbøker og bøker med noter der teksten er mer vesentlig enn notene.
Tidsskrifter og periodika får ikke ISBN-nummer. De får i stedet et ISSN-nummer. (Se s. 13).
Årbøker, monografiserier o.l. kan tildeles et ISBN-nummer i tillegg til seriens ISSN-nummer.
Tidsbegrensede trykk som almanakker og kalendre får ikke ISBN-nummer.

Nummersystemets oppbygging
Et ISBN-nummer består alltid av 10 siffer og innledes alltid av pre-fikset ISBN. De 10 sifrene er inndelt i følgende fire grupper atskilt med bindestrek:
a. nasjonalitetsnummer
b. forlagsnummer
c. tittelnummer
d. kontrollsiffer
Eksempel på ISBN-nr.: NLIs bok Lover og forordninger 1537-1605 har ISBN-nr. 82-90176-33-3:
82 Norge
90176 Norsk lokalhistorisk institutt
33 Lover og forordninger 1537-1605
3 kontrollsiffer
De største forlagene har to-sifrede forlagsnummer, de minste (engangsutgiverne) har seks-sifrede forlagsnummer.

Anvendelse av ISBN
For at ISBN-systemet skal bli effektivt, bør standardboknummeret benyttes i kataloger, brosjyrer, annonser, fakturaer osv.
Når en bok utkommer i ny utgave, får den et nytt ISBN-nummer. Nytt opplag beholder derimot det gamle nummeret. Utgave og opplag defineres slik:
- En publikasjon kommer i ny utgave hvis den er satt på nytt, hvis det er foretatt omskrivning, tilføyelser eller utelatelser slik at sidetallet er forandret. Likeså hvis det er forandring i utstyr, format, illustrasjoner eller innbinding. Faksimiler produsert av en annen utgiver enn den opprinnelige skal også ha nytt ISBN.
- En publikasjon kommer i nytt opplag når den er reprodusert fra satsen i en tidligere utgave og det bare er rettet trykkfeil.

Hvor skal ISBN-nummeret trykkes?
I bøker skal ISBN-nummeret trykkes på baksiden av tittelbladet, evt. nederst på tittelbladet. Det bør dessuten trykkes nederst til høyre på baksiden av boken og om nødvendig på løst omslag. Alle ti siffer må trykkes og nummeret innledes med ISBN. Det skal være bindestreker eller mellomrom mellom de fire siffergruppene: ISBN 82-90176-33-3.
På programvare o.l. skal ISBN-nummeret trykkes utenpå forpakningen på et lett synlig sted.

ISSN (INTERNATIONAL STANDARD SERIAL NUMBERING)
Tidsskrifter og periodika (serier) får ikke boknummer. De tildeles i stedet et ISSN (International Standard Serial Numbering). Dette systemet administreres av
ISDS NORWAY,
Universitetsbiblioteket i Oslo,
Drammensvn. 42,
0255 Oslo 2.
Et eneste ISSN vil kunne identifisere en hvilken som helst tittel på hvilket språk det skal være, hvor som helst i verden. Dette er mulig fordi alle periodika som utgis, tildeles et individuelt og uforanderlig nummer i samsvar med internasjonal standard. Et ISSN som har vært i bruk en gang, kan aldri tildeles en annen publikasjon. Ett ISSN representerer en serietittel.
ISSN brukes av bibliotek, bokhandlere o.a. til å identifisere titler, til bestilling og reklamasjon av periodika.
ISSN består av åtte sifre, hvorav det siste er et kontrollsiffer. Romertall X brukes i stedet for kontrollsiffer 10. ISSN skal alltid skrives i to grupper som hver består av fire sifre med bindestrek mellom, og med bokstavene ISSN foran. Eksempel: Hjelperåd fra NLI ISSN 0802-0841.
Et periodikum er definert av ISDS som "en publikasjon ... utgitt i deler som vanligvis følger etter hverandre, vanligvis med numerisk eller kronologisk betegnelse, og som vil fortsette å utkomme i det uendelige". Periodika innbefatter tidsskrifter, årbøker, meddelelser utgitt av foreninger, osv. Unntak er årsberetninger, regnskaper, forenings- og firmablad som bare inneholder nytt om og for utgiveren, og som derfor kun har intern interesse.
ISSN-nummer bør trykkes på et godt synlig sted, fortrinnsvis i øverste høyre hjørne på forsiden av boka. Andre passende plasseringer er bak på boken og på kolofonsiden.
Hvis publikasjonen også har et ISBN-nummer (f.eks. et bind/hefte i en monografiserie), skal begge nummer trykkes på baksiden av tittelbladet, hver med sitt prefiks.
Eksempel: NLIs publikasjon: Gå til kommunearkivet, nr. 23 i serien Skrifter fra Norsk lokalhistorisk institutt:
ISBN 82-90176-40-6
ISSN 0802-720X

Kilder: UBO Veiledninger: 11, 1989 ISBN 82-7000-148-1 og
UBO Veiledninger: 14, 1989 ISBN 82-7000-153-8

NOEN BIBLIOGRAFISKE RÅD

Alle publikasjoner bør i tillegg til ISBN og ISSN inneholde en del andre bibliografiske opplysninger som skal tjene til å beskrive og identifisere publikasjonen. Når disse opplysningene er med, forenkler det arbeidet med Norsk bokfortegnelse og diverse spesialbibliografier (f.eks. Norsk lokalhistorisk litteratur og de lokalhistoriske årsbibliografiene i Heimen), og det gjør katalogiseringsarbeidet i bibliotekene lettere.
På tittelsiden skal det foruten hovedtittel og eventuell annen tittelinformasjon være navn på ansvarshavende (forfatter, redaktør, historielag etc.).
Hva tittelen angår, bør man merke seg:
- Publikasjonen vil bli bibliografisk registrert med den tittelen som står på tittelsiden. Det finnes eksempler på at tittel på omslag og på bokrygg avviker fra tittelsiden.
- Hvis et tidsskrift eller en årbok skifter navn, helt eller delvis, vil dette bli registrert i Norsk bokfortegnelse og bibliotekene må forandre sine kataloginnførsler. Det bør derfor ikke gjøres forandringer i titler hvis det ikke er helt nødvendig. Man bør være konsekvent: heter publikasjonen årsskrift eller heter den årbok?
Andre bibliografiske opplysninger som bør være med på tittelsiden er utgiver, utgivelsessted og utgivelsesår. Også i forskningshistorisk sammenheng er det viktig at f.eks. utgivelsesår for en publikasjon oppgis. Det finnes en rekke tilfeller hvor bygdebøker er utgitt uten opplysning om trykkeår!
Kolofonen (i Norge benyttes nå vanligvis baksiden av tittelbladet til kolofon) inneholder også opplysninger om publikasjonen. Opplysningene bør være så fyldige som mulig. Hvis ikke utgivelsesår og utgivelsessted er angitt på tittelsiden, må det komme med i kolofonen. ISBN-betegnelsen tas med her. Dessuten bør man ta med trykkeriets navn og hjemsted, opplysninger om bokens skrifttype, papir, opplagets størrelse, kunstneriske medarbeidere, bokbinder o.l. Hvis det gjelder en nyutsending av en eldre publikasjon, må det opplyses hvilken utgave det er og om noe er forandret.

Nettstedet har mottatt økonomisk støtte fra Kulturnett Norge