onlyinclude>  Annonse for TV-apparat fra Domus. Foto: Fauskevåg samvirkelig, 1971 er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 1990 med tittel Bruken av TV. Utsendar var Torunn Selberg ved Etnofolkloristisk institutt i Bergen. I 2013 sendte Torunn Selberg ut ei ny spørjeliste m.a. for å undersøkje endrinane dette emnet gjekk gjennom dei 13 åra, NEG 248 TV og mediebruk.
Introduksjonen til spørjelista
| Denne spørrelisten hører sammen med et forskningsarbeid ved Etnofolkloristisk institutt i Bergen som handler om den rolle fjernsynet, men også andre massemedier, spiller i vårt hverdagsliv. De fleste undersøkelser om fjernsynet er helst konsentrert om det som blir sendt, denne undersøkelsen gjelder hva de som ser fjernsyn mener om dette. Det blir ofte antatt at fjernsyn har forandret vår sosiale omgang og mange hverdagsrutiner. Er det virkelig slik?
Som vanlig ber vi deg lese igjennom hele spørrelisten før du begynner å skrive. Vi tar gjerne imot, helst eldre, foto som viser TV-apparatet i bruk. Lykke til!
|
|
|
Sjå også
Eksterne lenker
 Claes Gill (til høyre) sammen med Erik Bye under et tv-program i 1962. Foto: Johan Brun (Dagbladet)/Norsk Folkemuseum. (født 13. oktober 1910 i Odda i Ullensvang kommune, død 11. juni 1973 i Oslo) var forfatter, skuespiller, instruktør og teatersjef. Etter en omstreifende tilværelse i yngre år, blant annet i USA, debuterte Gill som lyriker i 1939. Senere virket han som skuespiller og teatersjef, blant annet ved Rogaland teater. Etter tiden i Rogaland var Gill frilansskuespiller og -instruktør og var mye brukt som oppleser av norsk og utenlandsk poesi. Han var også oversetter av teaterstykker. 1962-1964 var han fast knyttet til Odense Teater. Gill spilte også i to filmer av Arne Skouen, Det brenner i natt (1955) og Herren og hans tjenere (1959). Les mer …
 Sommertoget stoppet på Ustaoset stasjon 31. juli 2017. Her intervjues Inger Brit Vindegg, næringsdrivende på Ustaoset, og Petter Rukke, ordfører i Hol kommune, i en av de gamle stolene til Geilo Taubane, som er gjort om til hammock. Foto: Odd Letnes. er et navn på fjernsynssendinger der en vanlig, dagligdags hendelse vises i sin helhet. Man har lenge hatt innslag av sakte-TV i form av enkeltsegmenter, men det å lage større produksjoner er et fenomen som bare går tilbake til 2009, da NRK lagde Bergensbanen minutt for minutt. Hele 1 246 000 nordmenn var innom programmet, hvilket betyr at en fjerdedel av befolkninga så på minst deler av turen mellom Oslo og Bergen. Siden har det kommet en rekke slike «minutt for minutt»-produksjoner fra NRK. Den største produksjonen per 2017 er Hurtigruten minutt for minutt fra 2011, som ble vist kontinuerlig i 134 timer, 42 minutter og 45 sekunder på NRK2. Sendingene har også blitt lagt ut på nett-TV.
Etter at de første programmene kom fra NRK ble det også laget et stort antall egenproduserte programmer forskjellige steder i landet - noen som var rene parodier, og andre som var lokale, nedskalerte versjoner av NRK-programmene.
Konseptet sakte-TV er egentlig eldre enn NRKs program fra Bergensbanen. Det første eksempelet som er kjent er kunstfilmen Sleep fra 1963, der Andy Warhol viste dikteren John Giorno som sov i fire timer og tjue minutter. NRK har allikevel en helt sentral plass i historia til sakte-TV, både gjennom at kanalen populariserte sjangeren både i Norge og internasjonalt, og ved å lage den første direktesendte produksjonen i 2011. Les mer …
 Sonja Henie sammen med kong Olav V under åpningen av Henie Onstad kunstsenter i Bærum i 1968. (født 8. april 1912 i Kristiania, død 12. oktober 1969) var kunstløper, filmskuespiller og kunstsamler, trolig den internasjonalt mest kjente norske kvinne noensinne. Hun vant 10 verdensmesterskap på rad mellom 1927 og 1936, seks europamesterskap mellom 1931 og 1936, og ble olympisk mester ved tre olympiske leker på rad mellom 1928 og 1936. Hun var Kristiania-jente, født ved Bankplassen, oppvokst på Frogner, og bodde som voksen i USA og senere i Asker. I 2018 kom spillefilmen Sonja, med Ine Marie Willmann i hovedrollen som Sonja Henie. Les mer …
 Scenebilde fra Harstad Amatørteaters forestilling 1961 «Den rene, skjære sannhet», lystspill av H. Montgoemery. Her er Arne Kristoffersen og Ingjerd «Gokka» Eriksen på scenen. , født i Harstad 12. mai 1915, død 7. februar 1996, gift med Vildrid Kristoffersen (1915-2001) de bodde i mange år i Per Aas' gate 6. Kristoffersen var kommunearbeider og allsidig kulturpersonlighet. Han var kjent som amatørskuespiller, -underholder, -dikter og -maler. Mest bemerket gjorde han seg kanskje i rollen som presten i sagaspillet «Selshemnaren» av Vera Henriksen, som ble oppført på friluftsscenen ved Laugen i 1965. Kristoffersen hadde sin scenedebut i 1936 og var aktiv i byens teater- og revymiljø deretter. De langt fleste oppsettinger ble gjort i Harstad Arbeidersamfund. Han var også med da Harstad Amatørteater ble stiftet i 1954 og ble en av de drivende krefter i laget. Mange vil også huske ham fra en rolle i filmen «Brent Jord» fra 1969, basert på romanen Fimbulvinter av Sigbjørn Hølmebakk. Dette var en av de store suksesser som Harstad-regissøren Knut Andersen hadde. Les mer … |
