Personal tools
Du er her: Forside / Publisering / Lokalhistorie i Norge

Lokalhistorie i Norge

Av Ola Alsvik

Denne artikkelen er tidligere publisert i: Norsk lokalhistorisk institutt og lokalhistorie i Norge. - Oslo : Norsk lokalhistorisk institutt, 1998. - S. 8-15. - ISBN 82-90176-89-9.

 

Lokalhistoriens «janus-ansikt»

En generell definisjon av lokalhistorie kan være at faget er et studium av fortidige lokalsamfunn, der lokalsamfunnet både er initiativtaker til studiet, gjenstand for undersøkelsen og i siste instans mottaker for det ferdige produktet. Men en slik definisjon av lokalhistorien har samtidig en stor svakhet i den forstand at den legger all vekt på lokalhistoriens identitet som akademisk forskningsgren. I realiteten er fenomenet lokalhistorie tvetydig: På den ene siden har det en faglig dimensjon, og er en akseptert disiplin innen historiefaget. På den annen side har lokalhistorien karakter av å være en folkebevegelse, og slik skiller faget seg fra andre historiske forskningsdisipliner ved at initiativet til forskningen oftest kommer nedenfra og at forskningsprosessen er båret fram av en mer eller mindre bred folkelig støtte.

Dette fenomenet er blitt kalt lokalhistoriens «janus-ansikt», noe som betyr at lokalhistorien har ett åsyn vendt mot de akademiske miljøene av profesjonelle historikere og ett vendt mot de mange lokalmiljøene av interesserte amatørforskere. Lokalhistorien er både en omfattende og svært sammensatt litterær produksjon, og et mangesidig folkelig kulturarbeid. På grunn av denne dobbeltheten har norsk lokalhistorie fått en sterkere samfunnsposisjon enn faget har i mange andre europeiske land, hvor lokalhistorien enten mangler folkelig oppslutning eller mangler forskeroppslutning - eller begge deler.

Den moderne lokalhistoriens framvekst

Norsk lokalhistorie har røtter tilbake til den topografiske litteraturen på 1700- og 1800-tallet. Men det vi kan kalle den «moderne» lokalhistorien oppsto omkring århundreskiftet, og det er denne lokalhistorien som har direkte betydning for den dobbeltheten som er beskrevet ovenfor.

Med «moderne» lokalhistorie sikter vi til tre forhold som alle ha har hatt betydning for disiplinens særnorske utvikling: For det første oppsto lokalhistorien som et svar på moderniseringen av det norske samfunn, altså de omfattende økonomiske, sosiale og kulturelle prosessene som endret norske bygders samfunnsstruktur fra slutten av 1800-tallet, og gjerne går under betegnelsen hamskiftet. I denne situasjonen oppsto et behov for å ta vare på det gamle, og kanskje enda mer et behov for å reise et ideologisk forsvar for den tradisjonelle samfunnsorden.

For det andre ble framveksten av lokalhistorien stimulert av politiske prosesser, og særlig av den begivenheten som skapte det moderne Norge som nasjon, unionsoppløsningen i 1905. Nasjonsbyggingen hadde behov for ideologiske overbygninger, og lokalhistorien produserte en av de mest kraftfulle: Forestillingen om at det eksisterte en urnorsk materiell og åndelig kultur blant frie og stolte norske bønder, en kultur som i kraft av sin styrke hadde overlevd 400 års fremmedstyre.

En tredje og siste faktor var utviklingen av historien som fagområde. Fram til unionsoppløsningen hadde politiske og nasjonale problemstillinger dominert historikernes horisont. Da nasjonalstaten var et faktum, trådte derimot disse perspektivene i bakgrunnen for mer økonomiske og sosiale spørsmålsstillinger, som hadde dét til felles at de krevde lokale studier. Fokus ble satt på de norske lokalsamfunns historie.

Tre grupper av aktører engasjerte seg i den moderne lokalhistoriens prosjekt: Faghistorikere, amatørgranskere og politikere. De hadde forskjellig utgangspunkt og noe ulike motiver for sine interesser. De profesjonelle historikerne har vi allerede nevnt. De kom utenfra, og de hadde oftest rent faglige og kjølige motiver for sine interesser. For dem var lokalsamfunnet primært et interessant studieobjekt. Helt annerledes var det med amatørgranskerne, som delte historikernes faglige interesser, men samtidig var de gjerne vokst opp i samfunnet de studerte, noe som disponerte for følelsesladete perspektiver på den lokale historien. De lokalhistorisk interesserte politikerne var ofte av samme støpning som amatørgranskerne, mange var lærere, mange hadde bondebakgrunn. De fleste sympatiserte politisk med Venstre. Og flere av dem betraktet lokalhistorien som et redskap til å hevde bondesamfunnets rett overfor industrisamfunnet. Lokalhistorien skulle få «en Opgave for vor Tid af national, kulturel og - politisk Art», som for eksempel Abraham Berge formulerte det.

