Avleveringsplikt, ISBN/ISSN, tittelblad og kolofonopplysningar (bibliografiske standarder)

Av Ingebjørg Rype

Pliktavlevering

Det er Nasjonalbiblioteket (NB) som forvalter pliktavleveringsloven i Norge.   ”Formålet med loven er å sikre avleveringen av dokument med allmenn tilgjengelig informasjon, slik at disse vitnemålene om norsk kultur og samfunnsliv kan bli bevart og gjort tilgjengelig som kildemateriale for forskning og dokumentasjon”.  (§1)

Historikk

Norge har hatt pliktavlevering siden 1697,  den gjeldende loven trådte i kraft i 1990. Den norske loven er banebrytende, fordi den sier at alle dokumenter som er allment tilgjengelige er avleveringspliktige – uavhengig av medium.  Det betyr at det ikke bare er bøker og tidsskrifter som skal avleveres, men også TV- og radioprogrammer, filmer, lydbøker, videoer og internettdokumenter.

En annen betingelse for at noe skal avleveres, er at det skal være laget for norsk utgiver eller være spesielt tilpasset allmennheten i Norge, dvs. at materialet er tenkt brukt videre enn til en privat krets. Særlig lokalhistorisk litteratur er viktig å få avlevert, både fordi den brukes mye i forskning og fordi den kan handle om områder det ellers finnes lite stoff om. Dessuten blir den ofte ikke distribuert gjennom de kommeriselle distribusjonskanalene eller solgt gjennom bokhandelen. 

Hvorfor pliktavlevering? 

Pliktavleveringen har et dobbelt siktemål: Bevaring og tilgjengeliggjøring. Man ønsker å ta vare  på kulturarven, samtidig som det som avleveres skal være tilgjengelig for seinere generasjoner.  Avleveringen skal sikre mulighetene både for forskning og dokumentasjon. 

Hvor går dokumentene?

Som en hovedregel skal dokumentene avleveres i 7 eksemplarer, hvorav produsenten (dvs trykkeriet)  skal avlevere 2.  Det er Nasjonalbiblioteket som fungerer som mottakssentral, de tar selv vare på tre eksemplarer:  Ett av disse går til sikringsmagasinet i fjellet i Mo i Rana, ett blir utlånseksemplar, og ett blir tilgjengelig ved lesesalen i Oslo.  Adressen er: Nasjonalbiblioteket, Pliktavlevering, 8607 Mo i Rana. De fire siste blir sendt til universitetsbibliotekene i Tromsø, Trondheim, Bergen, Oslo.  På den måten sikrer man geografisk spredning. Alle nettdokumenter på .no blir lastet ned og lagret i Nasjonalbibliotekets digitale sikringsmagasin (DSM).  Det er et stor volum, ca 30 millioner dokumenter (eller filer).

Hva skjer videre med dokumentene?  Registrering, databaser

Det er  ikke bare viktig  at dokumentene blir avlevert.  For at de skal ha noen verdi, må de også registreres slik at de seinere kan gjenfinnes.  De må gjøres tilgjengelige.

Dokumentene blir registrert i BIBSYS med en gang de kommer inn.  BIBSYS er en felles katalog for Universitets- og høyskolebibliotek og samtidig Nasjonalbibliotekets katalog. Her kan man også se hvilke bibliotek som har et dokument. Det meste som er utgitt i Norge kan finnes her. Materialet blir videre, etter bestemte kriterier,  registrert i Nasjonalbibliografien, monografier i Norbok og periodika  i Norper.  Når det gjelder årbøkene kan disse i noen tilfeller betraktes som begge deler.  Dvs. at en enkeltutgave av en årbok gjerne kan falle inn under definisjonen for monografi.   Monografier defineres som ”Ikke-periodisk dokument som enten er avsluttet i én fysisk enhet eller avsluttet  (eventuelt planlagt avslutttet) i et på forhånd fastsatt antall enheter.

Et periodikum  defineres som en ”publikasjon på et hvilket som helst medium som utsendes i deler som følger etter hverandre, som oftest emd numeriske eller kronologiske betegnelser, og som ikke tar sikte på en avslutning.  Periodika omfatter tidsskrifter, aviser, årbøker, periodisk  utgitte protokoller og forhandlinger, og nummererte monografiserier.”  Mye lokalhistorisk materiale blir også registrert i artikkeldatabasen NORART, og lokalhistorisk materiale på internett blir registrert i NATI-lista.

