 Fabrikkbygningen og direktørboligen (t.h.) i Pilestredet. Langaard bodde selv i andre etasje og hadde kontorer i første etasje. (ca 1885) Conrad Langaards tobakksfabrikk (fra 1962 Conrad Langaard AS) var en tobakksfabrikk som ble startet i 1854 av Conrad Christian Parnemann Langaard i Karl Johans gate etter å ha startet et lite tobakksspinneri i leide lokaler i Storgata 22 i 1849/1850.
I 1871 flyttet produksjonen til nybygde lokaler i Pilestredet 56, ved siden av broren Mads Ellef Langaards virksomhet Frydenlunds bryggeri.
Langaard var en patriarkalsk og religiøst forankret leder overfor sine arbeidere, og bygde arbeiderboliger, spisesaler i fabrikken, installerte elektrisk lys og ventilasjon og fornyet maskiner og utstyr, noe som bedret både arbeidsforholdene og effektiviteten.
Tobakksfabrikken økte omsetningen og ble etter hvert Norges største tobakksselskap. Allerede ved Langaards død rett før århundreskiftet hadde fabrikken rundt 400 ansatte, og bearbeidet rundt 1/4 av all importert råtobakk til Norge. På det meste var det rundt 500 ansatte, i de første tiårene av 1900-tallet. Den gang var ikke tobakksproduksjon så effektivt som i dag, og var ganske arbeidsintensivt.
Opprinnelig var produktsortimentet egenprodusert skråtobakk, dessuten rulle- og pipetobakk, sigarer, sigaretter og snus. Virksomheten importerte også røykeutstyr, sjokolade og andre sukkervarer. Les mer …
 Klingenberg avmerket på et kart fra 1860, med den ennå ubebygde Grünings have som nabo mot øst. Dagens Stortingsgata er avmerket med det daværende navnet Drammensveien. , opprinnelig Klinchenberg er et område mellom dagens bygninger Nationaltheatret og rådhuset i Oslo og ga navn til Klingenberggata som også gikk i området og ble navnsatt i 1852, samt til den senere Klingenberg kino fra 1938. Navnet kommer fra en høyde som lå mellom dagens Høyres Hus og Fridtjof Nansens plass, og som også ble kalt Piperviksberget.
Klingenberg er nevnt som vertshus første gang i 1689. Stedet lå ved innfartsveien til byen fra vest, men samtidig så nærme byen at det var innenfor rekkevidde for folk derfra. Stedet hadde tidlig et dårlig rykte, det foreligger en klage allerede fra 1724 da en ung jente som skulle føre en ku hjem til Pipervika fra Bymarken hadde blitt overfalt og kraftig slått så blodet fløt av en ung mann fra et «meget vel bekiendte Hus Klinchenberg kaldet her i Pebbervigen». Selv om klagen ikke direkte nevner at dette var et vertshus, er dette sannsynlig og klagen tyder på at det har vært et ganske røft klientell som har vanket der. Les mer …
 Brottveitloftet frå Brottveit i Valle er eit av få trihøgde loft i landet. Foto: Olve Utne (2008) Setesdalstunet på Norsk Folkemuseum har tretten bygningar arrangert som eit rekkjetun på to rekkjer. I Setesdal var dette ein vanleg tuntype, som oppstår når ein gard delast i to bruk, og bygningane samlast på eit felles tun. Av di det er to brukarar med familier som har kvart sitt bruk er det to av dei fleste typer bygningar på eit slikt tun.
Bygningane er henta frå Setesdalskommunane Bygland, Valle og Bykle. Sagastua skiljer seg frå dei andre ved at det er ein moderne kopi. Museet bygde ein kopi av gamlestog på Kjelleberg i Valle, og her kan ein sjå korleis ei årestua kan ha sett ut når ho var ny. Bygningen er reist med metoder, material og reiskap som var i bruk for 300 år sia. Les mer …
 Villa Grande i 2008. Foto: Espen Solberg , Huk aveny 56, er en eiendom med standsmessig villa med 82 værelser og brutto gulvareal på omkring 3420 kvadratmeter i nordisk romantisk stil på Bygdøy i Oslo. Den er særlig kjent for å ha vært førerbolig for Vidkun Quisling under andre verdenskrig, da under navnet Gimle.
Eiendommen var opprinnelig større. Rundt 1860 sto det to villaer der, Grande og Ruytli. Sam Eyde fikk i stedet reist dagens hovedbygning, med Chr. Morgenstierne og Arne Eide som arkitekter. Byggeprosjektet ble fullført i 1918 med Jens Zetlitz Monrad Kielland som arkitekt etter at skipsreder Henrik Østervold hadde fått fradelt Grande-eiendommen i 1917. I 1921 sto huset ferdig, og Aker kommune kjøpte det året eiendommen sammen med Huk. Det ble vurdert å bruke den som folkeskole, men bygningen var lite egnet for det, og man bygde i stedet skole på Bygdøy kongsgårds grunn. Skipsreder Wilhelm Wilhelmsen kjøpte eiendommen i 1926, men ga den allerede i 1928 til staten. Planen var da å innrede bygningen for Meteorologisk institutt, men man ble aldri ferdig med ombyggingen. Les mer …
| 