Mellom de tre gruppene var det ulike typer av spenninger. Men først og fremst utviklet det seg et fruktbart samarbeid gjennom Den norske historiske forening. Dette samarbeidet fikk stor innflytelse på lokalhistorien. To resultater ble særlig viktige. For det første utarbeidet gruppen et sett faglige retningslinjer for den lokalhistoriske forskningen, som fikk langvarig betydning for lokalhistorien som fagfelt. For det andre forsøkte de å stimulere til etablering av historielag, noe som fikk langsiktig innflytelse på lokalhistorien som folkebevegelse.

Litterær og folkelig bevegelse

De faglige retningslinjene var utarbeidet av profesjonelle historikere som anbefalte å legge hovedvekten på den økonomiske historien. Amatørgranskerne fulgte rådet lojalt og resultatet var at bygdeboklitteraturen i mange tiår ble preget av den materielle kulturen og dens ulike ytringer. Samtidig fikk bygdebøkene fra den eldste perioden et formalt fellestrekk som også skulle prege genren i mange tiår. De aller fleste var sterkt emnedelte, og genren kalles gjerne for den emnedelte bygdeboka. Stoffet var inndelt i klart atskilte temaer. De enkelte delene av bygdas historie - topografien, befolkningen, næringslivet, skolen, kirken osv - fikk nærmest hver sin fortelling. Det var ingen overordnede perspektiver som bandt det hele sammen eller som lot leseren se sammenhengene mellom utviklingen på de forskjellige samfunnsområdene.

Lokalhistorien fikk sitt gjennombrudd som folkebevegelse i samme periode som den eldste bygdeboklitteraturen ble utgitt. Vestlandet var tidligst ute, og de første historielagene her ble opprettet allerede på slutten av 1800-tallet, men særlig i årene etter unionsoppløsningen i 1905. På Østlandet kom prosessen i gang omkring et tiår senere, og den utløsende faktor bak bevegelsen i østnorske bygder var grunnlovs-jubiléet i 1914.

Paradoksalt nok ble altså den lokalhistoriske bevegelsen på Vestlandet og Østlandet organisert på bakgrunn av to store nasjonale begivenheter. Men ellers skilte de to miljøene seg fra hverandre på andre måter. Den vestlandske retningen hadde en sterkere folkelig forankring og en klarere amatørprofil. Den østlandske var mer dominert av bondesamfunnets eliter og pleiet forbindelser med profesjonelle historikere. Etter noen år søkte likevel bevegelsens to motpoler nærmere kontakt med hverandre, og i 1920 ble det opprettet en felles organisasjon, Landslaget for bygde- og byhistorie, som i 1982 skiftet navn til Landslaget for lokalhistorie. Alt i 1921 begynte Landslaget å utgi tidsskriftet Heimen, som fortsatt er norsk lokalhistories viktigste organ.

I løpet av mellomkrigsårene vokste den lokalhistoriske bevegelsen under trykket av de voksende motsetningene mellom by og land, mellom arbeid og kapital, mellom nye og gamle næringer. Bygdeboklitteraturen vokste også kvantitativt innenfor rammene av den emnedelte bygdeboka. Men samtidig ble det utviklet nye metodiske, teoretiske og litterære grep i denne perioden som formet en ny bygdebok-genre, den kronologiske bygdeboka.

Professor Andreas Holmsen utviklet den nye modellen i årene like før annen verdenskrig. Modellen skilte seg først og fremst fra den eldre ved at stoffet var kronologisk inndelt i tidsavsnitt, at hvert enkelt tidsavsnitt tok sikte på å gi en helhetlig framstilling av bygdas historie og at alle avsnittene var bundet sammen av forfatterens ambisjoner om å klarlegge utviklingslinjene i det som skjedde. Holmsens arbeider fikk også stor betydning for utviklingen av en annen og populær gren innenfor den lokalhistoriske litteraturen: Gards- og slektshistorien. Det var skrevet omfattende slektshistorier også tidligere. Allerede fra slutten av mellomkrigsårene utgjorde gards- og slektshistoriene omtrent halvparten av bygdeboklitteraturen. Men Holmsen ga denne forskningsgrenen ny retning. Tyngdepunktet skiftet fra den ætte-historiske til den gards-historiske delen. Holmsen gjorde selve garden, som geografisk, økonomisk og sosial enhet, til det sentrale forskningsobjektet.