Norbok – Borsk bokfortegnelse

Norsk bokfortegnelse inneholder –- med visse unntak nevnt nedenfor – de fleste norske bokutgivelser uansett språk. Ordet "bok" i denne sammenheng dekker både forlagslitteratur, hefter i serier utgitt av institusjoner, bokutgivelser fra ulike organisasjoner og foretak samt lydbøker og elektroniske ressurser. Med unntak av filmer og videogrammer er alle fysiske formater dekket.  Et retrospektivt konverteringsprosjekt basert på skanning av de trykte femårsfortegnelsene før 1971 ble gjennomført 1996-2001 og førte basen tilbake til 1921.

Utvelgelsen av materiale til nasjonalbibliografien skjer etter bestemte utvalgskriterier. Materiale som ikke inngår i nasjonalbibliografien registreres til Nasjonalbibliotekets katalog (BIBSYS) eller plasseres i Småtrykksamlingen og er gjenfinnbart på utgiver. Registreringen er i hovedsak basert på dokumenter som ifølge Lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument av 9. juni 1989 avleveres til Nasjonalbiblioteket. Noe mottas også som gave eller som kjøp.

Årbøkene vil kunne registreres her hvis de har en personlig forfatter og/eller omhandler ett bestemt emne. Her er det er nok mange årbøker som burde vært registrert, men ikke er det. Dette kan dels skyldes svikt i avleveringen, dels svikt i biblioteksystemet. I Norbok kan man søke på geografiske sted, også under kommunenivå.

 
Norper  - Norsk periodikabetegnelse

Norper inneholder referanser til tidsskrifter, årbøker, institusjonsserier, årsberetninger (med ISSN) og aviser utgitt i Norge, i trykt og elektronisk form og på mikrofilmkort. Basen omfatter i hovedsak periodika som er startet etter 1970, men også mange eldre tilbake til 1600-tallet.  I NORPER-basene kan man bl.a. gå inn og se hva vi har av lokalhistorisk litteratur. Lokalhistoriske tidsskrifter og årbøker.

NORART

En del enkeltartikler blir også registrert i NORART, en indekseringsjeneste som indekserer norske tidsskiftartikler.  Dette er i dag en betalingsdatabase, , men det blir gratis tilgjengelig fra nyttår.  NORART er en base som kun viser referanser til tidsskriftartikler, ikke selve artiklene.  Opphavsretten gjør at vi ikke har anledning til å legge ut artikler i fulltekst.  Kan søke på lokalhistorie, og kan også søke nøkkelord.

NATI

NATI er en liste over tidsskrifter og årbøker på internett. Her kan man avgrense søket til lokalhistorie og årbøker , og får da 4 treff.   NB vil gjerne ha beskjed hvis man vet om flere! Disse blir registrert ettersom man blir klar over dem.

Internettdokumenter

NB har ikke bestemt seg for hva som skal katalogiseres når det gjelder andre typer nettdokumenter og på hvilket nivå det skal skje. Enn så lenge vil alle dokumenter bli automatisk indeksert og tilgjengelig via fritekstsøk. På et senere tidspunkt vil det bli tatt stilling til hva som skal katalogiseres. For øyeblikket kan det kun gis tilgang til nedlastede nettdokumenter for forskning og dokumentasjon på pc i NBs lokaler. På sikt håper vi å kunne gi tilgang også utenfor NBs lokaler, for eksempel ved universitetsbibliotekene. Dette avhenger imidlertid av opphavsrettslovgivningen.

Standardnummerering

Grunnen  til standardnummerering er identifisering og gjenfinning. Et standardnummer gir en unik identifisering av et dokument. Standardnumrene ISSN og ISBN blir brukt av hele bokbransjen og er nøkkelinformasjon i bestilling og bibliografisk gjenfinning.

I Norge er det Nasjonalbiblioteket som administrerer standardnummerkontorene for ISBN, ISSN og ISMN (noter).   Vi registrerer nye utgivere og holder adressebasene ved like.  Vi er også ansvarlige for at standardnumrene blir brukt riktig.

