 Jostedal kyrkje, som sto ferdig i 1660. Tøger Jensson var ansvarleg for bygginga. (òg kalla Tøger/Thøgger Jensen/Jenssøn) (fødd kring 1614 og død kring 1710) var sokneprest i Jostedal prestegjeld frå 1652 til 1703.Tøger vart cand.theol. 11. juni 1642 og skreiv seg då "Theocarius Ioannis Breonius". 'Breonius' kan vere ei latinisering av Breum, som var i vanleg bruk som namn på Jostedal prestegard fram til 1800-talet. Han nytta alltid Jensen som etternamn, og den einaste kjende Jens på prestegarden i Jostedalen frå den tida Tøger var fødd, er presten Jens Jonasson. Han var den fyrste kjende presten i Jostedalen etter nyryddinga og er nemnd som prest i 1604.I åra 1653-1669 var Tøger Jensson kyrkjeombodsmann i Jostedalen. Det var truleg han som tok initiativet til ei synfaring i januar 1656 som slo fast at Jostedal kyrkje var til nedfalls og at ei ny måtte byggjast. Tøger tok på seg ansvaret for bygginga, og 2. oktober 1660 var det ny synfaring der den nye kyrkja vart vurdert og taksert. Tøger hadde lagt ut for bygginga, og synfaringsdokumentet slo fast at han skulle få utbetalt kostnaden som vart taksert til 216 riksdalar. Les mer …
 Gahrkobber på Smelthytta på Røros. Dette er den eneste større biten med gahrkobber som er igjen på Røros, og den er utstilt i museumsbutikken der. Foto: Chris Nyborg (2014) Hoveddelen av det norske kobberet på 1700-tallet ble hentet ut av berggrunnen i Trøndelag. Fra gruvene ble kobbermalmen fraktet til kobberverk i nærheten. På kobberverkene ble de gjort om til gahrkobber. I gahrkobberet var det meste av avfallsstoffer og andre mineraler blitt skilt ut, skjønt det måtte bearbeides mer for å kunne brukes til å lage produkt som gryter, kobbertråd eller andre varer.
Av kobberverkene som var i drift gjennom 1700-tallet var Røros kobberverk det største. Kobberverkene Kvikne, Selbu og Løkken var også i drift det meste av århundret, samt noen mindre som bare var i drift i kortere perioder. Produksjonen ved Røros utgjorde om lag 80% eller mer av den samlede kobberproduksjonen. De andre utgjorde samlet mellom 10 og 20%.
De norske kobberverkenes var, med noen svinginger, jevnt over stigende gjennom mye av 1700-tallet. Toppen var rundt 1770, og etter det sank den jevnt. Nedgangen var ikke skapt av mangel på kobberårer, men fordi det var store vansker med å skaffe nok trevirket som trengtes som brensel til verkenes produksjon av gahrkobber. Dette problemet ble ikke løst før verkene i første halvdel av 1800-tallet tok i bruk nye ovner som brukte mer brenseleffektiv teknologi. Les mer …
 Ole Olsen Aaset. Foto: Ukjent kunstnar. (fødd i Åmot, Hedmark 25. mars 1767, død same stad 22. mai 1825) var storbonde og skogeigar, forretningsdrivande og stortingsmann. Næringsverksemda var mangfaldig, og inkluderte trelasthandel, skipsfart, landhandleri og meir til. Han hadde eit vidt forgreina forretningsmessig, vennskapeleg og politisk kontaktnett til borgarskap og storbønder over store delar av Søraustlandet. Som politikar tilhøyrde han den fyrste bondeopposisjonen på Stortinget i 1821 og 1822, i krinsen rundt Jacob Hoel. Han hadde også lenge før 1814 og stortingspolitikken synt stort samfunnsengasjement og aksjonsvilje. Les mer …
Landvernet i organisert form i nyare tid vart oppretta med reskript av 15. januar 1742 som ein del av den norske Hæren. Det eksisterte meir eller mindre fram til ordninga vart avvikla saman med mobiliseringsforsvaret sist på 1900-talet. Oppbodet vart frå starten organisert slik at det skulle stillast 50 landvernsoldatar per infanterikompani og 30 per dragonkompani. Landvernsoldatane skulle vere dei yngste av dei soldatane som hadde tent ferdig i dei ordinære avdelingane. Viss avdelingane ikkje hadde nok slike, skulle mannskap i vernepliktig alder som ikkje hadde gjort teneste før utskrivast (Berg 1830 s. 202).
Fem år seinare, med reskripter av 24. og 30. juni 1747, vart landvernet organisert i kompani med «over- og underoffiserer», fekk våpen og utstyr og vart pålagt samlingar for å vedlikehalde dei militære ferdigheitene på kyrkjebakken tre ganger i året (Berg 1830 s. 209). Les mer …
| 
