LOCAL HISTORY
WORLD WIDE

Ansvarlig for nettstedet: Norsk lokalhistorisk institutt

Siden sist endret:

Nyhetsbrev for Lokalhistorisk nettverk, november 2007

Tema for månedens nyhetsbrev er kommunearkivene, som skjuler mange skatter som med fordel kunne vært brukt mer i lokalhistorisk sammenheng. Mandag 26. og tirsdag 27. november arrangerte NLI og Landslaget for lokal- og privatarkiv (LLP) et seminar om dette temaet med tittelen Arkiv i bevegelse, og for at dere som ikke var til stede skal få del i nyttig informasjon fra seminaret, følger et grundig referat:

Hva inneholder et kommunearkiv?

Arnt Ola Fidjestøl, IKA Møre og Romsdal, innledet med et foredrag om hvor kommunearkivene befinner seg, hva en finner i dem og hvordan arkivmaterialet kan brukes i lokalhistorisk sammenheng. Kommunearkiver er primært oppbevart i de enkelte kommunene eller i interkommunale arkiver (IKA’er), men det finnes også kommunalt arkivmateriale i andre arkivinstitusjoner som Riksarkivet, Statsarkivet og fylkesarkivene. Bortsett fra Hedmark, Oppland og Akershus har alle fylker i dag interkommunale arkiv. I kommunearkivene finner vi tilfang fra folkeregistre, økonomiforvaltning, kirke og kultur, undervisning, sosiale oppgaver som fattigvesen, trygdevesen, barnevern o.l., tekniske oppgaver, rettspleie, nærings- og ressursforvaltning, reguleringstiltak, kommunal næringsdrift samt forsvar og beredskap. En bør imidlertid være oppmerksom på at det i enkelte kildeserier kan det være store hull, for eksempel fordi materiale er kassert eller er kommet i privat eie. En forutsetning for å finne frem til materiale i kommunearkivene er selvsagt at de er ordnet i tilstrekkelig grad, og selv om det har skjedd mye på dette området de siste årtiene, er det flere steder mye som står igjen. Det kommunale arkivmaterialet kan i lokalhistorisk sammenheng brukes både til å belyse kommunen som institusjon, som aktør, som arena og som speil for samfunnet. Dessuten kan materialet brukes til studier av enkeltemner og i ulike formidlingssammenhenger. En bør være oppmerksom på at deler av materialet også kan brukes som kilde til kvalitativ informasjon.

Livsløp belyst gjennom kommunearkiv

Frøydis Antonsen, IKA Troms, drøftet i sitt foredrag mulighetene for å belyse et livsløp gjennom et kommunearkiv. Og kommunearkivene inneholder riktignok materiale om livsløp fra vugge til grav, men en kan ikke nødvendigvis følge et enkelt livsløp i alle faser. Det vil heller ikke være uproblematisk å sammenligne for eksempel barndom eller alderdom i ulike perioder, fordi det vil variere hva som er dokumentert i ulike perioder. Hvordan materialet er ordnet vil også variere i ulike perioder. Det er derfor viktig å kjenne godt til samfunnsforholdene og den administrative utviklingen i kommunen man studerer. En bør også være oppmerksom på at materialet i arkivene ikke nødvendigvis er representativt. Antonsen oppfordret ellers brukerne til å ta kontakt med arkivaren, som ofte kan utfylle opplysningene i katalogen.

Adgangen til kommunearkiver - lover og regler

Kari Remseth, IKA Trøndelag, gikk gjennom lover og regler som styrer adgangen til kommunearkivene. Ifølge Arkivloven er tilgjengeliggjøring av kommunalt arkivmateriale en lovpålagt oppgave for kommunene. Offentlighetsloven danner grunnlag for dokumentinnsyn i forvaltningen, for eksempel i saksdokumenter, journal, møtekart og databaser. Loven gir også rett til innsyn i ikke-papirbaserte dokumenter. Kommunen skal dessuten bidra med skriftlig eller muntlig forklaring påforkortinger, koder eller lignende som er benyttet i edb-systemer eller andre i lagringsmedia. Selv om dette er hovedreglene, kan både saker, dokumenter og opplysninger i dokumenter unntas offentlighet. Det gjelder taushetsplikt for personlige opplysninger og opplysninger om forretningsmessige forhold. Taushetsplikten bortfaller etter 60 år om ikke annet er bestemt. For barnevernssaker og saker som angår barnevern og adopsjon, bortfaller taushetsplikten først etter 100 år. Forvaltningsloven gir partene i en sak rett til innsyn i sakens dokumenter, men taushetsplikten aktualiseres også i dette tilfelle når det gjelder opplysninger om tredjeperson. På visse vilkår gir Forvaltningsloven forskere adgang til taushetsbelagt materiale. Ved siden av Arkivloven og Forvaltningsloven, er det særlig Personopplysningsloven som inneholder opplysninger som regulerer adgangen til kommunearkivene. Personopplysningsloven tar først og fremst sikte på å beskytte nålevende enkeltpersoner mot at såkalte sensitive opplysninger kommer på avveie, det vil si opplysninger som angår rasemessig eller etnisk bakgrunn, strafferettslige forhold, helsemessige forhold, seksuelle forhold og medlemskap i fagforeninger.