Etterkrigsårenes bygdebok-litteratur

Selv om den kronologiske bygdeboka bød på mange faglige fordeler, så fortsatte likevel de fleste forfattere å skrive i tråd med den emnedelte modellen også etter krigen. I 1950 utgjorde de kronologiske bøkene bare 20% av det totale antallet bøker, og to tiår senere var omtrent 40% av de generelle bygdehistoriene basert på den kronologiske modellen. Det skjedde altså en gradvis forskyvning fra emnedelte til kronologiske framstillinger innenfor den generelle bygdehistorien. Dette er den ene av to hovedtendenser i utviklingen av bygdebok-litteraturen etter krigen.

Den andre hovedtendensen er at den gards- og slektshistoriske litteraturen holder stand som den største sektoren innen feltet. På 1980-tallet utgjorde gards- og slektshistoriene godt over 60% av bygdebøkene.Tallet på nye bøker av denne kategorien ble nesten tidoblet mellom 1940 og 1990, og på begynnelsen av 1990-tallet var omtrent halvparten av alle landets kommuner dekket med gards- og slektshistorier. En undersøkelse utført av Margit Løyland viser imidlertid en noe synkende tendens for de aller nyeste utgivelsene, slik at vi som en tommelfinger-regel kan regne at omtrent 50% av bygdebøkene i dag er gards- og slektshistorier, mens ca 40% er generelle bygdehistorier og 10% er byhistorier.

Profesjonalisering

Veksten i kronologiske framstillinger har kanskje først og fremst sammenheng med to viktige utviklingstrekk i etterkrigsårene. For det første er bygdebokskrivingen blitt mer og mer profesjonalisert, i den forstand at historikere og andre universitetsutdannede fagfolk har fortrengt amatørgranskerne som forfattere av lokalhistoriske verker av denne dimensjonen. Og profesjonistene har gjerne foretrukket den kronologiske tilnærmingen. Dette har forbindelse med et annet viktig utviklingstrekk, nemlig at bygdeboka har fått økende lokal status. I større og større grad er det blitt kommunene som planlegger, finansierer og driver fram bygdebokarbeidene. By- og bygdehistoriene er blitt lokale prestisje-prosjekter som krever store ressurser og som det stilles høye kvalitetskrav til. Som et ledd i kvalitetssikringen har kommunene valgt å satse på profesjonister på alle plan i prosessen. Denne utviklingen har muligens disponert for den mer krevende og kostbare kronologiske modellen, fagfolkenes modell.

Innenfor den andre store hovedgrenen av bygdeboklitteraturen, gards- og slektshistorien, har det også funnet sted en tilsvarende profesjonalisering i etterkrigsårene. Men en annen tendens er kanskje vel så slående og interessant faglig sett: De moderne gards- og slektshistoriene har økt veldig i omfang. Dette har særlig to årsaker. For det første har det å gjøre med standarden på forskningen. De faglige kravene til grundighet og uttømmende behandling av gardens historie er blitt stadig strengere. For det andre har det å gjøre med den samme tendensen til demokratisering, som vi har sett innenfor den generelle bygdehistorien. Det har utviklet seg et prinsipp om at alle lokalsamfunnets individer, i fortid og nåtid, skal med i framstillingen. Tidligere var gjerne gards- og slektshistoriene sentrert om bondeættene, og mange steder helst om de bedre ættene. Folk ble kvalitetsveiet. Dette aksepteres ikke lenger.

Lokalhistorien i dag

Fram mot årtusenskiftet har lokalhistorien beholdt sitt janus-ansikt. Som folkebevegelse lever den først og fremst gjennom de mer enn 500 historielagene som er registrert i dag. De fleste av landets 435 kommuner har et historielag, og noen har faktisk flere. Til sammen har lagene omkring 100.000 registrerte medlemmer. Og den aktiviteten de organiserer og driver fram er mangfoldig: Historielagene informerer og driver opplysningsarbeid om lokal historie, de arrangerer studiesirkler og kursvirksomhet for medlemmene, de organiserer og utfører restaureringsarbeid av gammel bebyggelse og lokale kulturminner, de planlegger og utfører innsamlinger av eldre stedsnavn, muntlige tradisjoner og dialekter.

