 Jaren sanitetsforening på tur med menn, barn og hund i 1925. Eier: Randsfjordmuseet Jaren Sanitetsforening, på Jaren i Gran kommune på Hadeland, ble stiftet 1. desember 1919 hos Aslaug Wist, som lokalforening av Norske kvinners sanitetsforening. Det var 10 kvinner om skrev seg inn som medlemmer på det første møtet i 1919, og flere kom med like etterpå. Det første styret bestod av formann Aslaug Wist, nestformann Ragna Horn, kasserer Sofie Thomsen, Betzy Lysen og Marie Myrvold. Det var spanskesyken som førte til at Jaren sanitetsforening ble stiftet. Mange hadde mistet noen av sine nærmeste, barneflokker var blitt uten mor eller far, og det var lite støtte fra det offentlige. Fru Aslaug Wist var den som først foreslo å etablere en sanitetsforening. Hun kjente til sanitetsforeningenes arbeid fra sitt hjemsted Sparbu. I nabokommunen hadde Fredrikke Marie Qvam vært med på å stifte Norske kvinners sanitetsforening.
Lagets første mål var å få en egen sykepleierske, for det var mangel på dette. De startet opp med en basar pinsen 1919, fortsatte å samle inn penger ved utlodning på møter, salg av merker og maiblomster. Fra 1. november 1921 kunne de ansette Søster Maren Espegren som sykepleier og barselpleierske. Foreningen kjøpte også inn sykemateriell, blant annet en sykekurv med kalesje som kostet 149,- kroner. Søster Maren jobbet for foreningen i fem år, og sluttet for å jobbe på sykehus. Da var det ansatt sykepleiersker i både Brandbu og Gran, og foreningen valgte da å ikke ansette en ny. Les mer …
Jordbruksvatninga på Østre Toten tok så smått til i mellomkrigsåra, då grønsaksdyrkarane i Totenvika la ned vassledningar og pumpa opp vatn frå Mjøsa. På slutten av 1960-talet kom dei fyrste felles vatningsanlegga, og i 2010-åra kan om lag 40.000 dekar jordbruksareal vatnast. Dette utgjer over 1/3 av det samla jordbruksarealet i kommunen og heile 9 % av det samla vatna arealet i Norge. Åkervatninga på Toten kom med elektromotoren og vasspumper med stor kapasitet. Men behovet for vatning har vori her støtt, avhengig av jordsmonn, kva ein dyrkar og varierande nedbør frå år til år. Graset treng vatn etter fyrsteslåtten, for å få i gang att veksten så det blir god avling av håa. Potetene lyt ha vatn utpå seinsommaren, når knollane tek til å vekse. Og skal du vera sikra ei god grønsakavling, lyt det vatn til. Forsommartørken, tørkeperioden vi ofte har føre jonsok, har frå gammalt ofte vori skjebnesvanger for avlinga både av korn og av andre vekster. Les mer …
Isdam er en kunstig anlagt og oppdemmet dam eller liten innsjø, for å kunne skjære is av denne om vinteren. Slik isdrift var særlig stor i siste halvdel av 1800-tallet, men var fortsatt vanlig fram til 1920/ 1930-åra. Omfanget var stort, bare i Asker kommune var det 22 anlagte isdammer, og i de tre herredene Solum, Eidanger og Bamble i Telemark skal nærmere 1300 mann ha vært i arbeid i 20–25 uker vinteren 1895–1896, og skar ut hele 125 000 tonn is denne vinteren.
Dammene gjorde at en kunne kontrollere vannivået og dermed både kunne øke og sikre en stabil produksjon. Etableringen av isdammene og den økende etablingen av annen infrastruktur markerte en overgang for denne næringen fra en høstingsøkonomi til en produksjonsøkonomi.
