Personal tools
Du er her: Forside / Lokalhistorie

Hva er lokalhistorie?

Lokalhistorie er et flertydig, sammensatt og spenningsfylt begrep. Rent elementært består det av to ord – lokal – som kommer av latin ”locus”, som betyr sted, og historie, som kommer av latin ”historia”, og som både kan referere til historie i betydningen fortid og i betydningen beskrivelse av fortiden eller fortelling om fortiden. Rent språklig kan lokalhistorie altså både vise til stedets fortid og til en fortellende beskrivelse av stedets fortid. I norsk sammenheng er det imidlertid ikke stedet som kulturell konstruksjon eller som fysisk, koordinatfestet bestemmelse, som har stått i sentrum for den lokalhistoriske interesse – men derimot lokalsamfunnet. Lokalhistorie handler om ”lokalt avgrensa studiar av menneske i (lokal)samfunn sett i tidsperspektiv”, heter det i en monografi om norsk lokalhistorie som utkom i 2004. Lokalsamfunn defineres i denne sammenheng som: ”(…) eit geografisk avgrensa busetnadsområde med felles politisk/administrative primærinstitusjonar der innbyggjarane har mangesidig kontakt med kvarandre. Området kan vere samansett sosialt, økonomisk og kulturelt. Kontakten er normalt hyppigare internt enn på tvers av områdegrensene, og mellom innbyggjarane finst det eit opplevd fellesskap med både positive og negative forteikn.”

Denne avgrensningen av lokalhistorien og dens objekt deles av mange, sannsynligvis de fleste, fagutdannede eller profesjonelle lokalhistorikere. På den annen side virker det rimelig å anta at mange som arbeider med lokalhistorie på frivillig basis, enten det skjer individuelt eller gjennom et historielag, vil finne liten mening eller motivasjon i en slik avgrensning av virksomheten. Her ligger et interessant aspekt ved lokalhistorien, nemlig at lokalhistorie ikke bare er en historiefaglig bindestreksdisiplin – et fagfelt – men også noe av en folkebevegelse, organisert gjennom historielagene. Relasjonen mellom fag og folk er blitt beskrevet som lokalhistoriens janusansikt, det vil si som to forskjellige og mange ganger stridende sider ved samme sak. Men kanskje er det riktigere – i tråd med historikeren Ola Svein Stugu – å oppfatte faget og folket som to viktige knutepunkter innenfor ett og samme kunnskapsfelt, der også andre aktører har sin selvstendige plass.

Staden er det vi er dømde til, den er like ufråkommeleg som skuggen. Derfor er forteljinga om staden ei djupt menneskeleg forteljing. Her er vi, men minna våre gjeld staden vi kom frå, draumane våre går mot staden vi eingong skal nå. Alle menneske, absolutt alle menneske, har desse tre stadene felles: Staden vi kom frå, den vi er på, og den vi skal til, den som ventar på oss.”

Edvard Hoem