Francisturbin

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Øvre Leirfoss kraftverk fra 1901 i Nidelva i Trondheim kommune, med løpehjulet til en horisontal francisturbin utstilt i forkant.
Foto: Dag Endre Opedal/Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum (2012).
På Verdensutstillingen i Paris i 1900 fikk Drammens Jernstøberi & Mek. Værksted sølvmedalje for sin francisturbin med nyutviklete dreibare skovler fra 1898.
Foto: Norsk Teknisk Museum (1889).

Francisturbin (uttales frˈænsis-) er en type fullturbin, eller reaksjonsturbin som er den mest brukte vannturbinen i norske vannkraftverk. Den passer best for lave og midlere fallhøyder på mellom 50 og 750 meter. Den har navn etter den britisk/amerikanske ingeniøren James Bicheno Francis (1815–1892), opprinnelig fra South Leigh i Oxfordshire i England, og som utvandret til USA i 1833 utviklet denne turbinen i 1849.

Norske produsenter

I Norge ble disse fra begynnelsen av 1900-tallet særlig levert av Myrens verksted og Kværner Brug, men det var også andre produsenter, som Drammens Jernstøberi & Mek. Værksted som i 1898 lanserte en francisturbin med dreibare skovler, og denne fikk sølvmedalje på Verdensutstillingen i Paris i år 1900. Særlig etter første verdenskrig kom flere aktører. Disse hadde etter hvert ganske avanserte løpehjul, men det er ikke kjent om dette var egenutviklede produkter eller kjøpte pantenter.

Den norske produksjonen ble for alvor stor da utbyggingen av norske vannkraftverk for alvor kom istand fra 1900. Andre norske produsenter kom på banen særlig etter første verdenskrig. Konkurransen med særlig utenlandske aktører gjorde at Kværner og Myren innledet et teknisk utviklingssamarbeid i 1922, noe som resulterte i at Myren la ned produksjonen av vannturbiner i 1928. Etter hvert sikret Kværner seg kontroll over flere andre norske produsenter, før også Kværner ble kjøpt opp av utenlandske interessenter, General Electric i 1999.

Funksjon

Turbinen kan konstrueres for både horisontal og vertikal aksel, og er konstruert slik at vannet ledes forbi stillbare ledeskovler og fra sentrum (radialt) inn på løpehjulet og avbøyes her (aksialt) på skovlene og forlater turbinen. Slik omsettes en stor del av vannets trykkenergi til vannhastighet i turbinens ring av ledeskovler.

Etter å ha passert stillbare ledeskovler ledes vannet radialt inn på løpehjulet. Gjennom løpehjulet avbøyes vannstrømmen til aksial retning, og forlater turbinen uten rotasjonskomponent gjennom sugerøret ned til avløpet, slik at hele fallhøyden blir utnyttet.

Kilder