Dammene måtte rengjøres om sommeren og høsten, og vannet ble da tappet ut og gress og siv ble fjernet. Om vinteren måtte snøen pløyes bort, og målsettingen var å få klar is uten bobler. Selve skjæringen begynte normalt i februar, da isen var rundt 60 cm tykk. Det ble skåret ut store isblokker på rundt 200 kilo, som så ble solgt til bønder, butikker, restauranter, sykehus eller privatpersoner. Isen ble skåret ut ved hjelp av store og grovtannede sager, kalt «svanser». Egne issakser ble brukt for å få halt de store isblokkene opp av vannet. Les mer …
 Skjeppsjøen en ettermiddag i oktober 2009. Foto: Nina Hveem Carlsen Skjeppsjøen er en innsjø i Østre Toten kommune. Sjøen ligger noen km sør for Skreia, på Totenåsen. Skjeppsjøen ligger 457 moh. og den er ca 2 km lang og 400-500 m bred. Øst- og sørsiden av sjøen tilhører Toten allmenning, lodd 3 og 4, mens deler av vestsida har fra gammelt tilhørt gårdene Kobberstad og Kvem.
Midt på vestsida ligger Holosetra. Den var seter under gården Kvem (gnr. 73), og den var i drift fram til 1980. På setra var det våningshus, fjøs, grisehus og båthus, og det var store åpne gressenger som nå for det meste er gjengrodd.
I nordenden av sjøen ligger Skjeppsjøen Gjestehus. Det ble opprinnelig bygget på 1940-tallet som hotell. Det gikk antagelig ikke så bra, og et par tiår senere ble stedet hjem for psykisk utviklingshemmede. Den driften varte fram til HVPU-reformen på 1980-tallet. I tiden etter har det vært flere eiere, nå for tiden blir det drevet som gjestehus.
Les mer …
 Utedo fra Ålborg på Tynset, nå på Norsk Folkemuseum. eller utedass er en do som befinner seg i en egen bygning eller i et uthus, der avfallet samler seg i en binge, ei bøtte eller en annen beholder. Før nyere tid, da vannklosettene bredte om seg, var utedoen den vanligste doen. Det er verdt å merke seg at ordet utedass eller utedo er forholdsvis nye begrep: Da dette var den vanlige typen, ble de simpelthen kalt dass eller do. Ordet dass stammer fra det lettere eufemistiske tyske begrepet das Häuschen, altså «veslehuset», mens ordet do stammer fra det nedertyske ordet Donhaus, et «hus for å gjøre noe». Det latinske begrepet locum privatus har også gitt oss to ord for utedass, nemlig lokum og privet. I dag er vannklosett og andre former for innedo utbredt i både bygd og by i hele Norge, og utedass brukes bare sporadisk, med unntak av i hytter. Les mer …
 I andre halvdel av 1800-tallet var motebildet i Europa og Norge preget av stor variasjon innen bart, helskjegg og kinnskjegg. Her ser vi Thomas Johannessen Heftye (1822-1886) med kinnskjegg. Foto: Szacinski (ca. 1885). er hårvekst i ansiktet, hovedsakelig hos menn. Ordet skjegg kan betegne hårveksta på haken, kinna og overleppa, mens ordet bart beskriver hårvekst bare på overleppa, særlig når dette er frittstående. Gjennom historia har det ulike steder til ulike tider vært på moten for menn å barberte bort ansiktshår, mens det i andre perioder har vært mest populært med en eller annen form for skjegg eller bart. Skjegg er for mange et symbol på autoritet, og gudeskikkelser som Zevs, Odin og Jahve har som regel blitt avbildet med det. I noen samfunn har det vært typisk at herskeren har hatt skjegg, mens undersåttene har barbert seg – for eksempel i oldtidas Egypt. I noen religioner er det påbudt for menn å la skjegget gro. Tydeligst er dette i sikhismen, men også innen islam og jødedommen finnes det retninger som påbyr dette. I buddhismen er det derimot påbudt for munker å barbere hele hodet, inkludert ansiktet. Innen kristendommen er det større variasjon: Mens katolske geistlige tradisjonelt har vært glattbarberte, har protestantiske og særlig ortodokse geistlige gjerne hatt skjegg. Les mer … | 