Hvor langt skal vi strekke høfligheten?

Egil Christophersen, bygdebokforfatter for Nøtterøy, stilte noen grunnleggende spørsmål om hvor langt man skal strekke høfligheten i historieskrivingen. Flere biografier har den siste tiden skapt debatt fordi de har tøyd disse grensene svært langt: Eli Hagen, Carl I. Hagen, Gerd Liv Valla, og dessuten Ove Røsbakks Prøysen-biografi og Trond Kirkvaags biografi om faren Rolf. Selv om noe er sant, er det ikke dermed sagt at det er riktig å offentliggjøre det. Har vi rett til å skrive om slikt som straffbare forhold, seksuell legning, landssvik, fattigdom, rus og andre temaer som kanskje ikke er tabuer i dag, men som var det i samtiden? Og hva går vi glipp av hvis vi ikke skriver om dette? Vi må selvsagt ta hensyn til nålevende personer, avdødes ettermæle og til pårørende, men har alle krav på samme vern? Ved å utelate og anonymisere risikere vi å tildekke i stedet for å avdekke, og kanskje bidrar vi til å opprettholde lokale myter og rykter. Kanskje må personer som aktivt har søkt offentligheten, tåle at historikerne retter et ubehagelig søkelys mot dem, særlig hvis vi på den måten kan bidra til å avsløre maktforhold i samfunnet.

Lokalhistorikernes bruk av kommunearkivene

Egil Nysæter og Steinar Aas tok begge for seg ulike aspekter av lokalhistorikernes bruk av kommunearkivene. Nysæter påpekte det tvetydige gode som ligger i den sentralisering av kommunearkivene som IKA-institusjonene innebærer. Sentralisering av arkivene er på den ene siden veldig bra for arkivene som arkiver betraktet, fordi de blir ordnet, katalogisert og tilgjengeliggjort. På den andre siden kan man stille spørsmål om dette er like bra for alle brukerne. For mange brukere innebærer sentraliseringen lange avstander til arkivene, påpekte Nysæter. Til en viss grad kan dette problemet kompenseres med gode kataloger og veiledning på nett i bruken av ulike arkivserier, men helt tilfredsstillende kan ikke dette bli. På lengre sikt er det nødvendig med dokumenter i fulltekst. Og det er også nødvendig å lage veiledninger som i større grad enn de eksisterende viser hvordan materialet kan brukes, hvilke spørsmål man kan stille til det eller hvilke ”hvite” flekker materialet kan fylle ut i forståelsen av lokalsamfunnet.

Steinar Aas, Universitetet i Tromsø, tok utgangspunkt i sin erfaring med kommunearkiver i forbindelse med arbeidet med bind 1 av Narviks historie. I den sammenslåtte Narvik kommune er byens arkiv bedre ivaretatt enn den tidligere herredskommunens. Aas måtte derfor gå til Statsarkivet for å finne kilder til bygdesamfunnets historie. Aas hevdet at dårlige arkiver kan prege historiefremstillingen fordi kildematerialet gjør det vanskelig å spisse problemstillingene mot et spesielt lokalsamfunn, og man blir nødt til å generalisere. Aas stilte også spørsmål ved om kommunearkivene er godt nok tilrettelagt for forskere. Ofte er det for lite kunnskap om hva som finnes i de lokale kommunearkivene blant de ansatte, men historikerne kan også ha manglende kunnskaper - om kommunearkiver spesielt, men også om arkiver generelt. For å bøte på dette kunne Aas fortelle at Institutt for historie ved Universitetet i Tromsø i januar 2008 ville starte opp et 20 studiepoengs emne kalt ”HIS 2015 Ting og tekst - Arkiv og museumskunnskap sett i et historiefaglig perspektiv”. Emnet er samlingsbasert og egnet for distansestudenter. 

Mangfold, minoriteter og arkiver

Tre av foredragene handlet om hvordan nasjonale og etniske minoriteter er ivaretatt i kommunearkivene. Bjørg Evjen, Universitetet i Tromsø, snakket om i hvilke deler av materialet samer, kvener og finner kan gjenfinnes. Før man begynner å lete, er det viktig å se på begrepsbruken. Folketellingene (fra og med 1865) opererer med finn, lapp og kven som hovedkategorier, men begrepene har hatt ulik betydning i ulike perioder og i ulike områder og er dessuten ofte slått sammen. Finn er for eksempel brukt både om samer, kvener og finner. I skattelister fra 1600- og 1700-tallet er sjøfinner registrert som ”odelsfinner” (så langt sør som Beiarn), og det sies at sjøfinnene har ”finneodel”. Kirkebøkene er ikke en pålitelig kilde i denne sammenhengen, fordi prestene ikke var pålagt å føre opp etnisitet. For nyere tid kan det være vanskelig å spore etnisitet, blant annet fordi industrialiseringen gjorde etnisitet irrelevant.