Et ISSN er fast og går til et periodisk dokument som helhet, mens et ISBN går til en enkelt utgave av en bok. Årbøker vil for eksempel kunne få både et ISBN og et ISSN. (Vanlig bøker får bare ISBN).  Årboka som sådan får et ISSN som er uforanderlig og viser til selve årboka, mens ISBNet går til en enkelt årgang.  Årbøker kan ha egne titler, de kan ha én forfatter, og de kan som regel bestillles enkeltvis.  Man behøver ikke abonnere på den.  Derfor er det nyttig at den får et ISBN, samtidig som det er nyttig at den blir identifisert som et periodikum.

ISSN

ISSN står for International Standard Serial Numbereing, og er en ISO-standard.  ISSN utgjør samtidig et internasjonalt register over tidsskrifter,  Det finnes også nasjonale registre, i Norge er det NORPER-basen som viser periodikaene med ISSN.  Et ISSN er altså et standardnummer for et periodikum: ”en publikasjon på et hvilket som helst medium som utsendes i deler som følger etter hverandre, som oftest med numeriske eller kronologiske betegnelse, og som ikke tar sikte på en avslutning”.  Ut fra dette ser vi at en årbok vil falle inn under denne definisjonen: den blir utgitt hvert år, den er ikke planlagt avsluttet.  ISSN blir gitt til årboka som helhet, ikke til hvert enkelt bind.  Et ISSN viser til alle årgangene.  Hvis årboka kommer ut i både trykt form og på internett bør det få to ulike ISBN, det er to forskjellige utgaver.  Det er utgiveren selv som bestemmer om han vil ha ISBN til internettutgaven.  Hvis man endrer navnet på  årboka, må den få et nytt ISSN.  ISSNet og tittelen må stemme overens.  Derfor er det viktig å kontakte ISSN-kontoret ved NB ved tittelskifter.   Det er viktig å være bevisst på hva man kaller en årbok, og at den heter det samme hvert år.   Det er her vi opererer med begrepet nøkkeltittel:

Hvert periodikum har sin nøkkeltittel.  Det er vanligvis tittelen slik den framkommer på tittelbladet som legges til grunn for nøkkeltittelen. Hvis tittelen bare består av et generisk ord, som for eksempel årbok, må man tilføye nødvendige tilleggsopplsyninger.  Supplement og lignende tildeles eget ISSN. Når et periodikum skifter tittel, må det tildeles et nytt ISSN.  ISSN er uløselig knyttet til nøkkeltittel.

ISBN

ISBN  står for internasjonalt standard boknummer og har vært brukt i Norge de siste tredve åra.  Nummeret består av 4 grupper atskilt med bindestrek eller mellomrom: Gruppe- eller nasjonalitetsnummer, forlagsnummer, tittelnummer, kontrollsiffer.  Standarden blir revidert, og jeg vil seinere komme inn på hvordan de nye numrene blir, men grunnlaget blir det samme:

De tre første tallgruppene er av variabel lengde, fordi gruppe- eller nasjonalitetsnummer tildeles et land, et språkområde eller et geografisk område.  Engelskspråklige områder har for eksempel 0 eller 1, Norge har 82, Sverige 91, Danmark 87.  Antallet siffer i landekoden blir bestemt av størrelsen på landets bokproduksjon.  Norge tilhører gruppen med 2 sifre, og  har dermed 10 millioner til rådighet.  Et land med liten bokproduksjon, for eksempel Færøyene, har 5 siffer (99918) og tilsvarende færre forlagsnummer.

Antall siffer som inngår i forlags- og tittelnummeret, varierer på samme måten  avhengig av forlagets størrelse. De største forlagene, for eksempel Gyldendal og Aschehoug har to sifre i forlagsnummeret.  De får dermed ca 100 000 tittelnummer i alt, fra 00000 til 99999.  De minste forlagene har 6-sifret forlagsnummer som begynner med 99 og et ettsifret tittelnummer.  De kan altså bare utgi 10 bøker pr forlagsnummer.   Det er derfor vi alltid ved tildeling av ISBN spør etter antatt bokproduksjon.

Det siste sifferet er et kontrollsiffer som gir en automatisk kontroll på om ISBN-et er korrekt sammensatt.