Midt oppe i alt dette er likevel den sentrale oppgaven i mange historielags virksomhet utgivelsen av årboka. I midten av 1990-årene publiserte norske historielag mer enn 250 årbøker med artikler som spenner over et svært bredt innholdsmessig og kvalitetsmessig register. Også blant årboksforfatterne er mange av bidragsyterne profesjonelle historikere, men langt de fleste artiklene er skrevet av interesserte, lokale amatører. Årboka kombinerer på en selvfølgelig måte det populære og upretensiøse med det vitenskapelige og dyptpløyende. Kanskje er dette det mest konkrete og overbevisende uttrykk i dag for den lokalhistoriske tradisjonens doble røtter i folkekulturen og den akademiske verden.

Lokalhistorien som aktør i lokalsamfunnet

I dag er årbøkene blitt amatørgranskernes viktigste litterære arena. Som nevnt, er de større produksjonene i økende grad overtatt av faghistorikere. Til denne kategorien hører bygdebøkene - de generelle bygdehistoriene og gards- og slektshistoriene - og byhistoriene. I begynnelsen av 1990-årene hadde nesten 3/4 av alle by- og bygdebokforfattere akademisk skolering. På samme tid brukte norske kommuner over 40 millioner kroner årlig på denne typen produksjoner. Og omkring 200 forfattere var engasjert i mer enn 50 forskjellige prosjekter. Store ressurser investeres altså i produksjonen av lokalhistoriske verker.

Men lokalhistorien tilfører også lokalsamfunnet ressurser, både kvantitativt og kvalitativt. Kvantitativt kan lokalhistoriens betydning måles i den store etterspørselen etter slik litteratur. For mange av landets ca 500 bokhandlere er lokallitteraturen en viktig del av de totale årsinntektene. Uten å overdrive kan det slås fast at mange lokale bokhandlere er økonomisk avhengige av lokallitteraturen, og ikke minst av den forutsigbare og solide inntekten fra salget av årboklitteraturen.

Den kvalitative gevinsten lar seg vanskelig måle på samme måte, men kan neppe overvurderes: Lokalhistorien er sosialt viktig fordi den engasjerer mennesker og organiserer nettverk på tvers av etablerte sosioøkonomiske mønstre i det moderne samfunn. Før krigen var norsk lokalhistorie i stor grad elitenes historie, og ikke minst var det sterke bånd mellom den lokalhistoriske bevegelsen og bondesamfunnets øvre sosiale sjikt. Etter krigen har både faget og bevegelsen gradvis favnet bredere lag av befolkningen, økonomisk, sosialt og etnisk.

Lokalhistorien er også kulturelt viktig fordi den bygger opp kompetanse og kunnskaper om samfunnets historie. De siste 50 år av norsk historie har vært preget av store strukturendringer i samfunnet, norske bygder er blitt fraflyttet og næringer nedlagt, tidligere tettsteder har utviklet seg til ekspansive presskommuner og større byer er blitt regionale forbruks- og servicesentra. I en slik periode er lokalsamfunnets historie blitt en enda viktigere ressurs enn tidligere for å bevare samfunnets og befolkningens identitet, dvs opplevelsen av at noe i samfunnet forblir det samme over tid, at det i en eller annen forstand er sammenheng mellom fortid og nåtid, og at denne sammenhengen kan tas vare på i framtiden.

I forlengelsen av det siste momentet ligger en tredje kvalitativ ressurs: I økende grad er lokalhistorien blitt et politisk-administrativt redskap: Kompetanse og kunnskaper om lokalsamfunnets fortid er blitt et premiss for den aktuelle styringen og den framtidige planleggingen av lokalsamfunnet. Kommunalforvaltningen har et behov for historisk viten om lokale tankemønstre og lokal ideologi, om sammenhengen mellom tiltak innen ulike samfunnssektorer og endringene i slike tiltaksmønstre over tid, om varierende premisser for de lokale beslutningsprosesser og om vekslende linjer i styringen av lokalsamfunnet. Til sammen har dette gitt lokalhistorien en både bredere, dypere og sterkere samfunns-status i etterkrigstiden enn i perioden før.