Ellen Røsjø, Oslo byarkiv, informerte om Oslo byarkivs prosjekt Oslos multikulturelle arkiver, som ble startet opp i 2004. Prosjektet har som mål å sikre en multikulturell innsamling og formidling i byarkivets regi. Bakgrunnen for prosjektet er at Oslo er Norges største innvandrerby med en tredjedel av landets innvandrere. Likevel er innvandrerbefolkningen i liten grad representert i byarkivet, ”byens hukommelse”, i alle fall ikke annet enn sett gjennom myndighetenes perspektiv. For å sikre innvandrerbefolkningens plass på egne premisser satte byarkivet i gang en innsamling av arkiver skapt av ulike organisasjoner eller aktører som representerer innvandrergrupper. Hittil er det kommet inn 12 arkiver og samlinger, for eksempel fra organisasjoner som driver utadrettet kulturvirksomhet – som Nordic Black Theatre og Cosmopolite. Se også artikkel i Lokalhistorisk magasin 3/07 s. 14-16.

I forbindelse med LLPs 3-årige prosjekt ”Minoriteter i offentlige arkiver”, som startet i 2006, har Kaisa Maliniemi Lindbach undersøkt samers og kveners møte med offentlige institusjoner i to norske kommuner. På leting etter relevant arkivmateriale, fant hun på kort tid, til sin store overraskelse, over 120 samiskspråklige og over 230 kvenskspråklige dokumenter i Porsanger kommunes arkiv. Like overraskende var det at flere av dokumentene var fra perioden da fornorskningen var på sitt mest intense. Fornorskningens strenghet og den antatte statlige ensrettingen har tydeligvis variert fra kommune til kommune. I Nordreisa ser fornorskningen ut til å ha vært hard både for samer og kvener. Porsanger kommune ser derimot ut til å ha vært trespråklig i over 100 år! Dokumenter i kommunearkivene fra den samiske og kvenske befolkningen, gir historikerne nye muligheter til å skrive de nasjonale minoritetenes historie sett fra lokalbefolkningens perspektiv. En annen erfaring Lindbach har gjort seg i arbeidet med kommunearkivene, er at behandlingstiden for forskertilgang kan være lenger enn det mange har tid til å vente på... Se også artikkel i Lokalhistorisk magasin 3/06 s. 4-7.

Formidling av kommunearkiver

De tre siste foredragene handlet om formidling av kommunearkiver. Kjetil Reithaug, IKA Vest-Agder (IKAVA), fortalte om et prosjekt arkivet deltar i om formidling av kommunearkiv gjennom folkebibliotek. Prosjektet dreier seg både om distribusjon av kataloger og av originalt arkivmateriale. IKAVAs nye arkivbuss, bringer arkivmateriale tilbake til kommunene der det opprinnelig ble skapt, gjennom de lokale folkebibliotekene. Katalogene er tilgjengelige både på Internett og på bibliotekene, og bibliotekarene har fått opplæring i å finne frem i dem. Arkivarene bidrar til å formidle materialet gjennom kåserier og andre arrangementer i biblioteket. Skoleklasser er blant annet blitt invitert på besøk og har behandlet det unike materialet med stor interesse og respekt. IKAVA har også et prosjekt som tar sikte på å orientere historielag og slektshistorielag om hva de kan finne i kommunearkivene. Originalt arkivmateriale har hittil i liten grad vært brukt av historielagene i for eksempel årbøker, men kanskje vil dette endre seg. I Vest-Agder har det nemlig vist seg at når historielagene først er blitt kjent med IKAVA, kommer de tilbake for å søke informasjon.

Kjetil Jensen, Arkiv i Nordland, fortalte om deres erfaringer med å formidle minnemateriale på nett gjennom lydfiler. Det startet med at forfatteren Dag Skogheim avleverte sine lydarkiver til arkivet. Gjennom arbeidet med auditivt materiale har arkivet fått erfaring både med digitalisering og med formidling av slikt materiale. De har blant annet bakt lydfiler inn i artikler om ulike temaer og dessuten kombinert lyd med bilder. Prosjektet har gitt arkivet mer oppmerksomhet, nye brukergrupper, økt bruk av materialet og nye samarbeidspartnere. Det har også vært ressurs- og kompetansekrevende, men først og fremst morsomt! Jensen oppfordret andre arkiver til å samle inn tilsvarende materiale før det blir ødelagt.

Rune Lothe, IKA Hordaland, snakket om formidling av kommunearkiv på nett. Sogn og fjordane fylkesarkiv har arbeidet med dette i flere år og er de som er kommet lengst på området. Vi fikk også demonstrert at IKA Hordaland har kommet langt. De har lagt ned 23 årsverk i tilgjengeliggjøring av kommunearkiver på nett og har mye informasjon på sine sider som kan være til nytte også for andre arkiver. Klikk og lær!

Søk i lokalhistorie.no

levert av FreeFind

> Meld deg inn i nettverket og gled deg til neste nyhetsbrev!

Nettstedet har mottatt økonomisk støtte fra Kulturnett Norge