Nå er standarden revidert, slik at ISBNet blir utvidet til 13 siffer fra 1.1.2007.  Grunnen til det, er at det blir utgitt mange flere bøker enn man trodde da standarden ble innført.   Det er gjort ved 978 eller 979 foran og kontrollsifferet utregnet på nytt.  På denne måten blir det en dobling.  Et ISBN blir identisk med et EAN, dvs varehandelens strekkode.  Mange ISBN er uutnyttet. Mange har hatt planer om forlag som kanskje ikke har blitt noe av. Det ligger en konverteringstabell på nettet, eller utgiver kan henvende seg til ISBN-kontoret ved NB.

Eksempel på hvordan dette vil se ut:

978-82

Utgiverne må sørge for å  konvertere  ISBN som er i aktiv bruk innen 1. januar 2007.  Med tanke på bøker som planlegges utgitt og bøker man regner med vil være i handelen, evt. kommer i nye opptrykk, bør det vurderes når og om  forlagene bør begynne trykke både et 10- og et 13-siffers ISBN i selve bøkene.  

Alle som utgir bøker kan få et ISBN, ikke krav om registrering i Brønnøysund eller lignende. Det ligger et skjema på våre hjemmesider på internett, eller det kan tildeles ved å ringe ISBN-kontoret: 75 12 11 48.  Selve tildlelingen  av ISBN er nå flyttet over til Mo i Rana.  Dette er noe som byr på fordeler i og med at det er hitt bøkerne kommer, det er en fordel å ha denne funksjonen sammen med pliktavleveringen.

Det er viktig at ISBN-kontoret blir løpende oppdatert om adresseendringer og kontaktpersoner.  Opplysningene blir lagt inn i  ISBNFORLAG, basen over forlag. Denne basen blir mye brukt av bokhandlere og andre som trenger utgiveradresser.

I forbindelse med standardrevisjonen vil det også bli krevd at utgiverne skal levere metadata, dvs. utgiverdata i forkant av utgivelsene.  Dette kan også være en fordel for utgiverne, fordi det sikrer at ting blir fortere kjent.  Da vil ISBN-kontoret (og Nasjonalbiblioteket ) få melding om utgivelsene allerede i forkant, og dette vil også gjøre inndrivingen av det avleveringspliktige materialet lettere(!).

Også internettdokumenter bør ha ISBN.  Disse skal da ha et annet nummer enn den trykte utgaven, og dette bør komme fram på tittelsiden.  ISBN-reglene sier at ulike utgaver skal ha ulike ISBN, og en nettutgave er noe annet enn en trykt utgave. 

EAN-koder

EAN er varehandelens nummereringssystem.  For ISBN og ISSN bygger EAN på disse numrene, og de er gratis.  Trykkeriene kan som regel produsere et ISBN eller ISBN på grunnlag av standardnumrene.  Det er en fordel å bruke EAN-kode hvis publikasjonen skal selges gjennom bokhandel. ( EAN Norge er den nasjonale varekodemyndighet).

Bibliografiske standarder for tittelblad og kolofonopplysninger

Det ISSN som er tildelt et periodikum skal trykkes på hvert hefte, med bokstavene ISSN foran. Nummeret bør trykkes på et godt synlig sted, for eksempel  på omslagets bakside eller i kolofonen.  Hvis publikasjonen også har et ISBN, for eksempel et bind i en monografiserie, skal begge nummer trykkes på samme sted, hver med sitt prefiks, slik:
ISBN 0-12-029307-2
ISSN 0065-2989

Råd om plassering av ISBN og utgiverinformasjon

Det er viktig at forlagsnummeret og utgiveropplysningene på tittelbladet stemmer overens og er entydige.  Vi anbefaler et formelt oppsett, hvor utgiversted, utgiver og utgivelsesår trykkes nederst på tittelsiden.  Hvis distributørene er en annen enn utgiver, må distributørens adresse trykkes bak på tittelbaldet.  ISBN må alltid trykkes på tittelbladets bakside evt. nederst på tittelsiden.  Om mulig skal det også trykkes utvendig på baksiden av omslaget / permen.

Søk i lokalhistorie.no

levert av FreeFind

Relaterte lenker:

> Nasjonalbibliotekets avdeling for pliktavlevering
> Nasjonalbibliotekets kontorer for standardnummerering

Nettstedet har mottatt økonomisk støtte fra Kulturnett Norge