Skal årboka på nett?

Av Marianne Wiig

Internett er et krevende medium. Ikke dermed sagt at trykksaker er enkle, men de krever mindre vedlikehold. Når en publikasjon først er sendt i trykken er det bare å la det stå til. Det er sjelden man får en ny sjanse. Nettsider derimot, kan endres hvert minutt hele døgnet. Dette er selvfølgelig en stor fordel, men også en utfordring. Man kan ikke lage nettsider og la dem ligge urørt i årevis, slik man kan med bøker! Nettsider holder seg simpelthen ikke like godt.

Jeg kjenner ikke til noen lokalhistoriske årbøker som bare publiseres på nett. Spørsmålet ser sjelden ut til å være om man skal presentere årboka på papir eller nett, men om man skal gjøre begge deler. Hvis man har lite tid og penger, bør man i hvert fall konsentrere seg om en av delene, slik at ikke begge deler blir halvveis.

Og før man legger noe ut på Internett, er det greit å tenke gjennom noen forskjeller mellom papir og nett. Det som er ment for trykk, egner seg ikke uten videre for nett.

Vi leser ikke på nett

Brukerundersøkelser viser at folk ikke leser tekst på nett, de skanner. De leter etter nøkkelord og tar utskrift hvis noe frister til lesing. Som nøkkelord fungerer f.eks. mellomtitler, uthevet tekst, lister og lenker. Det siste er lett å glemme. Lenkene har omtrent samme funksjon som fet eller kursivert tekst i trykt materiale. Teksten man skal klikke på bør derfor ha en meningsbærende tekst, ikke bare KLIKK HER. Det samme gjelder menyer. Man skal ikke behøve å klikke for å se hvor lenken fører én.

Design er moro!

I vår bransje er innhold selvfølgelig viktigere enn form. God form selger sjelden et dårlig innhold mer enn en gang. Godt innhold kan derimot overleve en klønete innpakning. Men man kan også oppleve å ikke se innholdet fordi det er gjort for mye eller for lite ut av virkemidlene. For enten vi liker det eller ikke, påvirker innpakningen oss. Og i vår sammenheng er ikke formens viktigste funksjon å være pen, men å fremheve innholdet.

Noe så grunnleggende som lesbarhet påvirkes f.eks. av formelementer som skrifttype, skriftstørrelse, linjelengde, linjeavstand og farger på tekst og bakgrunn. Og lesbarhet på nett er ikke det samme som lesbarhet på trykk. Skriften Times, som du leser nå, er f.eks. mye mindre lesbar på nett enn på trykk.

Omfang og struktur

Papirbaserte publikasjoner har en lang tradisjon for formgivning, og formen har satt seg. En trykksak med innholds­fortegnelsen på midtsidene, har sannsynligvis grafiske designere som målgruppe. Stort sett er trykksaker bundet av tradisjoner og konvensjoner, noe som gjør det enkelt for brukerne. De blar f.eks. instinktivt opp bakerst i boken for å slå opp i registeret. På nettsider virrer brukerne mer omkring. De kan finne menyer i høyre marg, i venstre marg, øverst på siden, nederst på siden, i midten eller kanskje ikke i det hele tatt. I verste fall går de glipp av stoff som faktisk ligger der, fordi de ikke klarer å knekke navigeringskoden. Det at nettsider ikke er lineære, slik bøker er, men består av en eller flere hovedsider og undersider som kan åpnes i hvilken som helst rekkefølge, stiller store krav nettopp til menyer. Det beste er å kunne tilby fritekstsøk for nettsidene i tillegg til menyer.

For trykte publikasjoner tilpasses formen til innholdet en gang for alle, og trykkeprisen begrenser ofte antall sider. På nett koster 50 sider det samme som 1 side, og nettsteder har lett for å vokse raskt, slik at formen må tilpasses kontinuerlig. Man starter gjerne med en struktur som passer dagens innhold, men plutselig har innholdet vokst ut av formen. Én årgang av årboka på nett krever ikke noe system, men 30 årganger gjør det!

Tekniske forutsetninger

Den tekniske terskelen er antagelig høyere for å publisere på nett enn på trykk, i hvert fall i startfasen. De fleste har en klarere idé om hvordan den ferdige publikasjonen skal se ut på trykk enn på nett. Trykkeriene kan ta imot tekst og bilder i de fleste varianter og lage trykksak av det. Det er ikke like greit å be noen lage nettsider av det samme materialet. Mange vet verken hvordan de vil ha det eller hva som er mulig.

Om man skal gjøre det selv, finnes det mange gode webeditorer og publiserings­verktøy, som gjør det forholdsvis enkelt å legge ut tekst og bilder. Man bør unngå å legge ut filer som krever at brukerne har kjøpt en spesiell programvare, slik som f.eks. Word og Powerpoint. Html-filer krever kun en nettleser. Pdf-filer krever i tillegg programmet Acrobat Reader, som er gratis. Mange årbøker legges ut i pdf-format. Man kan konvertere de fleste fil-typer til pdf, og det er enklere og raskere enn å konvertere til html, selv om det kan bli mindre fleksi­belt. I de siste versjonene av Acrobat er det imidlertid mulig å gjøre filene fri­tekstsøkbare og å lage lenkede innholdsfortegnelser.

Hvis man setter jobben med å lage nettstedet bort til andre, bør man inngå en avtale som sikrer jevnlig oppdatering av sidene eller sørge for selv å ha tilgang til å oppdatere dem.

Kopiere eller utfylle trykksaken?

De fleste forbinder vel ”årbok på nett” med årbok i fulltekst. De tar utgangspunkt i det trykte og ønsker å gjenskape det på nett, men det fins mange andre muligheter: Man kan legge ut løpende informasjon om årboka, f.eks. om tema for neste nummer, om krav til artikkelforfatterne osv. Kanskje kan man legge ut rettelser til de trykte artiklene eller supplerende stoff som egner seg dårlig på trykk, f.eks. lenker, film og lyd. Man trenger kanskje ikke å legge ut alle artiklene i årboka, men velge ut de som passer spesielt godt for nett eller som trenger jevnlig oppdatering. Kanskje kan faste spalter følges opp på nett, slik at den trykte årboka og nettstedet utfyller hverandre. Å legge utsolgte årganger ut på nett, er også en opplagt mulighet.

Mange av dem som vurderer å legge ut hele årboka på nett, bekymrer seg for at salget av den trykte årboka skal gå ned. Men er ikke årbøker samleobjekter? Vil ikke trofaste kjøpere i lokalmiljøet og blant utflyttere ha hele serien i bokhyllen sin? En nettversjon av årboka vil kunne gjøre den lettere tilgjengelig for de uten den lokale identiteten. En del av disse vil kanskje først og fremst være ute etter enkeltartikler som de ellers ville ha kopiert, f.eks. fra bibliotekets trykte utgave.

Den vanligste måten å legge ut årbøker i fulltekst på, ser ut til å være å lagre hver årgang som én fil, f.eks. i pdf-format. For at brukerne skal slippe å klikke seg gjennom 30 årganger i håp om å finne noe interessant, bør man i tillegg legge ut kumulerte innholdsfortegnelser som viser til årgang.

Registre og søkbarhet

Innholdsfortegnelser kopiert direkte fra enkeltårganger er den vanligste og enkleste formen for registre. De kan være til stor nytte, særlig hvis de er fritekstsøkbare og samlet i én fil. Før man går i gang med mer avanserte registre eller bibliografier, bør man tenke gjennom brukernes behov. Noen leter etter én bestemt artikkel og har da gjerne referanser til tittel, forfatter og/eller år. Andre leter etter stoff om et emne, artikler av én forfatter eller informasjon om et bestemt sted. Brukerne kan altså trenge registre sortert både på emne, forfatter, sted, år og tittel. Og som et minimum bør de enkelte innførslene i registeret ha med forfatter, tittel, år og sidehenvisning. Det kan også være nyttig å ta med emne og omtalt sted og person, særlig når dette ikke fremgår av tittelen. Det ideelle er om registeret suppleres med søkemuligheter i fritekst og/eller gjennom menyer. Og: rådfør dere gjerne med biblioteket!

Nettstedet har mottatt økonomisk støtte fra Kulturnett Norge